Bokelskere.no

Oversettelser til norsk

I følge SNL er Anna Karenina oversatt til norsk av fem forskjellige oversettere:

– 1911, Aschehoug, oversatt av Olaf Broch
– 1928–29, Nasjonalforlaget, oversatt av Per Wigholm
– 1938, Gyldendal, oversatt av Martha Grundt
– 1950, Mortensen, oversatt av Nic. Henriksen
– 1974, Gyldendal, oversatt av Erik Egeberg; med innledning av Geir Kjetsaa

Hvis jeg skal dømme utifra de utgavene på Bokelskere.no som har flest lesere, så ser Nic. Henriksens og Erik Egebergs versjoner ut til å være klart mest populære.
Nic. Henriksens oversettelse er noe forenklet, mens E. Egeberg (professor i russisk) valgte å lage en mer bokstavtro oversettelse. For en interessant sammenligning av disse to oversettelsene, se her (omtrent halvveis ned på siden): Norsk oversetterleksikon: Nic. Henriksen

Så vidt jeg kan se etter en rask sammenligning av de to oversettelsene har Nic. Henriksen valgt å forenkle kjælenavnene (og bruker Stepa og Konstantin der Egeberg bruker Stiva og Kostja), fjernet noen av de franske replikkene og generelt valgt et mer muntlig språk.

Nic. Henriksens oversettelse er altså en språklig forenklet, og dermed mer lettlest, versjon, så for mange lesere er kanskje hans oversettelse å foretrekke fremfor Egebergs noe tyngre oversettelse? Eller går man glipp av mye om man velger bort den mer bokstavtro oversettelsen?

Det er akkurat ti år siden sist jeg leste en bok av Theorin, og jammen meg var det på tide.

Svenskene vet hva de gjør
Er det noe nabolandet kan, så er det å skrive gode krim bøker og lage engasjerende filmer. Vi har mye å lære av dem. Theorin gir kanskje ikke ut bøker like ofte som mange andre krimforfattere, men det han gir ut. er kvalitetskrim. Han er god til mange ting. Ikke bare karakterbeskrivelser, men også miljøbeskrivelser. Han skriver også om politisaker som er engasjerende å lese om.

I Beinrester møter man en noe eldre Gerlof som bor på aldershjem. Han er kanskje gammel som trenger sin trofaste rullator, men han er fremdeles klar i toppen. Han får også ofte besøk av grandniesen hans, Tilda Davidsson, som er politibetjent. De sliter med hvert sitt. Gerlof blir ikke kvitt tanken på skuta som han mistet i brann for mange tiår siden, og han er sikker på at noen gjorde det med vilje. Selv går Tilda gjennom en vanskelig tid med samboeren Joakim. Han har to barn fra før, og hun ønsker sitt eget. Kommer de til enighet eller kommer de alltid til å utsette samtalen?

Mange menneskeskjebner i politisak
På jobb får hun mye annet å bryne seg på. Hun får med seg en aspirant på laget og en mann skal ha blitt drept av å få steinras over seg på stranden. En hund i nærheten av ulykkesstedet har nettopp blitt herreløs. Det spesielle med åstedet, er at ikke langt unna ligger det en blomsterkrans, og under blomsterkransen, ligger det gamle beinrester. Har beinrestene og den nylig døde mannen noen sammenheng?

Det høres godt mulig ut som standard krim, men det er det ikke. Selve politisaken Tilda jobber med, består av flere lag, som går langt tilbake i tid.

Beinrester er den femte boka i Ölandskvintetten. Jeg har lest tre av dem tidligere og det er Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie. Man trenger ikke å lese bøkene i riktig rekkefølge, men slike ting kjenner man best selv hva man foretrekker. Selv er jeg ikke så nøye med å lese i kronologisk rekkefølge når det gjelder krimbøker, for det er stadig en ny sak og man får stort sett nok bakgrunnsstoff om de faste karakterene.

Syntes det var mer spennende å lese om Gerlof og mysteriet om skuta enn Tilda, for er ikke spesielt interessert i å lese om babymas, men heldigvis var det ikke en veldig stor del av boka. Gerlof er en spennende karakter fordi han er sta, har sin egen måte å tenke på, og tenker svært rasjonelt med tanke på alderen. Theorin er også dyktig til å dikte opp et stort persongalleri og samtidig gjøre det på en oversiktelig måte, og det hele ble mer interessant da saken gikk langt bak i tid.

Eneste som ble noe svak og typisk, var avslutningen. Den ble ikke spesielt overraskende og er ikke like sterk som resten av handlingen, men det ødela selvfølgelig ikke resten av boka. Avslutningen ble en smule Hollywood aktig. En slags Speed film for gamlinger. Les boka og du skjønner hva jeg mener, men bortsett fra det, var det fengslende og realistisk krim med godt språk.

God krim å kvele sommeren med.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Mental helse er en gjenganger i ungdomsbøker for tiden, og det er like aktuelt.

Denne gang er det vennskap, skoleprestasjon og angst som er i fokus. Noe som gjelder Pia. Hun sliter med kraftig angst, og har likevel ikke sagt det til noen. Hjemme er hun med faren sin mens moren hennes jobber langt hjemmefra.

Juleballmas
Det er mas om å kjøpe den peneste kjolen siden juleballet nærmer seg. Samtidig skal man være fin på håret og bruke den kuleste sminken. Problemet er bare at Pia ikke er en av de kule. Hun føler seg ikke kul fordi hun er den eneste jenta med kort hår, og foreldrene hennes er strenge når det gjelder hva hun kan kjøpe og ikke. Samtidig blir hun tvunget av rektor til å opptre på juleballet. Stiller Pia opp, eller vil hun feige ut? Ikke nok med det. I mellomtiden føler hun at hun holder på å miste bestevenninnen sin, Nathalie til de kule jentene. Blir hun holdt utenfor resten av skoleåret? Blir det noen gang bedre?

Selv om man ikke sliter med angst, beskriver forfatteren det på en menneskelig og forståelig måte. En angst som tar over og som gjør at karakteren føler seg helt motløs. Det er noe Pia ikke kan noe for, og enda verre er det at hun ikke har sagt det til noen, ikke en gang foreldrene hennes. Man venter på om hun blir modig nok til å fortelle det til noen eller ikke. Synes også forfatteren er god på å beskrive skolemiljø som er lett å kjenne seg igjen i, spesielt når det gjelder jentegjenger. Hvordan de oppfører seg mot hverandre.

En liten del om eventuell forelskelse
Delen jeg interesserte meg minst for var den lille romansedelen, om eventuelle følelser som oppstår. Noe osm er typisk i ungdomsbøker, men skjønner jo at forelelskelse er spennende å lese for ungdommer, men jeg synes ikke det. Syntes også at avslutningen ble noe typisk og en smule hastverkaktig.

Bortsett fra det, er Perfekt god lesning både for ungdom og voksne. Vet at noen kvier seg til å lese på nynorsk, men kapitlene er korte og man blir godt kjent med karakterene, at lesingen går nesten av seg selv. Gi det et forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Tidligere har Rundberg imponert meg med trilogien Hekseknuten og nå er han ute med en ny trilogi for barn.

Dyktig barnebok forfatter
Det er ikke ofte jeg tar barnebok forfattere seriøst, noe jeg burde, men grunnen er at man ofte tenker at barnebøker er "lett" å skrive, men samtidig skjønner man at det er ikke det. Han er en av forfatterne som skriver for barn i moderne tid, jeg tar seriøst fordi han virker å vite hva barn vil lese om. Han skriver ikke bare for å "selge". Liker også at han tar barn seriøst ved å ikke bare skrive om lystbetonte ting, nesten som om han vet at barn tåler det.

Natteravnen er første bok i Stockholm trilogien, og det er historisk krim. Det er hard lesing siden det er om barnehjem. Den er om Mika som har vært der hele livet og gitt opp håpet om å få en ny familie. Hun skjønner at hun er alene i verden. En natt kommer ne vettskremt mann og leverer et spedbarn på døren. Hvorfor virket han så redd?

Det viser seg at innbyggere er skeptisk for tiden, fordi nye mord skjer selv om den kjente morderen forlengst er tatt og henrettet. Men det ser ut til at noen myrder igjen på samme måte som den forrige morderen. Er det en copycat, altså en hermegås, eller er det den "ordentlige" morderen som faket sin egen død?

Mika blir hentet av en politimann for å bli med ham på diverse oppdrag. Hun har rykte på seg for at hun har et godt øye til detaljer, noe han har bruk for. Klarer de å løse mysteriet sammen og gå overens?

Mørk krim for barn
Dette er en mørk og historisk krim for barn hvor handligen er lagt til i 1880, og Mika er vant til å passe på seg selv for å overleve. Hun er vant til å bli sett ned på og behandlet dårlig av andre når hun er utenfor barnehjemmet. Men hun lar seg ikke stoppe av den grunn. Hun vet at hun er en underdog, men likevel hjelper hun til med å ta seg av de minste på barnehjemmet. Hun er sterk fordi hun må, samme hvordan samfunnet betrakter henne.

En dyster og brutal krim for unge lesere, men ikke så voldsomt at de ikke tåler det. Jeg er spent på resten av trilogien, og skal sørge for å få med meg de to andre andre bøkene, også. Bare dumt at Rundberg ikke ga ut bøker da jeg var liten.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Hvis du likte denne vil du kanskje også like:

Hvis du likte denne vil du kanskje også like:

Hvis du likte denne vil du kanskje også like:

Hvis du likte denne vil du kanskje også like:

Åh, William! er tredje bok i Amgash trilogien. Vet ikke om det er planlagt trilogi eller om det kommer flere bøker i serien i skrivende stund, men foreløpig er det en trilogi, og bøkene kan fint leses frittstående.

Unikt vennskap
Lucy Barton er 63 år gammel, og hun har mistet sin andre ektemann, David. Han døde av sykdom og de hadde ikke barn sammen. Hun savner ham voldsomt, og prøver å holde sorgen på avstand. Heldigvis har hun fortsatt William, hennes første ektemann som hun har to døtre med. Selv om de har vært skilt i flere år, har de god kontakt og er gode venner.

I denne romanen får Lucy Barton et spørsmål fra William om hun vil være med på tur, fordi det er noen familighemmeligheter han har funnet ut av og som han vil undersøke videre, og ferden deres går til Maine.

Jeg fryktet at dette ville bli en noe damete roman, og det er ikke mye jeg frykter, men frykter dameromaner veldig mye. Jeg er ikke den som liker å lese om følelser og intimitet. Det interesserer meg ikke, men heldigvis var dette ikke en sånn bok. Dette er mer om tap, vennskap og stille opp for hverandre selv om man ikke lenger har et romantisk bånd til hverandre lenger. Liker at de kan erte hverandre uten at det ligger noe i det.

Lett og muntlig fortellerstemme
Litt uvant at boka er ikke delt opp i kapitler. Den er delt opp noe annerledes, men det fungerte helt fint. Det ga fortellerstemnen en muntlig tone. En fortellerstemme med mye flyt. Handlingen inneholder også mange pauser, som er satt opp på en annen måte fremfor å bruke kaptiler, men det opplevdes ikke som rart.

Følte ikke jeg ble godt kjent med Lucy Barton. Bare overflatisk og litt gjennom noen av tankene hun deler med leser, men det kan jo ha med at jeg ikke har lest de andre Lucy Barton bøkene. Man får nok et større inntrykk av henne da, når man leser de andre bøkene om henne, i stedet for kun denne ene boka. Men handlingsmessig følte jeg ikke at jeg måtte lese de andre bøkene om henne for det som eventuelt har hendt tidligere, blir nevnt i stikkordsform. Dermed er det ikke nødvendig å lese bøkene slavisk. Men, det er jo selvfølgelig opp til hver enkelt og hva man foretrekker. Noen kan lese midt i en serie, og andre må begynne helt fra begynnelsen. Man er forskjellig.

En fin og lett roman om godt voksne mennesker som fremdeles lærer noe nytt om seg selv og hverandre, og som opplever gode og vonde ting i livet. Man er aldri for gammel til det.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlaget Press, mot en ærlig anmeldelse)

Er det en bok jeg har hørt mye om både i fjor og videre i år, er det Midnattsbiblioteket.

Tematikk som forfatter bryr seg om
Matt Haig har selv slitt med med depresjon og har tidligere utgitt boka Reasons to Stay Alive. Grunnen til at jeg nevner det, er at Midnattsbiblioteket også handler om depresjon og mørke tanker. Å kalle denne boka for feelgood, som jeg har sett boka har blitt kalt av en del boklesere, er jeg ikke enig i. Har selv lest feelgood som er mørke, men synes ikke at denne boka passer inn i den sjangeren. For meg er det en roman. Men sjangre er ikke så lett for tiden, spesielt med tanke på at det er også mange undersjangere.

I Midnattsbiblioteket blir man kjent med Nora Seed som er alt annet enn fornøyd med seg selv og livet sitt. Hun sliter, og orker ikke mer. Hun velger å gjøre noe med det, men i stedet for å dø med en gang, havner hun i en slags mellomstasjon som heter Midnattsbiblioteket. Der møter hun en gammel kjenning, nemlig Mrs. Elm som var hennes skolebibilotekar. Gjennom bøkene Nora velger, får hun gjenoppleve valg hun angrer på, men hvis hun ikke føler seg tilpass med sine nye valg, ting hun vil gjøre om på, havner hun tilbake til Midnattsbiblioteket. Hun blir også testet om hun virkelig vil dø eller ikke.

Urealistiske valg og livsstil?
Dette høres kanskje dystert ut, og det er det også, men boka inneholder også snev av humor. Kanskje ikke vanlig humor, men mørk humor hvis man har sansen for det som meg. Jeg hadde sansen for tematikken og konseptet, men ikke karakterene eller sidehistoriene, altså de valgene Nora tar. Syntes de var noe urealistiske og virkelighetsfjernt. Den eneste delen jeg likte å lese om, bortsett fra når hun er i Midnattsbiblioteket, var den lille biten om Svalbard.

Møter man flere som Nora i boka, eller er det bare hun som sliter med mørke tanker, og som får prøve seg i forskjellige liv, nesten som en statist?

Haig beviser at han er en kreativ forfatter som kommer med artige påfunn, men med denne klarte han ikke å holde på oppmerksomheten lenge av gangen, dessverre. Det var ikke mye som fenget og jeg brydde meg ikke så mye om karakterene. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med dem. Det er ingen dårlig bok, men den ble ikke så alvorlig eller realistisk som jeg kunne foretrekke at den var. Derfor ble denne noe seig for meg.

Interessant forsøk, men jeg liker Det ligger i blodet av samme forfatter, mye bedre. Husker den som en humoristisk og sær vampyrroman. Det føles ikke som om det er samme forfatter som har skrevet begge bøkene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)