2022
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788202413019
EAN 9788202413019
Omtalt sted Berlin
Språk Bokmål
Sider 443
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Eggen er alltid lesverdig, og jeg spesielt sans for ham som essayist. Manhattan-boka hans har står rett ved siden av sofaen, og den leser jeg stadig i. Til sammenligning er dette en liten nedtur, selv om den på mange måter er grundigere. Denne er noe så sjeldent som en bok hvor jeg ønsket at forfatteren selv kunne vært mer til stede i form av reportasjeelementer.
Informativ og god bok om Berlin og dens historie, kultur, og rolle i verden. Selvsagt brukes det mye tid her på Berlinmuren og konsekvensene av 2.verdenskrig og den kalde krigen. Men jeg kunne gjerne sett at det handlet ennå mer om Berlin i DAG. Jeg tenker for eksempel at nå er det 30 år siden muren ble åpnet og det ble slutt på problemer med reise og pass m.m. Men Berlin i dag er jo på mange måter langt etter resten av Tyskland, det vil man se om man besøker storbyer i vest. Hva slags konsekvenser har murens fall hatt for Berlin? Blir man én by? Reiser folk nå mer mellom øst og vest? Dette er perspektiver jeg er nysgjerrig på og ikke kan få nok stoff om.
Å demontere et demokrati er åpenbart en mye enklere prosess enn å bygge det.
Det fins en vitsetegning som alltid dukker opp i tankene når jeg diskuterer DDR. Mann går gjennom parken, tankeboble: «Die Gedanken sind frei!» (Tanken er fri!). Bak ham passerer skulende Stasi-agent, tankeboble. «Denkst du!»
I en polarisert tid er mellomposisjonen den aller vanskeligste.
Men i et lite dikt kommenterte Brecht det inntrufne slik: «I et flygeblad kan jeg lese at folket har misbrukt regjeringens tillit … hadde det ikke vært enklere om regjeringen oppløste folket og valgte et nytt?»
Tysk film siden 1990 er mangfoldig og spennende. Ikke minst fordi den stadig går tett og inkvisitorisk på den nære historien, som enten har vært lukket eller fortegnet av ideologiske grunner. Nå står disse dørene på vidt gap, og det fins smertepunkter og drama nok til mange års produksjon ennå. Moderne tysk film er ærlig. Det kan være noe å tenke på at snart 70 år etter krigen har Norge ennå ikke lagd en storfilm om Vidkun Quisling. Mens vi lager heltefortellinger som Max Manus og Kon-Tiki, akkurat som på 1950-tallet, holder tyskerne på med Der Untergang. Det er nesten så man skulle tro det var vi som var "den demokratiske folkerepublikken".
Litt relevant totalitær statistikk: Under Hitler regner man med at det var én Gestapo-agent per 2000 borgere. USSR under Stalin hadde én KGB-agent per 5830 personer. I DDR var det én Stasi-agent eller informant per 63 personer. Hvis man tar med deltids-informanter, er det noen som har anslått tallet til én overvåker per 6,6 personer. Det, mine damer og herrer, er en overvåikingsstat.
Det er en utbredt misforståelse at Weimar-republikken var spesielt sårbar for nazistenes undergravingsforsøk fordi den var så liberal, eller "for" liberal. Rettsprotokollene forteller en annen historie. Mellom 1923 og 1933 ble det sørtyske naziorganet Der Stürmer trukket for retten 36 ganger. Redaktøren var Julius Streicher, som ble dømt til døden av Nürnberg-tribunalet etter krigen. Tiltalene på 20-tallet gjaldt de groveste former for antisemittisk propaganda, slik som artikler om jødiske ritualmord på barn. Streicher ble idømt fengselsstraff to ganger. Nazistene utnyttet oppmerksomheten maksimalt. Hundrevis av sympatisører fulgte han i triumftog når han skulle inn og sone, og ved løslatelsen gjentok folkefesten seg. Prosessene gjorde Streicher og hatblekka hans landskjente. De ga hans synspunkter større spredning, ikke mindre, slik det var tilsiktet. Der Stürmer nådde opplag på mer enn en halv million. Her fins en leksjon også for vår tids mennesker, og et viktig korrektiv til den fullt forståelige refleksen når majoriteten krever forbud mot ytringer den opplever som avskyelige. Er det virkelig verd det?
Samme mønster så man i Berlin. Goebbels ble i perioder effektivt kneblet. Angriff ble beslaglagt og stanset 16 ganger, i opptil seks ukers varighet. Det hadde liten effekt. Folk ble nysgjerrige på hva som var så farlig med denne mannens meninger, og opplaget begynte å stige. I februar 1928 solgte Angriff 31 000 eksemplarer i uka; I november 1930 var den blitt dagsavis med et opplag på 68 000.
Å finne technomusikkens opphav er som å spore forfedrene til en løsbikkje.
Fordelen med sakprosabøker er at de kan leses fra A til Å, men også fra H til T. Eller O til Z. De kan plukkes fram for å få et lite sniff av historien de forteller, i de fire minuttene det tar å koke et egg eller de to det tar å vente på at datteren din skal få på seg uteklærne.
Sommeren 2017 gjennomførte NRK P2 radioserien Faktasjekken - jakten på Norges beste sakprosa, i samarbeid med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). De ville undersøke hvilke sakprosabøker som har formet Norge og nordmenn etter 2. verdenskrig. Utvalgte eksperter i 10 ulike panel i 10 kategorier satte opp til sammen 250 bøker, og disse ble stemt over blant NFFs 5500 medlemmer.
Virkeligheten er fantastisk - les sakprosa!