An hour of Dreams of Exile - the book which H found me so fast asleep over yesterday evening that when the phone woke me I picked up a mug of cold tea and said 'Hello' into it.

Livet vårt, hvor vi ender opp, er avhengig av så mange valg. Ingenting er gitt for oss. Statsministeren og heroinisten er bror og søster. Det er så mange tilfeldigheter.

Det luktar nytt liv langs vegen. Bladrestane frå fjoråret held på å tørke opp, forsvinn til skogs med vinden. Lite blømer enno, det må vere lukta av jord og spirande gras som når meg. Eg har på joggesko og føler meg lett til beins. Trekkfuglane flyr frå tre til tre, konkurrerer om dei beste hekkeplassane. For meg er det musikk, for dei er songen nødvendig.

Faktisk viser kroppen vår oss nåde av natur - til slutt litt amnesi istedenfor anestesi. Hukommelsen som forlater oss, lar oss bli igjen og leke en siste gang på barndommens evige jorder. Noen tiltiggede minutter, la oss få fem til, som den gangen foran huset. Før vi blir ropt inn for godt.

Du lever

Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.

Kusine Hasna er en pige på seksogtyve, der er godt og grundigt på spanden, sover lidt rundt omkring og er mere eller mindre radikaliseret, men hendes radikalisering består i, mens hun går i niqab, at drikke seg fuld i vodka-Redbull og fyre den fede fra morgen til aften, gå i seng med dem, der vil, og vise seg frem på Facebook, nøgen i et boblebad.

Når de tre siste
orkideene
er visne, vil også

skyggebildet
på muren
bli annerledes.

Det har været dage under denne retssag, hvor den hovedtiltalte [Salah Abdeslam] gjorde et mindre dårligt indtryk end andre. Det virker som en ubetydelig brist i forhold til det, han er tiltalt for, men i ugens løb har han oven i al resten virket ganske forfærdeligt øretæveindbydende.

There is a kind of sadness that comes from knowing too much, from seeing the world as it truly is.
It is the sadness of understanding that life is not a grand adventure, but a series of small, insignificant moments, that love is not a fairy tale, but a fragile, fleeting emotion, that happiness is not a permanent state, but a rare, fleeting glimpse of something we can never hold onto. And in that understanding, there is a profound loneliness, a sense of being cut off from the world, from other people, from oneself.

Den nyfødtes øyne kan svare
mer enn en olding kan spørre.
Verre enn mangel på svar, et farlig fravær av spørsmål.

"Ingen spesielle merker?" spurte Sir Charles. "Ingen arr? Eller brukne fingrer? Eller føflekker?"
"Nei, ikke noe sånt, sir."
"Hvor mye lettere det er i kriminalromaner," sa Sir Charles og sukket. "I romanene har forbryteren alltid et karakteristisk kjennemerke."

Forklaringen var mitt bidrag til å forebygge overgrep mot barn. Tysfjord-saken handler nemlig om langt mer enn lulesamer. Den handler om hva som kan skje i små, lukkede miljøer der risikoen for å bli tatt er liten.

Å bekjempe overgrep mot barn, kanskje være med på å hjelpe de som kommer etter, gjør at mine egne sår gror. Mine lidelser har ikke vært forgjeves. Det handler ikke lenger bare om meg. Det handler om noe som er mye større og viktigere. Barna i dag. Fremtiden vår. Det som skjedde i Tysfjord, må aldri skje igjen. Alle barn skal ha det trygt. Mine barn. Naboens. Tysfjords barn. Minoritetsbarn. Lulesamiske barn. Nye generasjoners barn.

Jeg mener, den amerikanske taktikken synes å være: Hvorfor snu seg og studere sin egen dritt når man kan rette blikket fremover og pisse på både det ene og det andre i stedet?

"Du vet kanskje at vi har forsøkt å invadere Europa to ganger", sier tyrkeren bak rattet med glimt i øyet. "Med dagens innvandring kommer vi til å lykkes den tredje gangen."

Nei, ein lyt gjera seg både blind og dauv skal ein kunna roa seg med arbeidet sitt og ei bok, det er arbeid å lesa òg.

Når man ikke lenger kan dra tilbake, må man ene og alene konsentrere seg om den beste måten man kan dra fremover på.

Kroppen husker bedre enn hodet, mente Sverre Jonassen, som trodde at bombingen hadde påvirket ham på det ubevisste plan: "Det sitter helt i bånn av sjela".
TV-bilder av krig og bombing i andre land orket han aldri å se på: "Jeg vet hvordan de folkene har det".

Det som det tar en time å skrive og to minutter å lese, tar det bare et mikrosekund å tenke.

So, this is to all those with wings for feet who keep on running, please do not run. Fly.