Oppvaskmaskina
står god og full.
Alt eg tar ut,
er reint som gull.

(Frå diktet Jamdøger).

Sangere var folk som ble beundret av alle; de var kronikører, historieforvaltere, kustoder, biografer. På et sted hvor lesning var så å si ukjent, var de bærere av den lokale hukommelsen, som vandrende bøker.

"A hobby is a pleasant way to pass time and distract oneself. Stamp collecting, baking. A way for the mind to say: Look over here. But it can't stop the inevitable. Hobbies are a way of staying present so humans do not have to think about death. Yet the inevitable looms and grows."

Lesningen var for Elisabeth Costello et kjennetegn på anstendighet. Hennes ektemann så på det som bortkastet tid.
En bok lar seg ikke spise, påpekte gjerne Mulveys far. Ei heller kunne man kle seg med den eller dekke taket med den.

(Lutfattige irer tidlig på 1800-tallet.)

Peace will remain elusive as long as Israel's approach to Palestinian refugees is to erase them from history; as long as Palestinian property in the West Bank continues to be expropriated and developed for Israel; and as long as Palestinian families are uprooted and their homes demolished because they are not Jews.

Hawkhead Cemetery, Paisley. Winter 1967. Morning. Phil McCann and Spanky Farrell standing among the gravestones.

Phil Look at all this junk. If they broke it all up into chuckies you could have a gravel path from here to Death Valley and back.

Inge var barn av Velferdsstaten. Han er ikke takknemlig. Hvorfor er han ikke takknemlig?

Det er din smerte, jeg kan ikke forestille meg hva du har gått igjennom. Du har tålt så mye. Jeg er sammen med deg, og jeg støtter deg.

Jeg visste ikke hvor sterk jeg var før jeg måtte tilgi noen som ikke angret - og akseptere en unnskyldning som jeg aldri fikk

Følelsen av underlegenhet og verdiløshet gjorde at jeg ble redd for å sett av andre. Jeg ble redd for å si noe feil, noe dumt eller upassende - og følte ofte på en frykt for å bli avslørt.

Stian Carstensen er et rymtiskmotorisk vidunderbarn. Der andre har store vanskeligheter med å klappe seg selv på hodet i sirkel og tromme seg på brystet samtidig, har han ingen vanskeligheter med å trampe i én tidssignatur, spille i en annen og plystre i en tredje, for så å la dem bytte plass eller alternere med andre taktarter. Enda verre å forstå er at tallet over eller under brøkstreken ofte ikke går opp i to eller fire, åtte eller seksten. Det kan være ni eller elleve. Elleve?!

«Men hvordan kan noen eie vann?»
«Hva mener du?»
«Hvordan kan man eie noe som renner sin vei?»

Men den har ikke vært stille, for is er aldri stille, den har sin egen lyd, den knaker. Isens knaking er en av verdens eldste lyder, og den skremmer meg, har alltid skremt meg, det er lyden av noe som går i stykker. Og lyden av stein på is, stein som kastes mot et isdekt vann, en lyd ulikt alt annet, steinen som ikke klarer å trenge gjennom isen, men gir gjenlyd likevel, en kort tone, fra vannet der nede, minner om hvordan alt er fanget under den, hvor fast alt sitter.

Pappaen gikk tilbake til fyret, og han var dypt bekymret over øya. Den forlatte skogbunnen var full av dype huller, og gjennom lyngen løp lange furer der trærne hadde gått bortover mot fyrknausen. Der stod de nå alle sammen i en forvirret floke av skremsel.
Jeg lurer på hva man skal gjøre for å berolige en øy, tenkte pappaen. Det går ikke an at havet og øya blir uvenner, de må bli venner igjen...
Pappaen stoppet. Det var noe i veien med fyrknausen. Nå så han det igjen. En ganske svak bevegelse, knausen trakk seg sammen, den ble rynket som en hud. Et par gråsteiner rullet en omgang rundt i lyngen. Øya hadde våknet.

Resepsjonisten løftet av røret og sendte henne et så kjølig blikk at det iset i tennene.

En rekke politiske topper - fra begge sider av midtgangen, som vi pleier å si her - meldte sin ankomst i begravelsen en varm og fuktig ettermiddag i mai.

Å bli elsket av noen er ikke bare en gave, det kommer også med krav.

"As long as the truth of the Nakba is denied, there can be no peace, no reconciliation in the Middle East."

Nåtidsmennesket er drevet av kortsiktighet, er likeglad med langtidsperspektivet. Bryr seg ikke om etterkommere, samler seg intet forråd, spiser alt sammen selv. Dette gjelder også politikere og beslutningstagere, og som Hans og vennen Moses er rørende enig om, fører denne generasjonsegoismen til hasteløsninger på tilsynelatende akutt oppståtte kriser, som har vært på vei lenge, og som kunne vært redusert hvis man i tide hadde tenkt lenger frem.

Selv forstår jeg godt at enkelte nordmenn blir engstelige og redde for at islam og muslimer skal ta over Norge. Denne bekymringen og frykten er de ikke alene om å ha. Den deles av europeiske borgere i alle land, langt flere enn de jeg besøker nå.
Mange føler at vi er i ferd med å miste noe, og at noe fremmed er på vei til å ta over.