“I love all pizza, even ham and pineapple. Although Dad says it’s the food of the devil.”
“Your father is a wise man, Rose,” says Eudora.

Correct. In which musical did Elaine Paige and Barbara Dickson’s 1985 chart-topping hit “I Know Him So Well” feature?
“Chess!” both men cry.
“Ada was a big Elaine Paige fan,” confides Stanley with a fond smile.
Eudora glances at Stanley’s animated expression and wishes she could join in. Alas, she has eschewed popular culture over the past forty years. She doesn’t miss it. You can’t miss what you’ve never had, after all. It would just be pleasant to be able to share in his enjoyment.

“Yay! And now we can watch Pointless together while we eat our cake, if you like? My granny loves it.”
“What an utterly ridiculous name for a television show,” says Eudora.
“I know, but you’ll love Richard Osman. All the old ladies do.”

Eudora isn’t sure whether to be touched or terrified by Rose’s commitment to keeping her under KGB-level surveillance.

Å gå med på å ta imot noe er en sjenerøs handling, skjønner du... Kanskje enda mer enn det å gi.
...

Han (Paulo Coelho) sier at det å ta imot er en sjenerøs handling. Ved å gå med på å ta imot tillater du den andre å gjøre deg glad... og du gjør også den personen lykkelig.

Litt kynisk kan vi definere stress som det som skjer i kroppen når det er ting man gjerne skulle ha gjort, mens ting utenfor ens kontroll hindrer en i å gjøre det. Det som sliter oss ut, er alt det vi gjør, men det som stresser oss, er alt det vi ikke får gjort.

Der ensomheten er, er ikke språket, der språket er, er ikke ensomheten.

Freden kom, som en vårstorm gjennom gatene og sinnene.
Og den første fredssommeren kom - varmere og mer strålende enn tidligere somrer, virket det som. Det var ikke bare innbilning: Flere steder i landet ble det satt varmerekorder sommeren 1945. Det var som om det var en dypere fylde i alle ting denne sommeren, et sterkere sus gjennom trekronene. Et sus av sorg over de som var falt fra, men også av håp, av en fremtid folk ikke hadde våget å tro på i de mørkeste stundene under krigen.

Det verste med tominuttershatet var ikke at man måtte late som, men at det var umulig ikke å bli revet med. I løpet av tredve sekunder var alltid all forstillelse blitt overflødig. Det var som en avskyelig ekstase av frykt og hevngjerrig- hat, en trang til å drepe, pine, slå inn ansikter med slegge, gikk gjennom hele gruppen som en elektrisk strøm, og forvandlet en selv mot ens vilje til en skrikende gærning med fortruk ket ansikt.

Det er lettere for historikeren å se tilbake enn for politikeren å se frem.

Enkelte følte at det plutselig var blitt utrygt å være Ap-politiker. Dette bidro til en fryktkultur, ifølge flere som var politikere for Ap på Stortinget etter Giskes avgang. Enkelte var redde for å være nestemann ut nå som Giske var borte, og våget ikke stikke hodet fram. Det sier seg selv at det politikerne helst skal drive med - politikk og utvikling av politikk - igjen ble satt i andre rekke for Arbeiderpartiet, slik situasjonen tidvis hadde vært i årene 2015 til 2017.

Jeg møter mitt eget blikk da jeg passerer speilet på vei i seng, og jeg spør: hvem er det sitt barn?

Med stor rett ble det sagt at Trump-administrasjonen fra starten våren 2017 besto dels av folk som anså at Trump nå måtte redde verden, og dels av folk som anså at verden nå med reddes fra Trump.

Ingenting som skjer mellom mennesker, blir noen gang borte. Hvert kjærtegn, hvert slag, blir med oss inn i fremtiden og avsetter seg på menneskene vi møter, som rester av vold og kjærlighet, som ringer i vann som sprer seg utover.

Det befestet seg et inntrykk av at Kamala Harris var bedre til å kreve svar av andre enn til å svare for seg selv.

Lidelsen
har ingen benk
å sette seg på.

Det har alltid vært slik i historien at når tidene skifter, er det noen, og ikke sjelden tilhører de eliten, som henger fast i det gamle. Det er naturlig, men er det for mange som gjør dette for lenge, vil samfunnets evne til å takle samtiden bli begrenset av gårsdagens dogmer.

Huitfeldt spurte videre om skuldrene kunne ha blitt for høye i partiet, om folk var for redde for å gjøre feil, fryktet å bli skjelt ut eller miste jobbmuligheter senere. Det virket i alle fall som om folkene i Høyre hadde det mer moro på jobb enn gjengen i Ap, argumenterte Huitfeldt.
Fryktkultur? Her hos oss? I frykt for å si noe galt holdt de fleste munn etter at Huitfeldt hadde snakket ferdig. Martin Kolberg var derimot uenig med partitoppen fra Jessheim. Han reiste seg og ropte:
"Det er ingen fryktkultur i Arbeiderpartiet!"
Kolberg hamret neven i bordet for å vise akkurat hvor lite fryktkultur han mente Arbeiderpartiet var preget av.

Kanskje det er akkurat dette som er det vanskeligste med å være menneske. Å være nødt til å skuffe andre. Men vet du hva, Helena? Det er en del av livsvilkårene, både at man av og til skuffer andre og at man selv blir skuffet.

Vi er alle alene om å være.