En norsk Nebukanerser har konstruert trappene opp til ministeriene; de underordnede som jeg fikk se er allerede stoltere enn brahmaner og synet av de kolossaktige vaktene og byggelederne fikk meg til å skjelve.

Når du slutter å styre etter det som kan lindre din indre uro eller fylle dine indre tomrom - og heller begynner å velge det som kan hjelpe deg å vokse og utvikle deg på en måte som er riktig for deg - det er da livet virkelig begynner å endre seg.

Den likegyldigheten jeg følte mens han levde, forstyrrer meg flere ganger om dagen. Kjærligheten hans og varmen hans som likevel må ha festet seg et sted i meg, lagret seg et sted dypt inne og langt nede, forstyrrer meg.
Antagelig er det sånn at jeg, så lenge han levde, var uinteressert i hvem han var, i hvordan han hadde det. Han var en vegg som jeg trengte, men ikke visste eller trodde at jeg trengte.

"Jeg skjønner at Jakob må skjerpe seg, men de må faktisk også lete etter årsaker til hvorfor ting blir som de blir. De kan ikke automatisk tenke at han gjør ting på pur faenskap."

Ingenting er så godt som lyden av en lillebror som er trygg.

For å overleve verden må man ta hverandres flukt på alvor. For å overleve verden må man være svak.

Jeg kjenner så mange som er mestere i å snakke, men som ikke klarer å leve etter det de forkynner!

I remember how heavy he was on top of me. I equated that feeling with safety for the longest time. Him lying on me like the best quilt until he lay like that on someone else and changed everything.

Jeg må åpenhjertig medgi at den store litteraturen er død, derfor forsvinner også døden som avslutning av litterære verk, siden nesten all kunst i dag blir skapt for at mennesker skal glemme døden.

I was finding it extraordinary how throughout the period I had been working on the novel, right from Chapter One, characters and situations, images and phrases that I absolutely needed for the book simply appeared as if from nowhere into my range of perception.

I’ve come to learn for myself how little one needs, in the art of writing, to convey the lot, and how a lot of words, on the other hand, can convey so little.

I said, ‘Dottie’s sort of the general reader in my mind.’
‘Fuck the general reader,’ Solly said, ‘because in fact the general reader doesn’t exist.’
‘That’s what I say,’ Edwina yelled. ‘Just fuck the general reader. No such person.’
I liked to be lucid. So long as Dottie took in what I wrote I didn’t care whether she disapproved or not.

The true novelist, one who understands the work as a continuous poem, is a myth-maker, and the wonder of the art resides in the endless different ways of telling a story, and the methods are mythological by nature.

One day in the middle of the twentieth century I sat in an old graveyard which had not yet been demolished, in the Kensington area of London, when a young policeman stepped off the path and came over to me.

At the meeting I gave close attention to the six members without ever actually studying them with my eyes. I always preferred what I saw out of the corners of my eyes, so to speak.

Jeg hører til her i Berlin på min flytende øy i Marzahn. Kjærligheten min har antatt flytende form og glir inn i de mest usannsynlige tomrom. Bitterheten jeg bar på, er borte, og dermed den siste rest av ungdommelig arroganse.

Ellen. Min kone: et menneske jeg synes jeg forstår dårligere enn en utenlandsk forfatter som har vært død i hundre år. Er dette lettere sinnssforvirring, eller er det normalt? Hun gjorde det fordi, sier bøkene. Hun gjorde det, sier livet. Bøkene er det stedet hvor tingene blir forklart for en; livet er det stedet hvor de ikke blir det. Det forbauser meg ikke at enkelte foretrekker bøkene. Bøkene gir livet en mening. Den eneste vanskeligheten er at de livene de gir en mening, er andre menneskers liv, aldri ditt eget.

Books say: She did this because. Life says: She did this. Books are where things are explained to you; life is where things aren't. I'm not surprised some people prefer books. Books make sense of life. The only problem is that the lives they make sense of are other people's lives, never your own.

Månen gjemte seg bak skyene. Vinden spyttet isnåler på skrå.
I den høye, svarte palisadeveggen, gjennom en sprekk som så for smal ut for et menneske, krøp jenta ut i den veldige og grusomme villmarken.

Men uansett hvor ømme og skranglete de to menneskene ble, ville de gi hva som helst for å få oppleve den ferden enda en gang, å få se Narnias lysninger og skråninger som gnistret i snøen som hadde falt sist natt, å bli møtt av kaniner og ekorn og fugler som ønsket dem en god morgen, å få puste inn Narnias luft igjen og høre stemmer fra Narnias trær.