"Kjenner du en frøken Marple?" spurte Sir Henry.
Fru Bantry så forbauset på ham. Frøken Marple var den siste hun hadde ventet han skulle foreslå.
"Hvem gjør ikke det? Typisk, gammel jomfru, av den sorten de skriver om romaner. Riktig søt, forresten, men håpløst gammeldags. Vil du virkelig at jeg skal be henne til middag?"

Han så seg fornøyd rundt. Værelset var gammelt med store, sorte takbjelker og solide, gamle møbler som passet der. Derav hans bifallende blikk. Han var forfatter av yrke og likte at atmosfæren var uten lyte. Han hadde alltid synes at hans tante Janes hus var den riktige rammen for hennes personlighet. Han så bort på henne der hun satt rank som et lys i den store bestefarstolen. Frøken Marple hadde på seg en sort brokadekjole, holdt stramt inn i livet. En kaskade av fine kniplinger dekket brystet. På hendene hadde hun sorte kniplingsvanter, og på toppen av det snøhvite håret tronet en sort kniplingshette. Hun strikket – noe hvitt og bløtt og luftig. De milde, vennlige, blå øyne betraktet nevøen og nevøens gjester med stille glede.

Letta gikk vi ut i sola, den skinte ikke, men det føltes sånn.

This Thursday is near-perfect - sunlight bright, sky royal blue, all the countryside lit as if God was showing round prospective buyers.

When I drive off the boat, I always have a desire to go through the Red Channel. I never have more than the permitted amount of duty-free goods; I've never imported plants, or dogs, or drugs, or uncooked meat, or firearms; and yet I constantly find myself wanting to turn the wheel and head for the Red Channel. It always feels like an admission of failure to come back from the Continent and have nothing to show for it. Would you read this, please, sir? Yes. Have you understood it, sir? Yes. Have you anything to declare? Yes, I'd like to declare a small case of French flu, a dangerous fondness for Flaubert, a childish delight in French road-signs, and a love of the light as you look north. Is there any duty to pay on any of these? There ought to be
Oh, and I've got this cheese, too. A Brillat-Savarin. That fellow behind me has got one too. I told him you always had to declare your cheese at customs. Say cheese.

Er da forfatteren så mye mer enn en sofistikert papegøye?

Abdülhamid leste ikke disse romanene selv. En sekretær eller aldrende palassansatt med vakker stemme som hadde vunnet sultanens tillit, satt bak et skjermbrett ved sultanens seng om kvelden og leste for ham. En periode var denne oppleseren den samme som påklederen, men senere tok lojale palasspasjaer over oppgaven. Når Abdülhamid var i ferd med å sovne, hørtes et «nok» fra sengen, og straks etter falt han i søvn. Det hendte også at den betrodde palassleseren forsto av den lange stillheten at Hans Majestet Sultanen, verdens grunnmur, hadde sovnet, og han listet seg forsiktig ut bak skjermbrettet. Hver gang en roman var lest ut, skrev sekretæren et lite notat på siste side – «lest» – slik den kinesiske keiseren stemplet «sett» med rødt blekk på utsiktsmalerier han likte. For, som alle paranoide og hevngjerrige mennesker, var Abdülhamid utstyrt med en utmerket hukommelse, og skulle en sekretær komme i skade for å lese en roman som sultanen allerede hadde fått opplest sju år tidligere, ble……..

Eg veit at Ole Kristian og Miriam eigentleg ikkje vil ha meg her. Kan høyre dei sukke inni seg av tanken på å måtte jobbe saman med meg. Det er ikkje det at eg ikkje forstår dei, for det gjer eg. Men det gjer vondt likevel.

Jeg er blitt overbevist om at mennesker begynner å skrive når alle andre dører er lukket.

Jeg nikket, og hun så meg rett inn i øynene, slo meg som både moderlig og interessant samtidig, to ting jeg ellers pleide å tenke på som motpoler.

Voksne elsker å beskrive barn, sette merkelapper på dem, som krydder. Bråkete barn, snille barn. Melankolske barn. Spisskummen.

Han så ut som en lupin, og han følte seg som en. Ingen ble glad når man kom. Man bare sto der, men de trodde at man skulle ødelegge alt.

Jeg var bevisst på at jeg var en person som hadde bygget en festning rundt meg selv, men de kunne vel ha banket skikkelig hardt på og prøvd å komme seg inn.

When thing goes wrong, you`ll find they usually go on getting worse and worse for some time; but when things once start going right they often go on getting better and better.

Det stilles enorme krav til livet. Alt man ikke har, skal man sørge over og bearbeide. En evinnelig poengsamling. Mennesker verden over blir overøst av fasiten på det gode liv og forventes å strebe i samme retning og rope BINGO. Til slutt ha brettet fullt, alle brikker på plass, en perfekt kropp, reisene tilbakelagt, opplevelsene, boligkarrieren, jobben, kjærligheten.

«Absolutt og fullt og helt».

«Det er så jævla trist her at om jeg hadde hatt et skytevåpen, ville jeg ha blåst ut hjernen min bare for å sette farge på interiøret».

What happiness to sit in intimate conversation with someone of like mind, warmed by candid discussions of the musing and fleeting ways of this world ... but such a friend is hard to find, and instead you sit there doing your best to fit in with whatever the other is saying, feeling deeply alone.

Det er først når man begynner å løpe fra seg selv, at djevelen drar på seg støvlene ...

Heilo. Fjellets ensomme fugl, tynn og alvorlig.
En fugl som følger deg når du er ute og går, passer på deg, men alltid på trygg avstand. Som om den er redd for å få seg en venn, men likevel trenger noen som lytter når den synger om sin ensomhet.