I thought masculinity didn't exist anymore, said Betsy flatly. I thought there was just violence.

Å ha noe på hjertet blir stadig vanskeligere.

I laugh into his shirt, weightless. Once upon a time I thought a relationship meant having shackles on my wrists, binding me to the needs of another person. I thought I’d have to sacrifice the things I’ve wanted most to be half of a whole. But now I know it just means I’ve got a safety net. Someone to lift me up and hold me steady. Someone to nag me about the spare key under my potted plant and someone to cut my grapes into tiny hearts.
A partner.
A friend.

Han var imidlertid betatt av konseptet med uendelige mengder musikk som kunne spres i alle rom. Det var sånn han begynte å lære seg å bruke et tastatur, ved å omhyggelig prikke inn navnene på symfonier og bruke et helt minutt på å finne bokstaven M.
Han hørte mye på Bach, som jeg likte, og Mozart, som jeg godtok. Han likte Tsjajkovskij, syntes Elgar var grei nok, var fascinert av Vaughan Williams og Purcell, men kunne ikke fordra Stravinskij. Siden film ikke hadde fungert, prøvde jeg popmusikk. Jeg testet ut litt tidlig rock på ham, og han trakk på skuldrene; jeg eksperimenterte med powerballader fra åttitallet, og han var så høflig at det var til å bli gal av. Mine forsøk på å få ham interessert i noe annet enn orkestermusikk møtte døve ører helt til han plutselig, helt uforklarlig og på egen hånd fikk sansen for Motown.

Daniel satte seg på bakerste sete, som var blitt ledig etter at fire jenter fra ungdomsskolen hadde gått av. Han presset panna mot det mønstrete stoffet og holdt gråten inne så sjåføren ikke skulle se ham i speilet. Av og til så han opp på landskapet som forandret seg. Hyttefeltet ble til juletreplantasjen ble til jorder, flere jorder, flere jorder, den lille byen han bodde i. Han lente seg forsiktig fram og trykket på stoppknappen.

If love is a field, then romance is the rain that grows the flowers.

De så ut som kjeleflikkere, men hun visste at det ikke var en eneste blant dem som kunne reparere en kjele. Det de gjorde var å selge usynlige ting. Og etter at de hadde solgt det de hadde, hadde de det fortsatt. De solgte slike ting som alle trengte, men ofte ikke hadde lyst på. De solgte nøkkelen til universet til folk som ikke engang visste at det var låst.

Selv på de gråeste dager kunne man som regel se hvor solen var, men ikke her. Og det var noe annet som var merkelig, noe hun ikke helt kunne sette ord på. Dette føltes ikke som noe virkelig sted. Hun visste ikke hvorfor hun følte det, men et eller annet var galt med horisonten. Den virket så nær at hun kunne berøre den, og det var sprøtt […] Det var som å befinne seg i et maleri der kunstneren ikke hadde brydd seg så mye om detaljene i bakgrunnen, men raskt streket opp litt virkelighet når man flyttet blikket rundt på det.

Jeg ordner bøkene på de gamle hyllene på en annen måte og finner passende måter å sette dem sammen på i de nye hyllene, og så står jeg der og ser. Jeg står i stuen og ser. Eller jeg går gjennom huset og ser på tingene vi eier og føler den underlige dødeligheten som kleber til hver gjenstand. Jo finere og sjeldnere gjenstanden er, desto mer ensom føler jeg meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

Om wokeister snakker om toleranse, er det alltid nytale. Det wokeistene mener, er anerkjennelse. De tilslører sin egen intoleranse gjennom å late som at anerkjennelsen de krever egentlig er toleranse.

It's the same killing
everywhere.
Seventy-some years later
we haven't lived a day.

For Eric Arthur var fasiten enkel: Kron eller mynt, liv eller død - det er tilfeldighetene som rår. Det er ord som gir gjenlyd gjennom århundrene, som en uunngåelig fatalisme, eller en nødvendig psykologisk tilpasning til realiteter man ikke er herre over; soldatens enkle filosofi gjennom alle tider og alle kriger.

Vinnere vet at de ikke alltid har stålkontroll på ytre omstendigheter, men de har kontroll på hvordan de skal reagere på disse hendelsene. Vinnere reiser seg opp og slåss istedenfor å legge seg ned i den komfortable offerposisjonen.

Hvorfor forlot jeg islam? Jeg forlot islam fordi jeg setter personlig frihet høyere enn noe annet. Jeg er en individualist som ikke klarer å underkaste meg klanens, miljøets, religionens eller samfunnets tvangstrøyer. Jeg ønsker å være fri fra tvang og religiøse regler. Jeg er dessuten veldig nysgjerrig og trenger svar, noe som ikke finnes i islam. I islam blir du fortalt hva du skal gjøre, men du kan ikke spørre hvorfor. Jeg forlot islam for å være den beste versjonen av meg selv. Derfor er jeg så evig takknemlig for å bo i Norge! Norge har gjort meg til den personen jeg alltid var ment å være - en fri individualist, fri fra mentale lenker forårsaket av krav til konformitet. Jeg forlot islam rett og slett fordi jeg er født fri og må være fri for å være lykkelig.

Hormese er et prinsipp som beskriver fenomenet der eksponering for lave doser av en stressende stimulus kan føre til en positiv respons eller tilpasning i organismer, mens høyere doser kan være skadelige eller dødelige. Dette prinsippet har røtter i ideen om at moderate stressnivåer kan være gunstige for organismenes overlevelse og trivsel, noe som bidrar til økt motstandskraft og tilpasningsevne.

En periodisk livsstil betyr å spille på lag med evolusjonen og ta i bruk gode vaner som forsterker kroppens evne til å holde deg frisk. Du kan ganske enkelt lære deg å både aktivt roe ned nervesystemet og introdusere perioder med milde stressorer som kulde, varme og faste i livet ditt, og bli friskere. Til sammen gir det balanse og økt evne til å være til stede i hverdagen din.

Wokeismens reaksjonære tendenser fører til at den, om vi ser bak tåka, er en interessant mutasjon. En kombinasjon av nytale, benektelsen av sin egen eksistens, svertingen av motstandere og uklar forståelse av sosial rettferdighet i møte med subtile og usynlige former for undertrykkelse sørger for at wokeismen blir en tåkens ideologi.

Wokeister ser problemer, krenkelser og undertrykkelse som folk flest ikke legger merke til. Den undertrykte vet ofte ikke at han eller hun er undertrykt. Sosial rettferdighet er wokeistens mål, og sosial rettferdighet handler om å bekjempe «undertrykkende strukturer» som bare wokeistene ser. Til tider kan man kanskje si at wokeisten selv er problemets oppfinner. Problemet skapes idet wokeisten erklærer at maleriet er rasistisk. Derfor vil ofrene være uvitende om at de undertrykkes, for undertrykkelsen starter i praksis der wokeisten erklærer at noen er undertrykt. Undertrykkelsen kan bare observeres om man har kjennskap til wokeismens akademiske teorier.

Du har aldri vært sen før. Faktisk pleier du nesten alltid å være der før meg. Selv når jeg er der en halvtime før tiden, er du allerede på plass.
"Kommer du alltid så tidlig?" spør jeg en gang.
"Å sitte her og vente på deg, det er noe av det beste jeg vet", sier du.
"Å sitte og vente?"
"Ja."
"Er det bedre enn å treffe meg?"
Du smiler. Men du svarer ikke på spørsmålet. Alt du sier, er:
"Hør her, mens jeg sitter sånn og venter, og tenker på hva vi skal gjøre og hva som kommer til å skje, så er mulighetene for hva som kan skje, ubegrenset. Skjønner du?"
Det har du kanskje rett i. For straks vi møtes, vil alle de ubegrensede mulighetene uunngåelig omgjøres til en avgrenset virkelighet.

I ungdomstida blir mammaer henvist av døtrene til å inneha rollen som minibank, vaskeri og lindeblomstte.