I may here also confess that as a little boy, I was much given to inventing deliberate falsehoods, and this was always done for the sake of causing excitement. For instance, I once gathered much valuable fruit from my father's trees and hid it in the shrubbery, and then ran in breathless haste to spread the news that I had discovered a hoard of stolen fruit.

I told another little boy that I could produce variously coloured polyanthuses and primroses by watering them with certain coloured fluids, which was of course a monstrous fable, and had never been tried by me.

[...] who was a schoolfellow of my father's, remember his bringing a flower to school and saying that his mother had taught him how by looking at the inside of the blossom the name of plant could be discovered.

– Francis Darwin

Jeg tror ikke på kjærlighet. Ikke jeg heller, sa jeg. - Det er derfor vi elsker hverandre.

Da den voksne mannen tok til tårene, sprang jeg over parketten og la armene rundt ham. «Så så, lille vennen,» hvisket jeg i øret hans, samtidig tenkte jeg: Med menn som dette, hvem trenger babyer?

Allerede de gamle egyptere kjente til den bevarende effekten av eteriske oljer. De brukte harpiks i balsameringsprosessene. Visse japanske buddhistiske munker i tidligere tider dro det enda lenger: ved å spise barnåler og bark og drikke harpiks over en periode på flere år, forsøkte de å rense kroppen for fett og vann, mens de langsom sultet og tørstet i hjel. Til slutt satte de seg i lotusstilling i et gravkammer med lufttilgang, utstyrt med en liten bjelle de skulle ringe med hver dag. Den dagen bjelleklangen opphørte, ble lufttilgangen kuttet og graven forseglet i tusen dager, før mumien ble hentet ut og plassert i tempelet. Dette ritualet, kalt sokushinbutsu, ble med sin ekstreme askese og selvoppofrelse betraktet som en sikker vei til nirvana.

Krig, det var kort sagt et samlebegrep for alt det man ikke skjønte noe av.

Neste morgen var Sandemose i full sving med å vaske golv, riste tepper og gjøre huset i orden. Det fantes ingen hushjelp på Kjørkelvik. Ponnien Låke bet øret av den siste, og da mistet hun lysten på å være der. «Det var forresten pinedød hennes egen feil», sa Sandemose, olmt til forsvar for sin firbente venn, og halte opp en sigarett fra shortsen som han bar utenpå et par vanlige langbukser. Shortsens oppgave var å dekke over et stort hull i baken på de andre buksene, meddelte Sandemose fortrolig.

For hva skjer om du prøver å oppdra en krokodille som et menneske, eller gir den belønning hver gang den oppfører seg etisk? Uansett hvor pedagogisk du er, vil krokodillen før eller siden spise deg.

Jeg forteller fire ganger at mormor er død, morfar har drept henne, fire og en halv, for det kan da ikke være sånn at jeg må fortelle den minste jenta mi at mormor er drept, det må være nok for henne å få vite at mormor er død, hun er bare syv år, og jeg vil ikke, kan ikke, fortelle henne at mormor er drept, hun må få leve litt til uten å vite at verden er sånn, at menn dreper kvinner

It is year 888. It is sixteen years since Harald Hårfagre gathered Norway to one kingdom, and fifteen years since Frida Ingunsdaugher was borne into slavery.

It is a time of turmoil. Even though Harald won the great battle of Hafrsfjord, the final victory did not result in peace and prosperity. The remains of the old elite lives in exile, from where frequent skirmishes and looting expeditions are lead.

Frida is sold only weeks after her mother disappeared under strange conditions. Without knowing, she becomes entangled into the currents and whirlpools boiling under the surface of the new nation.

Frida’s goal is clear: Freedom and a hope to find out what happened to her mother.

My room, my books, my house, the garden, my interest in everything around me renewed by absence. This little world suddenly special, no longer commonplace...something to relish. It's a remarkable feeling and one which I count as paradoxically one of the great pleasures of travel. The almost sensuous delight in the ordinary and common.

In an hour or so, the African night would be upon them, immeasurable, velvet. On such a night might her husband and the two young men drive quietly down a bumpy dirt road, carrying a small elephant, a scrap of elephant-kind, to a secret destination under the starlit sky.

De forsvant i snødrevet omgitt av den melankoli og og lettelse som pleier å følge med en avskjed.

Time etter time satt Filifjonka ved kjøkkenbordet og spilte munnspill, famlende og andektig. Tonene begynte å ligne melodier og melodiene ble musikk. Hun spilte Snusmumrikkens viser og hun spilte sine egne, hun var utenfor rekkevidde og inne i en fullkommen sikkerhet. Hun tenkte ikke over om de andre hørte henne eller ikke. Ute i hagen var det stille, alt som krøp var borte, det var bare en alminnelig mørk høst med økende vind.

Snusmumrikken fikk lyst til å lage viser. Han ventet til lysten var helt sikker, og en kveld tok han opp munnspillet som lå nederst i ryggsekken. I august, i Mummidalen et sted, hadde han funnet fem takter som var en umiskjennelig og strålende begynnelse til en melodi. De hadde kommet helt av seg selv, som toner kommer når de har fått være i fred. Nå var stunden inne til å hente dem fram og la dem bli en vise om regn.
Snusmumrikken lyttet og ventet. De fem taktene kom ikke. Han fortsatte å vente uten å bli urolig, for han visste hvordan det er med melodier. Men det eneste han hørte, var det svake suset av regn og strømmende vann. Etter hvert ble det helt mørkt. Snusmumrikken tok fram pipen sin, men puttet den ned i lommen igjen. Han forstod at de fem taktene var blitt igjen i dalen, og at han ikke ville finne dem før han gikk tilbake.

Maria har ingen kokebøker på kjøkkenet. Ho er skeptisk til bøker og bokleg lærdom. Ho tilhøyrer den siste generasjon jenter i det rurale Andalucía som i oppveksten ikkje lærte å lesa og fekk vaksenopplæring på skulen etterpå. Likevel er ho ein tradisjonsbærar, for ho har fortellingene og skikkane, maten og oppskriftene innskrive i kroppen og hendene.

Jeg tenkte på hotelldøren som ikke lot seg åpne ved at man dyttet eller dro, men som bare gled fra høyre mot venstre. Iblant, Harold, kommer veien videre overraskende på oss. Vi prøver å tvinge noe i den velkjente retningen og oppdager at det kun lar seg bevege i en annen dimensjon. Veien videre er ikke framover, men litt til siden, til et sted du ikke har lagt merke til før.

Den andre sangen, skrev jeg, var en av min fars favoritter, og dermed hadde den blitt en av mine også. Han pleide å synge den mens han jobbet inne på verkstedet sitt, og da tok moren min pause fra husarbeidet og lyttet. Iblant kan du elske noe uten å føle en umiddelbar tilknytning til det, bare fordi et annet menneske gjør det, og når du holder tingene deres tett inntil brystet, er det som å være sammen med dem igjen. Det tok en stund å få alt dette ned i notatboken. Ingen klaget, ikke engang Mr. Henderson. Det var første gang jeg hadde skrevet noe om begravelsen min.

Du kommer ikke fram ved å være i konstant bevegelse, selv om reisen kun består i å sitte stille og vente. Iblant må du stoppe opp og beundre utsikten, en liten sky og et tre utenfor vinduet ditt. Du må se det du ikke så før. Og så må du sove.