2016
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Den 26 år gamle Henrik Vankel befinner seg i Nord-Norge, og han trives i sin jobb som lærervikar. Men en dag oppdager han at han er forelsket i en elev, og hun er bare 13 år. Med utgangspunkt i forholdet mellom Henrik og Miriam fortelles en besettende, og ren, kjærlighetshistorie, men boken er også en dannelsesroman om en ung manns oppvekst på 1980-tallet, i en familie og en verden der skam og skyldfølelse er blant de sterkeste drivkreftene.
Omtale fra forlaget
Vinner av Kritikerprisen 1998. Året er 1996. Den 26 år gamle Henrik Vankel befinner seg i Nord-Norge. Han jobber som lærervikar. Han har det bra. Til det en dag går opp for ham at han er forelsket. I en av sine elever. At han vil ha henne. At det er alt han vil. Med utgangspunkt i forholdet mellom Henrik og den unge piken Miriam fortelles her en besettende - og paradoksalt nok - ren kjærlighetshistorie. Men det er bare begynnelsen. Boken Ute av verden er også beretningen om en ung manns oppvekst i Norge på 1980- tallet. Ute av verden er et ambisiøst debutarbeid, et grusomt og infamt monument over den mannlige skamfølelsen, men også en overdådig litterær feiring av overmot og undergang.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 1998
Format Innbundet
ISBN13 9788210041938
EAN 9788210041938
Språk Bokmål
Sider 699
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen. Voksen 1998 Bjørnsonstipendet 1999
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte med romanen "Ute av verden" i 1998, en bok han mottok Kritikerprisen for, og senere også Bjørnsonstipendet. Senere har han utgitt bøker som "En tid for alt" (2004) og "Min kamp"-bøkene (2009 - 2011). Felles for samtlige bøker han har skrevet, er at han hele tiden har blitt møtt med mye begeistring - inntil kritiske røster tok til motmæle da Min kamp-suksessen tok av.
Nå har jeg omsider fått lest "Ute av verden", en bok jeg har hatt stående i mine bokhyller i et par års tid - kanskje mest av alt fordi Min kamp-bøkene trengte denne til side. Da jeg fant lydbokutgaven på biblioteket, bestemte jeg meg for at nå måtte jeg omsider få lest den!
Boka handler om den 26 år gamle Henrik Vankel som i 1996 reiser til Nord-Norge for å jobbe som lærervikar. Planen er at han skal bli der i ett år. Han bor på hybel i førsteetasje hos et lærerektepar, og vi forstår i grunnen nokså snart at det ikke er mye som skjer mellom ektefellene som Henrik ikke får med seg. Ekteparet kan ikke få barn, og dette går på forholdet løs.
Henrik holder seg stort sett for seg selv. Han har ikke lett for å komme i kontakt med andre voksenpersoner. Sånn sett trives han best blant sine 13 år gamle elever. Kanskje er han litt umoden selv, der han må innta store mengder alkohol på fest for å føle at han kan slappe av og være seg selv? Da er han til gjengjeld veldig med, og noen ganger også litt for mye. Etter hvert begynner han å føle en dragning mot en av elevene sine. 13 år gamle Miriam er så vakker i all sin uskyld, så deilig og uimotståelig, og henne blir Henrik så forelsket i at han ikke lenger klarer å skille mellom hva som er rett og hva som er galt. Det han imidlertid skjønner er at han må være forsiktig, fordi det vil vekke vemmelse hos bygdas folk dersom de skulle få greie på dette. Han forstår også at dette kan få ham opp i seriøse problemer.
Det viser seg at også Miriam er forelsket i Henrik. Og når hun begynner å komme på besøk hos Henrik, trenger vi vel ikke så mye fantasi for å skjønne hvilken vei det bærer hen ... uten at jeg skal røpe så veldig mye mer av handlingen. I tilbakeblikk får vi vite hvordan Henriks mor og far traff hverandre, og hvilke vilkår han vokste opp under. Her beskrives en barndom så fylt med skam og skyldfølelse - for å sitere teksten på bokas smussomslag - at de siste brikkene faller på plass, som viser hvorfor Henrik er den han er.
"Ute av verden" er en historie som det er ekstraordinært interessant å lese i lys av "Min kamp 4" og debatten rundt forfatterens innrømmelse av at han kysset en av sine 13 år gamle elever mens han selv som ung mann var lærervikar i Nord-Norge. Og spekulasjonene rundt hva som er selvopplevd og hva som er fiksjon, har vel egentlig aldri stilnet, selv om forfatteren selv insisterer på at selve handlingene i boka "Ute av verden" ikke har hatt noe å gjøre med hans egne opplevelser. I dette tilfellet kan man vel si at i den grad man alltid lurer på hvor mye en forfatter bruker av seg selv i sine bøker, så sitter vi på en måte med "fasiten" i dette tilfellet. Kanskje er boka et uttrykk for tanker rundt hvordan det kunne ha gått dersom han hadde levd ut sine egne følelser den gangen han selv befant seg i en lignende situasjon med fascinasjon for en av sine mindreårige elever.
I "Ute av verden" møter vi en ung mann som må drikke seg til mot for å våge å nærme seg kvinner på sin egen alder, han har et anstrengt forhold til sin far, som også er lærer, og han kommer fra Kristiansand. Som forfatteren har Henrik en eldre bror, moren bor utenbys et halvt års tid for å studere og faren ber ham som 16 åring flytte ut til et hus han disponerer i mellomtiden. Det er i det hele tatt så mange likhetstrekk mellom forfatterens egne levde liv og det han skriver om at det er nærliggende å tenke på Agnar Mykle. Mykle var en forfatter med gudegaver hva gjaldt skrivekunsten, men som var ute av stand til å dikte og lage fiksjon. I stedet hentet han inspirasjon fra sitt eget liv og menneskene rundt ham - noen ganger så gjenkjennelig at dette vakte avsky i hans samtid. Knausgård går aldri så langt, men parallellene til Min kamp og reaksjonene fra en del av familien og også nærstående, er slående. Men der Mykle ikke var ærlig om hva han gjorde, har Knausgård stått for det han har gjort og ikke dekket noe til - i Min kamp-bøkene, vel og merke. I "Ute av verden" er det annerledes, men i så måte er det kun ham selv han utleverer.
Jeg likte del I i boka, den som handlet om den unge Henrik Vankel i Nord-Norge, aller best. Dette utgjorde den første tredjedelen av boka. Deretter følger del II om foreldrene hans - Ingrid og Harald - og om hans oppvekst, mens del III (den siste halvparten av boka) er noe mer forvirrende og frem og tilbake i tid. Jeg opplevde også mange av preferansene til litteraturen, som noe forstyrrende - i motsetning til i Min kamp-bøkene hvor dette nettopp var noe jeg satte ekstraordinært stor pris på. Det er imidlertid mulig at det hadde vært lettere å forholde seg til disse tekstene dersom jeg hadde lest papirutgaven av boka og ikke lydboka. For øvrig vil jeg understreke at denne boka ikke handler om pedofili, selv om det er tale om forelskelse mellom en 13 årig jente og en 26 år gammel gutt/mann. Jeg har tenkt litt på hva det er som gjør at jeg aldri følte at det var noen dybde i de følelsene disse to hadde for hverandre. Kanskje hadde det rett og slett å gjøre med at forholdet var og ble umodent, og dermed ikke kunne ha noen dybde? Eller at Knausgård ikke har klart å dechiffrere hva som kan tenkes å skje mellom to mennesker når aldersforskjellen er så stor? En annen ting jeg hadde forventet var en mer ung fortellerstemme. I stedet fikk jeg en følelse av at det var en godt voksen, litt eldre mann som formulerte tankene sine, slik jeg-personen i boka gjør. Antakelig er det dette som i sin tid fikk en del kritikere til å rose boka opp i skyene - mens altså jeg føler at jeg-personen ville ha blitt mer levende og autentisk dersom han ikke hadde vært fullt så stiv og formell. På tross av mine innvendinger er dette en imponerende debut-bok både hva gjelder det litterære og det innholdsmessige. Når jeg likevel ikke gir mer enn terningkast fem, er dette pga. del III, som jeg synes haltet noe i helheten. Dessuten kunne boka med fordel ha vært kortet noe ned, særlig i del III.
Det er allerede 20 år siden "Ute av verden" kom i salg. Jeg leste den først nå.
Det er en underlig fortelling. Første del av romanen handler om en ung lærervikar i en liten bygd i Nord-Norge, og hans forelskelse til en 13 år gammel jente. Når han så rømmer fra det som har skjedd, får vi del 2 som handler om hovedpersonens foreldre. Også denne delen er ok å lese, selv om en kanskje leter litt etter poenget. Så kommer del 3, som er et sammensurium av fortid og nåtid, iblandet små essay om litterære epoker og forfattere, ispedd nær sagt leksikonartikler om tilfeldige ting.
Som ny leser av Knausgård er det ikke helt uventet det jeg ser, men jeg må stadig lese andres bokanmeldelser av boka for å se om jeg har skjønt riktig og om det bare er jeg som opplever teksten slik. Jeg opplever del 3 som utrolig springende, men når alt kommer til alt ser jeg for meg at det gjenspeiler kaoset i hodet til hovedpersonen Henrik Vankel etter å ha forlatt et barn som han har hatt sex med. Følelsen av skam over det som skjedde, at verden må bygges opp fra scratch, at han må finne ut hva han skal gjøre videre.
I siste kapittel kommer Miriam til Kristiansand, der Henrik nå bor. Han bruker mye tid på å tenke på hvordan møtet skal skje. Vil hun avsløre ham? Det siste boken viser er hvordan Miriam roper Henriks navn og løper mot ham og hvordan han tar imot henne.
I min lesning av boka har jeg noen ganger kjent meg kvalm, jeg har følt på det uetiske i romanen, og på ingen måte syntes det har vært en enkel bok å lese. Til tross for dette tror jeg nok at jeg kommer til å lese mer av Knausgård, for han er en stor ordkunstner, og denne boka passer godt inn i en postmoderne virkelighet der ingenting er fullstendig opplest og vedtatt som sannhet og godkjent av alle.
Boken blir solgt til oss som om den handler om en voksen lærervikar som forelsker seg i en 13-år gammel elev. Jeg tror det er misforstått. Eller kanskje er det brukt som et salgsargument. Historien handler om en ensom og utilpass 16-åring som vokser opp i en familie der far og mor lever i et ekteskap som, allerede helt fra starten, er i ubalanse, og som ender i oppløsning. Den unge skoleeleven Henrik sulter etter tilhørighet med får det ikke til. Hva de kan føre til, kan vi lese i starten av boken, som egentlig er slutten på historien. En trist fortelling, men - jeg er sikker på - gjenkjennelig for mange.
Avbrøt halvveis i del 3. Ble litt for mange side og mange ord om få ting, men en spesiell bok...
Langtekkelig og kjedelig. Mange ord og liten handling. Avbrøt lesingen etter halve boken
I en verden av pliktlesere er nytelseslesingen et adelsmerke.
Selv de ondeste minner får før eller siden noe godt ved seg, alltid er det noe der tankene kan kjæle med. Nostalgien er skamløs. Ikke hva du gjorde eller hva som ble gjort med deg, ikke hvordan du hadde det, men at du var der. I en annen verden.
Du våknet opp her, i denne verdenen, uforskyldt kom du hit, og så møter de deg med sine krav, absurde krav som du likevel finner deg i, som du likevel tar til etterretning. Og selv om du nå vet hva som har skjedd her, i denne verdenen, hvorfor alt er så annerledes, så hjelper ikke det noe.
Aldri har kunnskap vært til hjelp for den umenneskelige følelsen av å være fremmed et sted.
Det eneste jeg ville var å sove. Forsvinne inn i dypet av meg selv og oppsøke den sletten hvor drømmene natt etter natt slår opp sitt telt, være tilskuer til disse mirakuløse forestillingene hvor alle ting er like viktige og jeg ikke har ansvar for noe.
I problemenes verden finnes det ikke proporsjoner. Antallet problemer er konstant, om de er store eller små spiller ingen rolle, ett av dem er alltid det største, og det baler du med av full kraft uansett hvor unnselig det senere måtte virke.
Øyeblikket hvor din bror viser seg svakere enn deg for aller første gang, øyeblikket hvor du for første gang ser på din far med medlidenhet, øyeblikket hvor du forstår at din mor ikke strekker til Alt det du inntil da regnet som din egen svakhet, en manglende styrke som bare gjaldt deg, i virkeligheten gjelder alle.
For hvis blikket vårt var uten avstand, var det også skamløst. Skam er avstand til seg selv.
Fortiden er som en flaske du finner i gjørma ved elvebredden. Om du tar flasken forsiktig opp og gransker den virker innholdet klart og gjennomsiktig; idet du begynner å riste på den stiger mudderet i bunnen som en sky og formørker alt, det blander seg, foran øynene dine forandrer det seg.
Oslo er en frastøtende by. Den vet at alle de som kommer dit er vant til bedre, derfor er Oslo aller mest vulgær og skitten i områdene rundt sine innfartsårer, flyplassen, busstasjonen, jernbanestasjonen. 'Her får du ta til takke med det du får', sier Oslo, 'du fortjener ikke bedre'.
Aldri har kunnskap vært til hjelp for den umenneskelige følelsen av å være fremmed et sted.
Har i det siste oppdaget at det har blitt mange bøker som har bokomslag der det er bilder av personer bakfra. Noen er tildels ganske like eller har fellestrekk "med eller uten paraply".
Det ser ut som det er en forholdsmessig ny trend.
Jeg har tatt en titt i min og andres bokhyller og her er noen av de jeg fant.
Folk spør meg hele tiden om hvem som er min yndlingsforfatter, jeg svarer "hæ?" og innser at jeg aldri ser frem til at en eller annen bok blir utgitt av nettopp DEN forfatteren. Dette er jakten på h*n som skal gi meg forventninger ved hver utgivelse (hvis død, ved hver nyoppdagede), samt gi meg lyst til å lese den samme boken om igjen.
Dette er bøker som jeg har falt pladask for etter å lest hva de handlet om... Man vil bare lese det NO og lese det ut med en gang... Det rare er at mange av disse bøkene har jeg ikke valgt å lese selv om de er de jeg vil lese aller mest... Leser med andre ord bøker som virker bra. Men ikke på langt nær som disse. Det er blitt en lang liste etterhvert