I det siste har jeg tenkt at det for dem som har vokst opp uten å kjenne sin begynnelse, kanskje alltid vil være en sånn dvelende usikkerhet. For dem vil lykken alltid være flyktig, ustadig, fordi de mangler tryggheten som ligger i å vite at selv om lykken forsvinner, vil minnet om den gi en viss trøst. Det er lett å tro at sorg og tap er en permanent tilstand hvis en mangler det perspektivet historien kan tilby.

Jeg må fortsette å så frøene mine, for man vet aldri hvilke som vil spire.

i virkeligheten har man ikke noe valg, men i litteraturen kan man gjøre som man vil

Noen ganger oppstår det meningsfulle sammentreff, tilsynelatende av seg selv.

Jo mer du har mistet, desto mer forberedt er du.

Savnet vil ikke slippe meg, det er en sykdom dypt inni brystet

Jeg står utenfor
alle øyeblikk
timene er ikke mine
hendelser er uvirkelige
mennesker går forbi

jeg tar sats
banker på
går inn
i en verden der ingen
kjenner noen

I blant må man tie for at naturen skal tale.

Det er så vakkert at det likner tristhet.
Det likner den følelsen man har når man erkjenner at om man ser alt litt på avstand, er tiden man har her på jorden egentlig ikke så lang.

Mirakler trenger ikke å være store ting, og de kan skje på de mest usannsynlige steder. De kan skje på himmelen eller på en slagmark, eller de kan skje rundt et kjøkkenbord ved midnatt. Du trenger ikke en gang å tro at mirakler er mulige for at det skal skje et, men du kommer til å skjønne det når det skjer, for da har noe veldig vanlig du aldri hadde trodd ville bli stort, endt opp med å bli ganske mye. Det er fordi mirakler virker best på helt vanlige ting, jo vanligere, desto bedre; jo mindre sjansene er, desto større blir mirakelet.

Men et øyeblikk var du ett med verden. En verden som ikke er til å holde ut.

Hadde de bare gått opp i røyk, alle som vil krig.

Jeg ville aldri søke etter et halmstrå i min broders øye så lenge jeg kunne frykte å finne en bjelke i mitt eget.

Det fine med å utsette er at man ennå ikke har gjort noe man angrer på. Det negative er at det fyller opp hodet.

Visse ting er det ikke nødvendig å fortelle.

Når det kommer til stykket, finnes det ingen vellykket flukt fra deg selv. Du må forandre deg. Hverken dop, eller meditasjon, alkohol eller besøk i lykkeland, skilsmisse eller ny jobb vil forandre deg. Før du er villig til å se øyeblikket våkent og oppmerksomt inn i øynene, vil du ikke kunne vokse, ikke før du er villig til å la nåsituasjonens grå sandpapir slipe ned dine strittende pigger. Med andre ord, du må være villig til å la selve livet bli din lærer.

"Hver time på dagen kvitter verden seg med tusenvis av tåper. Tenk på, har du tenkt på hvor mye lagret dumhet som forsvinner i løpet av et døgn?"

Når vi sammenligner med de fleste andre land i verden har den homofile frigjøringen i Norge kommet langt på kort tid. Det tror jeg de fleste er enige om. Personlig har jeg opplevd at min sivilstatus har fulgt samfunnets lovendringer. Jeg har gått fra å være samboer, til partner og til sist ektefelle, til samme mann over en periode på 25 år. I dagens Norge er det lett å glemme at jeg ble født kriminell. Det er lett å glemme at de rettighetene homofile har i Norge er kjempet frem av relativt få mennesker, på relativt kort tid og under stor motstand.

Jeg er ikke så glad i uttrykket å stå fram som homofil, selv om jeg bruker uttrykket selv. Uttrykket å stå fram antyder at man i utgangspunktet har fremstilt seg som heterofil, men at man så, plutselig eller over tid, omsider blir ærlig og sier det som det er. Man står fram som homofil. Men ingen står fram som heterofil. Dette viser igjen til heteronomativiteten. Alle forutsetter å være å heterofile og dersom du ikke er det må du selv sørge for å få fortalt det til omverdenen, ellers lever du i skapet.

Diskrimineringen av homofile er ofte ikke så uttalt og direkte. Det er sjelden at noen sier høyt og tydelig at de ikke liker homofile eller at du ikke får en tjeneste eller vare fordi du er homofil. Selv om det hender.