Der er ikke det at hun (Oline) har et uekte barn som gjør at folk dømmer henne så hardt. Det som setter henne i en særstilling, er det at hun ikke vil fortelle hvem han er, han som er far til barnet hennes. Det er største synda, og slik blir Margret mer lausunge enn hun ellers ville ha blitt.

Menneskehjernen er en fantastisk, men også elendig innretning. Den er laget for å løse de vanskligste problemer, men også for å skape dem ut av intet.

Det ligger et iboende behov i oss å skulle føle empati for folk som har opplevd grusomheter, men forskjellig mennesker sympatiserer med forskjellige mennesker, og noen vil du dessverre ikke kunne ta inn over deg. Dette gjør oss ikke til dårlige mennesker. Det gjør oss til mennesker.

Når du dør, mamma. Jeg forbereder meg. Når du dør, mamma. Jeg har forsøkt å forberede meg i flere år. Jeg har ikke klart å omskepe ditt levende deg til en forestilling om en død kropp. Et lik. En umulighet. Alt du vet om meg. Du vet om hendelser som jeg ikke kan gripe tilbake til. De lar seg ikke avspille. Du sitter inne med et konverteringsprogram som bare finnes i ett eksemplar. Når du dør, mamma, slettes det jeg ikke vet.

"Vi ser ikke alt på samme måte. Jeg må ta mine egne avgjørelser, og jeg må vite nok til å kunne gjøre det. Jeg vil vite om fortiden min, så jeg kan begynne å leve mitt eget liv, pappa"

[.....]..det er hardt å møte blikka fra ei bygd som ikke vil glømme.

Han tenkte på sitt lange liv, og han takket for all den overflod og glede han hadde fått. Å ønske seg mer, å ønske seg enda mer, visste han ville være utakknemlig.

Jeg var allerede et bibliotek, men bøkene var enda ikke skrevet.Jeg var et helt bibliotek av hvite sider.

Om det ikkje var håp, kvifor skulle ein skriva? Om det ikkje fanst ei framtid for menneska, og for meg blant dei, kvifor skulle eg bry meg med å forma ord ?

Sei dine tankar høgt, og dei blir sette på prøve. Stemma avslører deg.

Jeg gikk opp på rommet mitt og gjorde det. Jeg tenkte meg om. Det hjalp lite. Det å tenke meg om har i det hele tatt sjeldent hjulpet. Det gjorde vondt verre. Det var bare en omvei. Og setningen jeg hadde plantet, visnet i stedet. Ordene falt av den, ett for ett, til det bare var en tynn, hard stilk tilbake, og den stilken var meg.

Å angre på en drøm er det mest nedbrytende man kan drive med.

Og Ingrid kjente denne kraften som bare en fugl kan forstå der den sitter på et høydedrag med utslåtte vinger og kan la vinden gjøre resten.

[...]hun vil ta øya med seg ut i verden og fylle den med alt den mangler[...]

Maria heiste seg opp på albuene og sa at unger ikke er noe man har, men noe man får, de er gaver.

En gjest skaper savn.

[...] Flaskepost er mystiske formidlere av savn, håp og ulevde liv[...]

Ingrid fryser, helt inn i margen, det gjør hun alltid når hun står her og ser faren forsvinne. Det er årets andre dag, den tristeste av alle trehundreogfemogseksti, og den avsluttes med synet av den sveivende akterlanterna som fortaper seg innover i den brølende natta som en glo opp gjennom et piperør.

I likhet med fargene på en kunstners palett er notene absolutte på egen hånd, men når de blir plassert i et bestemt verk, blir deres individualitet ett med helheten. De må velges på grunn av hva de er: rødt, gult blått - men med virkningen av deres kombinerte potensial i mente.

I det dagen nærmer segslutten er det tid for å samle tankene og la hjernen skifte gir.