Du... du sa til meg en gang at den kvelden i labyrinten ikke måtte få bli det som definerte meg. Du sa at jeg kunne velge hva det var som definerte meg. Vel, du må ikke la den... den rullestolen definere deg.

Kunnskap er makt [...]

Nå visste jeg at det kunne fungere. Han kunne være lykkelig når han var omgitt av de rette menneskene - når han fikk lov til å være Will, og ikke en mann i rullestol, en liste med symptomer, eller gjenstand for medlidenhet.

Noen feil vi gjør... får rett og slett større følger enn andre.

Det er sånn det er å vokse opp i en småby. Folk grafser i hver minste detalj i livet ditt.

Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere.

Jeg hadde ikke visst at musikk kunne lokke frem ting inni deg og ta deg med til steder som selv ikke komponisten hadde sett for seg. Den lager et avtrykk i luften rundt deg, som om du hadde litt av den med deg da du gikk.

Jeg følte musikken som noe fysisk; den var ikke bare i ørene mine, men strømmet gjennom meg, rundt meg, fikk sansene til å vibrere.

Jeg hadde behov for å fortelle ham, uten ord, at ting kan forandre seg, vokses eller mislykkes, men at livet uansett går videre. At vi er alle del av et større kretsløp, et mønster som er guds plan, og som vi kan ikke forstå.

Det føltes intimt å barbere Willy. Mens jeg holdt på, innså jeg at jeg hadde tatt for gitt at rullestolen ville være en barriere; at funksjonshemningen hans ville hindre ethvert sensuelt aspekt i å gjøre seg gjeldende. Pussig nok fungerer det ikke sånn. Det var umulig å være så nær noen og kjenne huden deres strekke seg under fingertuppene, puste inn luften som de pustet ut, ha ansiktet deres så nært ditt eget, uten å føle seg litt i ubalanse.

Noen ganger går tiden som normalt, og noen ganger er det som om den stopper opp og liksom glipper, sånn at det virker som om livet - det egentlig livet - eksisterer litt på avstand.

Det som skjer når du blir kastet ut i en helt ny tilværelse - eller blir skjøvet så tett innpå et annet menneske at det er som å stå og kikke i vinduene deres - er at du blir tvunget til å tenke over hvem du er, på nytt. Eller hvordan du kan bli oppfattet av andre mennesker.

Men hvis du elsket noen, var det vel jobben din å holde fast ved dem? Hjelpe dem gjennom depresjonen? I gode og onde dager, alt det der?

Jeg hadde aldri tenkt på at man kunne savne en jobb som en kroppsdel - konstant, og som en refleks. Jeg hadde ikke tenkt over at man i tillegg til åpenbart å bekymre seg for pengene og fremtiden også kunne føle seg så utilstrekkelig og unyttig når man ble arbeidsledig. At det kunne være enda vanskeligere å stå opp morgenen når man ikke hadde en vekkerklokke som sendte brutale sjokkbølger inn i bevissheten. At man vil savne kollegaene sine, uansett hvor lite man hadde til felles.

Det viktigaste er jo kva ein er, her og nå, ikkje sant, det er verdas dummaste spørsmål, det - kva ein vil bli, sa han.

Jeg er blitt en av disse kvinnene som ser verden fra busseter, fra ut gjennom vinduer.

Våre liv er flyktige vindpust, mellom det som har vært, og det som ennå ikke er blitt til.

Det er utrolig at det fremdeles føres kriger i verden. Ingen vinner en krig, alle taper.

Dette er siste etappe før paradiset, eller helvete på nytt.

(...) jeg kjenner jeg har det bedre enn på lenge, at jeg ikke tenker noe særlig på deg annet enn akkurat nå, da jeg tenkte at jeg ikke tenkte på deg.