Nå vet jeg at som leser må man ha tillit til forfatterne, til dikterne. De vet hvordan de skal gå frem for å rykke oss opp fra vårt vanlige liv og sende oss gyngende over i en annen verden vi ikke engang ante eksisterte. Det er det talentfulle forfattere gjør.

Gråten løser opp den vonde spenninga hun har gått i disse dagene, etterlater en tomhet i henne, men også en stor ro som gir henne lov til å minnes. Hun kan høre Synnas latter, stemmen hennes, ser henne for seg så sterkt som var hun her ved siden av henne. Minner flimrer forbi, de to i lek som barn, senere ut sammen med de andre ungdommene i bygda, i akebakken, på dans eller bare spaserende langs veien, det var alltid de to. Etter dette skal hun være alene, selv midt i flokken vet hun at hun vil kjenne det slik. Denne sorgen vil følge henne resten av livet.

[...] og Bygda? Når skal moren slutte å være redd for bygda? Julie er så inderlig lei av å høre at i alt hun sier og gjør, må hun tenke på hva bygda sier om det.

Virkeligheten, det er Synna som ligger her i kisten i det kalde rommet. Hun skal aldri høre stemmen hennes mer, den glade latteren hennes skal ikke fylle huset, ingen hviskende samtaler i sene natttimer.[...] Hun er alene nå og samme hva som senere vil hende, vil livet aldri bli det samme mer. Det er det som tar henne, hun har ikke bare mistet sin kjæreste venn. Hun har også mistet en del av livet sitt, en del som hun aldri vil få tilbake, noen gang. Det tok Synna med da hun for. Det er det livet hun skal se i øynene nå

Hun slutter aldri å undres over lett hun får ned de innerste tankene i et dikt, hvor riktig følelsene hennes kommer frem når det gjelder slikt hun ellers ikke kan sette ord på

Det er så rart, dette med Inge. Når hun møter ham og ser ham, blusser forelskelsen opp i henne. Så går hun og lengter noen dager, og alt blir borte, han blir borte for henne helt til han dukker opp igjen og det er på samme viset.

Alt dør om høsten, sier de, løv og gress og blomster. Men ikke hennes blomster, de er drømmene hennes, lengselen hennes, de er evighetsblomster, de.

Det var allveg du, sa han stille ned i håret hennes. Det var allveg du som var i tankan mine. E låg med Elise og drømt det var du. Visst du det, at e alder slutta å elska deg? det har allveg vore tri i ekteskapet mitt. Ho Elise og e - og du. Hysj, sa Maren Lavt. Du må ikkje sei det, Trond. Men det er sanninga.

E har kjøle dårlig samvittighet, sa han brått. Det føles mest som e har bedratt Elise heile livet. Men det har du ikkje gjort, brøt Maren ham av. Nei, ikkje i praksis vedgikk han. Men e kunn ha gjort det. Han så rett på henne. Men e bedro ho inni meg, Maren. Er det ber, det, tykkjer du?

E minnest at mor mi brukte å si at ingen kunna stopp sorgens fugler i å fly over hauet på oss, men vi kunn sjå til at dem ikkje bygd reir i håret vårt.

Forresten trengte de Elise alle sammen. Hun hadde vært et godt menneske. Det var mye hennes fortjeneste at det hadde ordnet seg så bra for Oda og henne, tenkte Maren. Elise kunne ha slått seg vrang og forsøkt å ødelegge kontakten mellom Oda og Trond da sannheten om Odas tilblivelse kom for dagen.I stedet var det hun som hadde fått til den store forsoningen. Hun hadde tatt dem alle til seg, varm, sjenerøs og tilgivende. Det var mye å takke Elise for. Mye å lære ved hennes eksempel.

Det er meg han har vært glad i, meg han har valgt, meg han har levd med. Men det er deg han har elsket,hele sitt liv.

Er det kjærlighet,tåler det at det går litt tid. Kjærligheten går ikkje berre over.

Ho Elise er det beste menneskjet e veit om. Ingen er slik som ho, så tvers gjennom god og tilgivende og ekte. Ho veit ka verkeleg kjærlighet er,for ho har den i seg.

Det er ikkje så store forhold her, men som assisterende banksjef har du fått inngangsbillett til det øvre sjiktet av befolkningen og deres sosiale liv. Og det liker du tydeligvis ikke? e kan ikke forstå at tittel eller pæng gjer nokon ber enn andre. Det har det aldri gjort heller, sa han. Så det er ikkje så annleis der du kjem frå, da?Ikke så mye, innrømmet han. Men det er en sannhet jeg har følt på livet. Verken klær eller penger skaper folk.

Hun nynnet videre . Ingen spesiell sang, bare toner som kom til henne. Hun forsøkte å nynne sin kjærlighet inn i barnekroppen, håpet at tonene kanskje kunne si Oda mer enn de tomme ordene.

Du er ei god dråk, du, Oda min. Du er glad i all og snill mot all, og du bærar ikke nag i lange tider. Det er ikkje allveg at vi som er vaksa klarer å være sliksom du er, enda det skull vara vi som gikk foran med et godt eksempel. Det er synd at det vert slik, for hadd all vore som deg, hadde vi all vore mykje meir glad og løkkelig

E var så van med å ha eit kvinnfolk, og forsto ikkje tidsnok at det er stor forskjell på å <<ha eit kvinnfolk>> og det å ha et menneskje å vara rettleg glad i. Og e var glad i deg, Maren, det tok meg berre så lang tid å verta såpass vaksin at e forsto kor dyrebar og skjør den ekte kjærligheta er.

Som alltid når hun traff Håvard, ble hun varm innvendig; en stille glede over at han fantes, og at hun visste at han var en venn. En hun alltid kunne stole på og regne med.

Er det rett at to som elsker hverandre, slik du og jeg gjer det ikkje skal få leva i lag? Mener du framleis at du kan ikkje dra fra garden, fordi det ville gjøre folka din heime vondt? Jeg forsto det slik at dem er glad i deg og ville deg alt godt. Trur du ikkje at dem unner deg eit lykkelig liv, Mali mi?