Han strakte ut en skjelvende hånd og strøk gutten varsomt over det runde, myke kinnet. Å Herre gud, hvisket han knapt hørbart. Han er jo min! Det er sønnen min som ligger der, Mali! Han løftet ansiktet og så på henne. Øynene sto fulle av tårer, som langsomt rant nedover ansiktet hans

Men etter hvert hadde hun slått seg til ro. Enten var ikke Sima som andre dyr, eller også var ikke Sivert aldeles som andre unger. Det var litt av begge deler, tenkte hun og smilte der hun så på de to. Men Sivert hadde et eget lag med dyr, var det i alle fall ingen tvil om.

Det hadde utviklet seg et nesten forunderlig forhold mellom gutten og hesten, til og med Mali måtte innrømme det. Som om de forsto hverandre, de to; snakket samme språk. Det store dyret var varsomt og føyelig som en knehund når Sivert var nær den, som om hesten forsto at han var liten og at det var dens ansvar å passe på ham. Til å begynne med hadde Mali likt det dårlig når Johan lot sønnen få gå rundt på tunet med den store hesten alene. Hun kunne bli rent het av skrekk når hun så ut gjennom vinduet og oppdaget Sivert sittende mellom forbeina på hesten og plukke påte av den.

Men han har det godt no, han bessfar no, la hun til. Han er samman med englan og kan sjå ned på oss. Han Bessfar kjem til å pass på litlguten sin der oppe frå. Vi skal sei godnatt til han bessfar kvar kvald, du og e. […]Stjernan, veit du - det er auan til all englan som ser etter sine. No vil det komm ei ny stjerne på himmelen. Det er auan hass bessfar, det.

Du veit at der oppe bor all dem som er død, ikkje sant? Forsatte Mali. Gud tek dem til seg, og der vert dem til engler og har det berre godt.

Ingen skulle få rå over henne. Hun var seg selv nok. Det var visst det hun hadde trodd. Det var egentlig lenge siden hun innså hvor grusomt feil hun hadde tatt. For alle trengte noen. Om man verken ga eller tok imot kjærlighet, visnet man som menneske; ble ensom og bitter, slik hun var blitt.

Er det deg, Aud. Er det virkelig deg.

Hvorfor satte man navn på hverandre i hele tatt, satte navn på små babyer man ikke ante hvordan ville bære navnet sitt. Selv om man ikke ante hvordan dette barnet i voksen alder opplevde å bli tiltalt ved det, så satte man likevel navn på det, på et tidspunkt da denne fremtidig voksne var ingen.

Jeg vil at folk skal føle … virkelig føle at de har gjort et godt kjøp. Og ikke bare at jeg har gjort et godt salg. Hvis de skjønner hva jeg mener

Så heldig hun var, kunne sitte her og bare nyte sekundene, nyte sin egen dag og sine egne gjøremål i sitt eget tempo.

De hjemløse er som oss, tenker som oss, drømmer som oss. Det som først og fremst skiller oss ”vanlige folk” fra gatas folk, er avmaktsfølelsen de lever med hver eneste dag,hvert sekund og minutt av tiden.

Det er mitt ønske, mitt inderlig håp, at Gunnar er på vei mot noe annet – og at andre i fremtiden kan møte ham for den han er og den han fortsatt kan bli – ikke på bakgrunn av det han har gjort og måten han har levd på.

Jeg hadde forestilt meg hvordan uteliggere er. Før jeg møtte ham, hadde jeg en ide om at Gunnar sikkert var ubarbert, forsoffen, skitten, røff i språket, uten evne til selvinnsikt og uten struktur. Det meste jeg trodde var feil. Det finnes like mange varianter av hjemløse som det finnes varianter av mennesker som har et hjem.

Da den eldste broren kommer inn døra, er jeg plutselig omringet av folk som bryr seg om Gunnar, som aldri i verden vil kunne finne på å skjemmes, samme hvordan ting ser ut.

Gjennom disse møtene med Gunnars nattvenner står det klarere for meg enn noensinne hvilken drivkraft rusen er. Den overskygger alt, stjeler sjelen og tankene, spiser opp gode mennesker innenfra. Rusen stiller seg først i køen – før barn, foreldre, søsken, venner,jobb. Rusen tar kvelertak på ærligheten- dreper moralen og kaster samvittigheten milelangt vekk. Rus er det verste søppelet som fins

Overalt finnes denne kynismen. Likegyldigheten griper om seg. Takk deg selv er blitt et uttrykk som gir aksept for manglende nestekjærlighet. Takk deg selv, Gunnar. Takk deg selv, og ikke forvent hjelp eller støtte fra oss.

Han sitter ved siden av meg med konvolutten som skal leveres på politikammeret, og det slår meg at jeg aldri kunne ha trodd at han har vært en notorisk tyv. Han ser ikke engang ut som en rusmisbruker. Samtalene vi har, handler mest om nære ting, om livet, døden, kjærligheten. Det er rørende hvor interessant han er i min hverdag, mine tanker.

Utenfor akutten venter gata, ikke noe hjem, ingen jobb. Helvete heller, det er like greit å drukne problemene i en solid fest. Hva er vitsen med det oppholdet på akutten? Ingen oppfølging og hjelp i etterkant

Det er deilig å sitte mellom de store bokhyllene og se andre mennesker enn dem han ferdes med på gata, dem fra feil miljø, taperne. Her inne, på det moderne biblioteket, føler han seg helt alminnelig, som en vanlig mann som leser en bok eller avisen på biblioteket.

Gunnar sier at vi lever i en kald og kynisk verden, der folk flest har nok med seg selv og sitt. Likegyldigheten skremmer han: folk er så stresset, de bryr seg ikke om andre lenger.