Blir en gruppe uglesett fordi den legger ut bomber, eller legger den ut bomber fordi den blir uglesett? Det er det evige spørsmålet om høna eller egget, og det er ingen vits i å forsøke å finne det rette svaret, for det finnes ikke. Enhver vil formulere sitt svar ut fra sin frykt, sine fordommer, sin opprinnelse og sine sår. Vi må komme oss ut av den onde sirkelen, men når tannhjulene har låst seg fast, er det vanskelig å få ut hånden.

Det ville være deilig å tilbringe noen dager der, hvor ingen brydde seg om hvar jeg var eller ikke var, bare hvem jeg var, som alltid hadde vrt tilstrekkelig for dem.

Vi glemmer ofte at en innvandrer først og fremst er en utvandrer. Det er ikke bare snakk om en språklig nyanse, men om at mennesket virkelig er dobbelt og opplever seg selv som sådan. Det tilhører to ulike samfunn og har ikke samme status begge steder. Som den høyt utdannede som søker tilflukt i en by der han blir henvist til en underordnet stilling, mens han er en prominent person i hjembyen. Eller den marokkanske arbeideren som jobber i industrien i nord, som sjelden sier noe, og da gjerne med senket blikk, men som når han kommer hjem, når han endelig kan snakke sitt eget språk, er en glitrende forteller med manende gester og fengslende ord. Eller den kenyanske sykepleierene som går nattevakter på et forstadssykehus og overlever på lunken suppe og brød, men som hylles på hjemstedet fordi hun hver måned sender hjem penger nok til å brødfø en familie på tolv.

Jeg kunne fortsette å ramse opp eksempler. Det jeg forsøker å si, er at man går glipp av noe viktig hver gang man glemmer å se utvandreren bak innvandreren.

Ideer er mektigere enn våpen. Vi ønsker ikke at motstanderne våre skal ha våpen, så hvorfor skal vi la dem ha ideer? Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk.

Hver menstruasjon en abort. Et ras av sand. Et imperium som styrter i murstein og støv før det er bygd. Et tre blåst over ende, tvers over veien.

En eneste person er borte for deg, og hele verden er tom.

Men så er det dette med å spille den hånda livet gir deg, og hvis du får dårlige kort, hva gjør du da? Fortsetter å spill eller kaster deg? Jeg sitter ikke med noe svar. Egentlig har jeg prøvd begge deler, uten at det har gjort den heilt store forskjellen.

Når jeg ser dem nå, ser det ikke ut som det er noe de savner, som om de i det hele tatt har noen fornemmelse av hvordan det burde ha vært. Akkurat det gjør meg usigelig glad. Akkurat det gjør meg usigelig trist.

Livet har ikke behandlet oss dårlig i Norge, og jeg tror ikke vi hadde fått det noe bedre i Alaska, men annerledes. Det var mer farge, mer smak, mer lukt da vi startet livet vårt sammen. Alaska var stedet der vi var unge, Norge er der vi skal dø.

Hun satt bare og følte på at Romeo var i nærheten. Hun følte øynene hans på seg og gledet seg over det. Av og til bladde hun i boka for at de skulle tro hun leste, og hver gang hun gjorde det, så hun opp på Romeo et øyeblikk. De smilte til hverandre, og Javiera så at han rødmet lett.

De to hadde oppdaget hverandre, som oppdagelsesreisende som oppdaget nytt land, som romforskere oppdaget nytt liv. Det kom som en eksplosjon. Hun hadde ikke fått sukk for seg før det smalt.

For ned trappa kom ei jente på hans egen alder. Den ene hånda hennes hvilte på rekkverket mens hun, i hvertfall i Romeos øyne, skred nedover, trinn for trinn. Han så alle detaljer, som om hjernen hans plutselig hadde fått mye større evne til å oppfatte. [...] Romeo ble våkent på et øyeblikk - han mistet nesten pusten. Han stirret. Han kunne ikke la være. Han ville ikke la være.Det var henne. Han visste ikke hvordan, men han visste det.

Hva tenker du på?. På hvor fort livet kan snu, sier jeg, fra å være dårlig til å bli bra, eller motsatt; hvordan alt plutselig kan forandre seg fra bra til dårlig

Kunst er kunst, uansett hva en driver med. Og om en først har fått den gava, så er det uråd å undertrykke den. Enten får en lov til å leve den ut, eller så blir en berre halvt menneske.

Det er noko som heiter plikt, Håvard. Ein løper ikkje fra plikta si. Nei, men ein kan ikkje løpe fra seg sjøll hell, svarte han rolig. Det vert ikkje løkkelige menneskjer av dei som berre må følge plikta. Ein lyt få vara den ein er også, tykkjer du ikkje det? Få lov å leva?

For meg vart det så utruleg viktig å få veva. Det er ikkje noko e gjer av plikt, men fordi noko inni meg liksom lyt få lov til å veva.[…] Men gamle Beste – oldemor di – ho forsto at e laut veva. At det var først da e vart rettelig løkkelig. Vart heilt menneskje, på eit vis.

E meint ikkje slå deg, hvisket hun med tykk stemme og strøk ham over ryggen. Men du er født til en gjev odel, Sivert. Ingen gir avkall på slikt. Det er odelsgut du er. Er e ikkje god nok om e berre er meg da? Spurte han inntil henne, og hun hørte at han gråt. E får ikkje vara berre meg?

Vevingen var blitt mer enn en hobby. Å få bruke skaperevnene sine var blitt en ren nødvendighet, tenkte hun, en del av livet hennes. Hun kjente det nå. Gleden sang i henne.

Det viktigaste er at all får vara den dem er født til å vara. Om det passer eller ikkje, la han til og løftet ansiktet hennes opp mot seg. Men han Sivert er Odelsgut, insisterte hun uten å ville møte blikket hans. Det er det han skal bli, storbonde på Stornes. Enn om han er etla til noe heilt anna,da?

Om en hatet aldri så mye, hadde vel de fleste en grense inni seg, en sperre som stoppet dem i å ta liv.