E tykkjer det er gjevt med ein unge som har så stor glede av naturen. Dei fleste ser den ikkje, verka vakse folk eller unga; ser ikkje den storslagne skjønnheta rundt seg, kan hende fordi dem er født inn i den, er så vant til å sjå den at dem ikkje ser den lell. Slik er Sivert annsleis enn andre, kor han no har fått det frå. Men han er no noko for seg sjøl, heile Sivertguten, la han smilende til.

Men til og med Mali måtte innrømme at tiden – om den ikke leget alle sår – i alle fall la en skorpe over dem. Slik at det ble til å leve med…

Det er ikkje slik at vi kan elske berre ein, ser du. I hjartet vårt er det plass til fleire, og du vil alltid ha en heilt spesiell plass inni hjartet mitt som er berre din. Den plassen kan ingen nokon ta frå deg. Og no har han Oja fått sin plass, la hun til uten å møte blikket til Håvard

[…]men vi kan ikkje gå rundt å vara redd for alt som kan vere farleg, veit du, la han til. Da glømmer vi no aldeles ta kor fint det er å leva.

Ensomhet var et kjent begrep for henne. Hun følte seg ensom når ingen forstod henne, og når folk trakk seg bort. Ensomhet var noe hun hadde kjent lenge. Hun følte seg ensom når hun ikke klarte å se at noen brydde seg om henne, eller når hun følte seg uten verdi. Av og til følte hun seg ensom i nærheten av mennesker hun ikke var trygg på

Hun trodde at det fantes en gud. Hun trodde også at han var allmektig. Det hjertesukket gav henne en slags trøst.

Men løsninga er ikke å late som om ingenting har skjedd, og at ingenting er galt, det er jo det som skapte problemer i utgangspunktet.

Hun hadde hørt noen si det ikke nyttet å endre en vanskelig person. Det var større sjanse for å endre seg selv, så man taklet en vanskelig person

Tenk å leve i en musikal. Da kunne man ha stoppet livet, og sunget ut, for så å forsette som om ingenting hadde hendt, bare at man hadde fått uttrykt seg, og fått ut det man grublet på.

Musikk var medisin. For henne i alle fall. En sang kunne være munter, en annen kunne være trist. En sang kunne være sinnsstemning. For Elvira kunne en trist sang være salve på såret hvis hun var trist. En glad sang kunne gi henne et hav av energi hvis hun var glad. Med sang var det mulig å sette ord på følelsene, og med en melodi var det nesten mulig å sette følelser på følelsene.

På mange måter befant vi oss i skjæringspunktet mellom å være modne barn og barnslige voksne. Ennå hadde vi ikke utviklet våre personlige særpreg, egne interesser og livsstiler. Jevnt over så og hørtes vi temmelig like ut, selv om vi følte oss individuelle.

For Amalie Skram hadde en klokketro på kjærligheten mellom mann og kvinne som et fellesskap, et bånd som man skapte sammen. Den kjødelige kjærligheten alene var ikke nok, mente hun. Også noe utover dette måtte til. For den sanne kjærligheten var en prosess der partene utviklet utholdenhet og etter hvert lærte å akseptere hverandre egenart.

Hvor mange ganger hadde jeg ikke irritert meg over at romanfigurene ikke begrep hva som egentlig foregikk, når sannheten var opplagt. Som allvitende leser var det jo lett å tenke ”skjønner du ikke at han er forelsket i deg, selv om han…”Man behøvde heller ikke se til bøkenes verden når det gjaldt dette, halvparten av all verdens sladder og følelsemessige analyser ville dødd ut hvis bare forelskede kvinner og menn sluttet å snakke forbi hverandre.

Boken ble aldri levert tilbake, for jeg ble liksom aldri ferdig, selv om jeg kom til siste side. Den talte til meg, og hadde stadig noe på hjertet. Trollbundet av forholdet mellom Elizabeth Bennet og Mark Darcy ble jeg hellig overbevist om at et sted ventet min egen rørende kjærlighetshistorie og en fremtid som ville arte seg omtrent som den gjorde for den vakre heltinnen.

Selv om forfatterne skaper konstruerte personer og situasjoner, kjente jeg på meg at de speiler faktiske universielle begivenheter. Jeg følte at de tingene vi gjennomlever, er de løse trådene som en eller annen der ute en gang vil sette sammen til ulike historier. Historier om vennskap, kjærlighet, svik, lengsel. Vi blir alle på et eller annet tidspunkt hovedpersoner i historien om oss selv. Og livet vi lever, er en historie som er potensialet til en bok.

Min mentale utvikling har i stor grad vært preget av bøker. I svært ung alder kastet jeg meg med min glød over ordene som talte til meg fra papiret, og jeg hengav meg til de ulike verdene som ble åpnet for mine øyne.

Men husk at gutten også er av vår slekt, og at blod er alltid tjukkar enn vatn. Det er utrolig mykje av Jo i den lille sønnen din. Du lyt vara forberedt på at han kan hende ikkje nokon god bonde når han veks til, at blodet som flyter i ham fører ham på andre veger. Glem aldri hvem far hans var, om han ikke blir den du vil han skal bli, ikke alltid gjer det du meiner er rett og best. Du elska Jo, far hans, men Jo var ein fri sjel, ban. Glem aldri det.

Jeg har fortalt Maria at det finest ei anna kvinne ein plass. Ei som jeg aldri kan glemme. Ei som jeg alltid vil elske. Ho har godteke det, og spør meg ikke om noe, for ho veit at ho aldri vil få no svar. At du er berre mi – ei som lever ein stad inni meg…

Vi har hatt vår sjanse, du og jeg, Mali, og vi tok ikke imot den. Slik er det

Det var gammeltanta mi som sa at jeg måtte sjå virkeligheta slik ho var, at ingen kunne leve på en drøm.