Hadde enda noen sett forbi ordene uteligger og alkis og sett Gunnar - da ville ting stilt seg annerledes.

Folk skyr deg hvis du sier at du er uteligger, de ser på meg som en taper, en som det ikke er verdt å kjenne, en som man ikke bør omgås og være venn med.

Hvis du ikke er i stand til å hjelpe deg selv, er det heller ingen andre som kan få det til sier en ung narkoman som sitter ved siden av meg.

Selv har jeg gått ut av døra til mitt eget hus og hoppet inn i min realtivt nye bil denne morgenen, og jeg vet at jeg kan kjøre hjem, låse opp døra og gå inn når jeg vil. Etter hvert, utover ettermiddagen, vil jeg være omgitt av barna mine og mannen min, dem jeg er glad i,som er glad i meg. Hvordan klarer han det - å leve uten et hjem?

Det er sju spørsmål, sa Strøm. Hvor mange har dere svart på?. Aaron begynte ramse opp svarene. Det første var at alle handlinger fører til en reaksjon.Og det andre at det ikke er grense mellom meg og alt annet...Det gode er i oss og det onde er i oss,sa Ia. Det var tre og fire. Medfølelse er den gode egenskapen. Likegyldighet er den onde, sa Ai. Det ble seks i alt, sa Aaron.

Hele universet, alt, er en del av den samme organismen. Og det er like mye fysikk som det er filosofi eller religion.

Kan man ikke trene seg opp, på en måte? Hvis man velger det gode mange,mange ganger, så blir det lettere å velge det enda en gang? Nei, sa Strøm. Du må bestemme deg på nytt.Hver gang.[...]Hvordan kan vi vite hva som er godt? spurte Aaron. Det er kanskje det viktigste spørsmålet, sa Strøm. Hva er det gode?. Er det liksom bare en ting? spurte Aaron. Det er en ting som ligger i bunn, under alt annet. Hva da? spurte Aaron. Medfølelse.

Men hvorfor kan du ikke bare si det du mener? spurte Aaron. Det er umulig å være teknisk presis uten å bli ekstremt detaljert. Da kan det være enklere å bruke bilder i stedet. Det er bare litt uvant for oss i denne delen av verden. Men...bildene blir heller ikke nøyaktige, sa Aaron. Nei, sa Strøm. Det er bare hjertet som er nøyaktig

Muskler og sener og bein og hud er motoren, mens potensialet, de kreftene vi ser her, er drivstoffet. Og motoren kan ikke utføre noe som helst uten drivstoff.

De hadde kastet bort nesten tretti år, over et kvart århundre som de kunne brukt til å bli kjent med hverandre som voksne mennesker, men sånn hadde det ikke blitt. Han og faren hadde ikke lenger tid til å skape seg et naturlig forhold, og han angrer på det. Men det var ikke bare ham det hadde stått på.

Egentlig studerte hun til siviløkonom på BI,men orgelspillingen hadde blitt en så naturlig del av ukeplanen at hun så på det som avkobling,en annerledes matematisk verden enn den økonomiske - selv om musikk for henne handlet mer enn intervaller og harmonier, det handlet om følelser, om lidenskap,om kjærlighet. Og mestring.

Kjærligheten er ikke en vane, en forpliktelse eller en gjeld. Den er ikke det som romantiske sanger forteller oss - kjærligheten bare er. [...] Kjærligheten er. Uten definisjoner. Elsk, og ikke still så mange spørsmål. Bare elsk.

Når en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.

For hans skyld kunne hun tåle alt, tenkte hun. Han var frukten av ekte kjærlighet, han var livet: nåtiden og fremtiden.

Mali satt der og ønsket at kunne sitte slik alltid;føle på freden og den gode varmen. Ikke ha angst for noe eller noen, tenkte hun. Ikke måtte passe på alt hun sa og gjorde. Bare sitte stille og la den gode sola varme henne.

Men jeg var jevngammel med henne. Nei, jeg har ikke rett til å si at jeg var jevngammel med henne – alderen hennes lot seg ikke telle i år og måneder og dager, men i antall stjerner hun hadde sett når slagene falt.

Vi glemmer ofte alle de kvinnene som bar Vietnam på ryggen mens ektemennene og sønnene deres bar våpen på ryggene sine. Vi glemmer dem fordi de ikke så himmelen under de kjegleformede hattene sine. De ventet bare på at solen skulle gå ned så de kunne falle i søvn – nei, snarere i svime. Hvis de hadde tatt seg tid til å la solen falle på ansiktene deres, ville de ha sett for seg sønnene sine skutt i filler eller likene av ektemennene flyte som vrakgods nedover en elv.

Den dagen saa jeg et ansigt som jeg har vanskelig for at kunne glemme. Et ansigt rent og ædelt til den minste detalj, som man ikke finder det mere. Et lyst smil og et par solskinnsøine, som var dybe og uutgrundelige, og en sjelden fin og stille maate at føre sig paa. Det billede har jeg med min litt drømmerske natur ikke lett for å glemme, og vil vel heller aldrig komme til at gjøre det,ialfald blir det kun tilsynelatende.

Gud har alltid vært der, like sikkert som dagene har vært, som livet har vært. Morens gud, farens gud, hennes gud. En gud som har skapt himmel over hverdagen, som har gitt trygghet når hun har bedt kveldsbønnen hver eneste kveld så langt tilbakehun kan minnes. Som har vært der når hun behøvde å be om hjelp for stort og smått, som hun ofte har glemt å takke. Som har vært en like naturlig del av livet hennes som luften hun puster inn.

Til sist tenner hun lampen igjen, står opp og finner frem dagboken som er låst ned i kommodeskuffen. Dagboken som hun begynte å skrive i på attenårsdagen sin. Det er som å lese om et annet liv. Forundret leser hun om et menneske hun knapt kjenner igjen. Kunne hun være så lettsindig, så ubekymret?[...]Kunne hun være så barnslig? hvilke sorger hadde hun? hun har ofret to sider bare på å beskrive en brødbakst som hun måtte utføre på egenhånd da Ane lå syk. Var det dette hun kalte bekymringer?og forelskelser? De har ikke vært i tankene hennes den siste tiden. Ikke Inge, ikke Ole eller Erik, mer var det ikke.