Da han la det runde,varme kinnet sitt inntil henne og ga henne et vått kyss. De myke barnearmene lukket seg om halsen hennes, og hun begravde ansiktet i det mørke, svette krøllhodet hans og kjente hvor inderlig hun elsket ham. Som hun elsket ham for to, tenkte hun. Hun elsket ham for den han var, men også fordi han var en del av hennes elskede Jo. Og så elsket hun ham for både egen del, og for faren - som ikke engang visste at han eksisterte- men som Mali var viss på ville ha forgudet ham. Om han bare hadde fått lært ham å kjenne...

Ta korset mitt ban, sa hun lavt.E vil at du skal ha det. Du har eit tungt kors å bæra på fra før. Kan hende det her vil bli lettar å bæra; at det kan gje deg den hjelpa og trøsta e ikkje kan gje deg stort lenger. Mali gråt da Beste med stort besvær omsider fikk det vakre,gamle smykket om halsen på henne. For hun insisterte på å gjøre det selv, selv om det kostet henne krefter hun nesten ikke hadde. Da hun sank tilbake i senga, perlet svetten på pannen hennes. Hun strakte ut en skjelvende hånd og tok om korset som nå hang om halsen på Mali. Måtte Gud se i nåde til deg ban, hvisket hun knapt hørbart. En mild vårkveld da svarttrosten sang i lia, sovnet Beste stille inn. En epoke på Stornes var over.

Med Jo hadde hun følt at hun aldri kunne få nok av ham. Aldri komme ham nær nok. Enda hun hadde begått ekteskapsbrudd sammen med Jo, hadde hun ikke følt at hun gjorde noe galt. Det var sammen med mannen sin at hun føte seg som en simpel hore;en som gikk med på det han ville, fordi pengene var betalt. Fordi det ikke var noen vei utenom. Fordi det var plikten hennes.

Du er no ein godgut, hvisket hun lavt. - Kan hende er det du som skal klar å laga til fred på den her gardan. Bygge broer mellom menneskene. At det var derfor du kom til...

Stakkars,dumme Johan,tenkte Mali. Han var som en unge. Hadde han gjort noe galt, trodde han at han kunne kjøpe seg velvillighet og tilgivelse. Han trodde penger kunne løse alle problemer. Det hadde han visst alltid gjort.

Ringen var ingen arv, i alle fall ikke ennå.Det var symbolet på synden hennes. Likevel verdsatte hun den mer enn gifteringen sin,fordi hun hadde fått den av ham hun brydde seg mest om i hele verden, far til sønnen hennes.

Han kvepp til i same augneblikk. Noko murrar inni magen. Først trur han det er sine eigne hjerteslag han kjenner. Men det er ikkje det. Det er ein annan lyd. Kattungen mel imot magen hans.

[...]og snart kjenner han mjuk pels mot fingrane, og han plukkar den pipande kattungen opp, kjenner dei små,skarpe klønene stikke i handflata , og den varme kroppen skjelv mellom hendene, og han løftar på genseren og legg kattungen inn mot magen med den eine handa, og han varmar kattungen og kattungen varmar han[...]

Alle tre gikk inn i salongen, og Julia satt seg ved instrumentet. Kit så Lidias øyne fyltes av tårer da de første tonene av Chopine Etudes ble lokket frem av barnebarnets talentfulle fingre. Han forsto at ringen var sluttet. Hver og en av dem hadde en plass i historien som gikk over flere generasjoner,og nå var de samlet i Wharton Park som hadde spilt en så stor rolle i veven de og andre hadde vevet. Det eneste som gjensto nå, tenkte Kit, var å begynne en ny ring.

Under reisen jeg har gjort de siste to årene, fylt av sorger og gleder, har jeg lært det viktigste livet kan lære oss, og jeg er glad for det. Øyeblikket er alt vi har.

<< Det siste året har jeg lært å ta dagene som det kommer, og vente det uventede>> sa Julia.

Du må unnskylde at jeg stirrer. Det er både rart og deilig for meg å se det vakre som er skapt av Harry og meg, og av min egen datter og din far , her i mitt hus. Jeg gleder meg over resultatet, for du er svært vakker. Du har arvet det beste fra den thailandske siden i tillegg til engelsk høyde og holdning.

Vi var glade i hverandre- er glade i hverandre- uansett om vi er av samme blod eller ikke.

Et menneske var som en innviklet oppskrift, og hun syntes det var spennende å oppdage noen av ingrediesene som til sammen var blitt henne.

Hadde livet vært annerledes, hadde det vært annerledes, ville han levd sammen med henne. Uansett hvilken retning han så, sto den nådeløse sannheten klar for ham. Han var født til å drive Wharton Park, og det fantes ingen fluktvei. Han ble tørr i munnen og halsen da sorgen over å måtte leve uten Lidia, kom til overflaten igjen.

[...] men husk at kjærlighet kan ikke fabrikkeres. Finnes den ikke, er det ikke noe å gjøre med det.

Det at hun ikke lenger tenkte på dem hvert sekund av dagen- nå kunne det faktisk gå minutter mellom hver gang- betydde ikke at hun elsket dem eller savnet dem mindre. Det var på samme måte som med naturensom våknet igjen etter vinteren.

Disse barna hadde havnet i ingemannsland. Det var ikke trygt for dem der de var - den thailandsk regjeringen nektet å slippe dem inn - men de ville bli drept om de dro hjem. De var bokstavelig talt uten fremtid og likevel->> for første gang var det spor av tårer i Kits øyne - << var alle så takknemligfor den minste lille ting. En ny fotball var som å gi dem billetter til VM - finalen. Alle barna hadde håp og drømmer for en fremtid de ikke hadde. De ga ikke opp selv om livet hadde gitt dem opp.>>

<< Vi deler et øyeblikk av evigheten>> hadde Kit sagt en kveld de lå sammen ute i parken og så på fullmånen. <<Det er som med evigheten, uten begynnelse, uten slutt, vi bare er>>

Hun visste at det aller verste var at flygelet - et instrument uten eget liv, uten hjerte og sjel- hadde stjålet hennes kjærlighet og oppmerksomhet. Det hadde kommet før behovene til barnet hennes og ektemannen, og nå representerte det alt som var egoistisk og utilstrekkelig ved henne.