Lydia skriver opp visdomsordene i en rød bok som hun har liggende i den nederste kjøkkenskuffen. Det er fint å tenke på når dagene er grå. En hel skuff full av trøst.

Jeg har aldri syntes at gravlunder er skumle eller spesielt nedslående. Jeg liker de hengivne erklæringene på steinene, de stille vitnesbyrdene om folks eksistens, om at de betød noe.

Orkideer elsker musikk, Julia. Kanskje musikken erstatter lydene fra naturen de hører i sitt hjemland sier bestefar Bill og viser meg hvordan han gir de skjøre kronbladene en fin dusj med et dusjmunnstykke på vannslangen.

<<Det eneste jeg kan si uten å virke nedlatende, er at det går bedre etter hvert,men det tar tid - ikke for å komme over det, for man kommer aldri over det, men for å...>>han lette etter det riktige ordet, <<tilpasse seg.>> [...]<< En eller annen dag vil du komme overhumpen,>>forsatte han. << Du vil våkne en morgen , og det mørke er ikke like mørkt som det var -om du skjønner hva jeg mener.>>

Trollmannen ristet på hodet og sa: Alle gjør feil, det viktigste er at vi lærer av dem

Men...da hun var der ute på neset alene, hadde hun forstått at hun ikke kunne forsette å oppholde seg der hun hadde vært så lenge, og at hun måtte gjøre det alle sa at hun var nødt til, nemlig å gå videre. Hun kunne valgte å dø. Hun hadde valgt å leve.

<<Jeg må...Leve!Jeg må leve uten dere på et eller annet vis...>>klynket hun. Hun strakte armene ut med håndflatene vendt mot himmelen. << Hjelp meg, hjelp meg, vår så snill, hjelp meg...>>Hun sank ned igjen, la hodet i hendene og hvilte dem på knærne.

"Hva var det John Lennon sa?....Ja - "Livet skjer mens du er travelt opptatt med å legge andre planer." Bedre kan det ikke sies...."

Når du gir bort en rose, blir duften sittende i hånden din.

Det finnes to forskjellige måter å se livet på: Vi kan se utover med et blikk som stadig ønsker å utvide vår personlige verden, eller innover med hjertet, med et dvelende, dyptsøkende blikk.

For kort tid siden hadde livet så sterke farger at jeg nesten ikke greide å se på det. Men uten rosa pudderskyer, for med tusen gjøremål, kosestunder, boklesinger,bleieskift, og opprydninger hadde jeg ikke tid til å pakke inn livet. Det var ikke rom for å tro at ting var annet enn akkurat det de var. Det var vakkert, som et abstrakt maleri. Noe jeg bare nesten klarte å begripe, men likevel så hvor fullkomment det var bare ved å se på komposisjonen.

Juniper forsto hva det ville si å falle for noen. Den strålende, feiende følelsen, det himmelsk umiddelbare, det totale tap av fri vilje.

Det var galskap;det var besettelse;det var begjær. Men aller mest var det kjærlighet. Juniper elsket kroppen hans; hun elsket stemmen hans; hun elsket hvordan fingrene hans føltes på huden hennes, og hun elsket det lille stedet under kravebenet hans der haken hennes passet perfekt når de sov. Hun elsket at hun kunne se alle stedene han hadde vært , i ansiktet hans. At hun aldri behøvde å spørre ham hva han følte. Ord var unødvendige. Juniper hadde oppdaget at hun va trett av ord.

Og for Tom hadde det vært som om Juniper var akkurat som den blomsten, og slik var det fremdeles. En ufattelig perfekt gjenstand i en verden som gikk i stykker. Det var ikke bare utseendet, og det var ikke bare det hun sa. Det var noe annet, noe du ikke kan ta og føle på, en sikkerhet, en styrke som om hun var forbundet med det som fikk jorden til å gå rundt. Hun var vinden en sommerdag, de første regndråpene på en solsvidd jord, lyset fra aftenstjernen

På den andre siden av parken oppfattet kroppen hennes at det var ham før hjernen gjorde det. Hjertet hadde hoppet i brystet lett som en fjær,og husket at hun en gang hadde vært barnslig forelsket i han.

[...]la en flate hånd på venninnens bluse, nær nok hjertet til at hun kunne kjenne slagene under fingertuppene.Skriv det som er her inne, fordi du må fordi det gleder deg, men aldri fordi du ønsker at noen andre skal like det du har skrevet.

Tanken slo meg da at Milderhurst virkelig var adskilt fra den virkelige verden, et sted bortenfor vanlige grenser for tid og rom. Som om det var forhekset: et eventyrslott der tiden kunne gå sakte eller fort, helt etter et overjordisk vesens forgodtbefinnede.

Hun sier at det er fortellinger overalt, og folk som venter på at den riktige fortellingen skal komme før de setter pennen på papiret, ender bare oppe med tomme sider. Det er det skriving tydeligvis er, å fange sanseinntrykk og tanker på papir. Å spinne, akkurat som edderkoppen, men ved å bruke ord for å lage mønsteret.

Den kreative tanken må ha frihet. Den må vandre i sin egen takt og i sitt eget mønster.

Sally husket sin barnlige iver etter å bli voksen, hvordan hun utålmodig hadde ventet på at det skulle skje, hvordan hun hadde bedt voksenlivet om å kreve henne[...]