Hvordan har jeg klart å kjempe videre? Det er nesten ikke til å fatte. Det er som å klatre et nærmest ubestigelig fjell, under de verste forhold. Storm, snø, kulde, oksygenmangel, total utmattelse og sykdom. Smerten og utmattelsen har vært fysisk, slik at jeg nesten ikke har kunnet klare å flytte føtene, gjør dagligdagse ting som å lage mat. Jeg har måtte bruke mine mentale krefter til å overvinne utmattelsen og karre meg gjennom gjøremålene. Og sorgen har vært psykisk, slik at jeg nesten ikke hadde mentale krefter til å presse meg videre. Men jeg har kommet meg gjennon snart fire, år og enkelte dager kan jeg tenke: snart er jeg der. På toppen igjen. Selv om jeg allerede neste dag kan ha falt femti meter ned i vonde tanker, uten å vite nøyaktig hvorfor det skjedde akkurat da.

Maia setter seg rolig ved pianoet. Forsiktig spiller hun en og en tone i de dypeste klangene. Sart ogvemodig. Det lyder som fallende tårer som treffer hånden min. I flere minutter sitter hun der rolig og spiller de sørgelige tonene før hun går over til andre, varme, dype toner. Fingrene danser over tangentene og gir de gode klangene et lettere tempo. Uten å bryte det melankolske lydbildet. Jeg ser gråten hennes sveve gjennom musikken, sammen med savnet, og de små barneføttene som løper bortover. Enda en gang skifter hun tempo, til en lysere klang. Klangen av engler som bærer ham med seg til himmelen. Hun spiller lyset som strømmer ned over oss og velsigner oss. Tårene som treffer bakken og guttenes glade lek.[...]Hvem spilte du for? Rikard. Det var sorgen for broren min. For jeg elsket han nemlig så høyt. Så høyt at jeg mista lillebroren min og jeg er storesøstera hans. Og Fillip er den eneste lillebroren jeg har igjen siden jeg har mista storebroren min. Rikard var lillebroren din også. Ja, men han var så mye større enn Fillip.

For kort tid siden hadde livet så sterke farger at jeg nesten ikke greide å se på det. Men uten rosa pudderskyer, for med tusen gjøremål, kosestunder, boklesinger,bleieskift, og opprydninger hadde jeg ikke tid til å pakke inn livet. Det var ikke rom for å tro at ting var annet enn akkurat det de var. Det var vakkert, som et abstrakt maleri. Noe jeg bare nesten klarte å begripe, men likevel så hvor fullkomment det var bare ved å se på komposisjonen.