Talentet var det ene hun alltid kunne regne med; det ville være der til den dagen hun dødde. Det kunne ikke forlate henne, for det var en del av den personen hun var.

Om de siste månedene hadde lært henne noe, måtte det være at det fantes skjønnhet og glede i livets enkle ting. og de var viktige.

De ble stående der et øyeblikk og se på hverandre mens en uforklarlige følelse fløy gjennom luften mellom dem.

Vi sett de gamle høyt hos oss, sa han ved bordet en dag. - De har levd lengst og de vet mest.Gamle mennesker er det verd å lytte til , for de har lært i livets skole.

Jo var en mann som fikk frem de gode sidene i menneskene; velvilligheten, omtanken og smilet. Slik var han ulik alle andre menn Mali hadde vært borti.

Ein kjem berre inderlig nær nokon når den andre ønsker å gje av seg sjøl. Når ønsket om å vara ett er der hos begge. Det er det som er kjærlighet.

Mali sto med serinakakene og så ut på det snødekte landskapet. Hun tekte på hvor hyggelig denne tiden hadde vært hjemme i Buvika. De hadde hatt nok å gjøre der også,men tonen hadde vært en helt annen. Hun og søstrene hadde stått for bakingen, mintes hun. De hadde sittet ved kjøkkenbordet og fortalt hverandre små og store hemmeligheter, og når moren kom borttil for å se hvordan det gikk med dem, hadde de tidd og smilt lurt til hverandre. De hadde smugspist kakedeig og ledd mye i den tiden, og Malimintes hvordan lukten av de første julekakene hadde spredd forventning og julestemning i stua. Enda alle visste at det ikke var så mye å forvente, i alle fall ikke av gaver. Men hyggen og det gode samholdet kunne ingen ta fra dem.

For du elsker ikkje meg , Johan Stornes. Du vil berre ha meg og eie meg og bruk meg som du lysta, din horebukk der du står!

[...]Var ikke Gud til for alle, også fattigfolk?Hun hadde alltid trodd det. Moren hadde innprentet henne at Gud var med henne, om alle andre sviktet. [...]For gud den allmektige finnest det ikkje fattig og rik. Innenfor den gode gud er vi all likemenn.

Hun så på altertavlen igjen.Jomfru Maria satt med det lille barnet i fanget, og Josef sto så sterk og trygg bak henne. Øynene hans hvilte på de to; kvinnen og barnet, og Mali syntes aldri hun hadde sett større kjærlighet i noe blikk. Slik var det Gud hadde tenkt det, for det gjennom henne, kjærligheten mellom mann og kvinne. Den skulle komme fra dypet av det beste i menneskenes hjerter, tenkte Mali. Og så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten. Ordene kom til henne, så klart og tydelig som om noen hvisket henne dem i øret.

Selv om faren hennes kunne bydd henne å si ja, og derved reddet dem alle, hadde han sagt at det var opp til henne. Det var han, fattigkaren på kanten av stupet, som var hedersmannen, tenkte Mali. Rikfolk kunne få seg til å kjøpe kjerringer til tomsete sønner,men faren hennes solgte ikke sine. Dypt inni seg kjente hun hvor inderlig glad hun var i dem og hvor stolt hun var dem. Det var hun som var hedersfolk, Ikke Johan Stornes!

Du vart født til ein så gjev odel, Johan, men det gir deg ingen rett til å kjøp eit anna menneskje. Det her giftet, om det no skull komm i stand,vil berre bli til uløkke, både for deg og ho. Kan hende mest for deg, for å elske uten å bli elska igjen...

Han så opp og møtte det gode, trygge blikket hennes. Dypt inni i seg kjente han hvor glad han var i Farmora, og hvor sårt han savnet nærmere kontakt med henne. Plutselig følte han trang til å krype opp i det skrøpelige fanget hennes og kjenne varmen og godheten fra henne;) være liten igjen og bli tatt vare på, tett inntil den smale , innhule barmen.

De eventyrene og gamle sagnene han hadde hørt, var det Beste som hadde fortalt ham.Den nærheten han hadde fått, hadde fått av henne. Det var hun som kom stilt opp på soveloftet når han var syk, med varm drikke og en stor klump med brunsukker. Beste var det eneste mennesket Johan følte var virkelig glad i ham.

Det hadde hendte at han ønsket han ikke hadde vært odelsgutt, bare en helt alminnelig gutt. Kanskje hun ville tatt ham i fanget og vært litt god mot ham? Noen ganger under oppveksten hadde han følt seg så ensom og uten omsorg og godhet at han gladelig kunne ha solgt odelsretten sin for å få oppleve varme og nærhet.

Men det hadde slått ham noen ganger, at stilt opp mot naturen var alle små.[...]Men Johan hadde sett så mye av naturkreftene rundt seg at han visste det var slik. Naturen var større enn mennesket.

Inni henne verket det av avmakt og fortvilelse. Hun visste ikke hvordan, men hun skulle finne en vei ut av det. Ikke skulle hun se på at foreldrene og søskene ble hjemløse og til spott og spe for alle. Ikke mer enn de allerede hadde måtte tåle, og det som armoda allerede hadde brakt over dem,tenke hun harm. Noe dypt inne henne nektet å bøye nakken.Hun hadde aldr latt seg kue av armod eller overmenn før. At Fattigdommen nå skulle gjøre dem til treller, ville hun ikke finne seg i. Vi skal klar det her, sa hun med en fasthet i stemmen som hun slett ikke følte. - vi har klart det før og vi skal klar det den her gongen også.

Oftast er løkka nærar enn du trur.

Oftast er løkka nærar enn du trur.

Lydia skriver opp visdomsordene i en rød bok som hun har liggende i den nederste kjøkkenskuffen. Det er fint å tenke på når dagene er grå. En hel skuff full av trøst.