Verken du eller Oda er ber eller verre om di har taterblod i åran, Trond. Det er korleis di er som menneskjer og medmenneskjer som betyr noko, ikkje litt taterblod frå eller til.

For meg betyr det at mitt blod, noko av meg levar vidare i eit anna menneskje, at e på eit vis har fått evig liv med det. For slekter følger slekters gang.

For ho svigemor preka om kor viktig det var å kunne tilgje kvarander.Kor viktig det var å sjå på alt det gode ein hadde ilag, og ikkje berre tenkje på det ein kan hende ikkje var aldeles enige om. og at ingen var ufeilbarleg, la Olaug til.[...]At ein måtte kunn tilgje kvarander om ein gjord ein fel.

Gud trengte ikke å sørge for et helvete etter døden- det klarte mennneskene fint å lage seg på jorden, før de døde

Det var ikke Oda, hun så løsninger der andre så hindringer. For Oda var alt mulig. For henne fantes det en løsning på alt, det var bare spørsmål om vilje.

• Du skal i alle fall ikkje bruk ungen som våpen, Maren. Verken Oda eller den her ungen ba nokon gong om å få bli til. Gløm alder det!Det er ikkje ungan som er problemet, Maren. Det er vakse folk som ter seg som unger.

<< Tidevannet kommer hver morgen og kveld, Maiblomst,>> forklarte han. << Det er sånn livet er. Og alt som er bygd i sanden blir vasket vekk.>>
<< Jeg vil ikke at det skal vaskes vekk.>> <<Du skal tenke at det er fint også. Hver dag får du en ny mulighet. Havet rydder opp på stranden, og om morgenen kan du begynne helt på nytt igjen. Vi får blanke ark og nye fargestifter.>>

Men sannheten var at han lengtet etter å flykte fra fortiden og alle episodene han hadde lagret og låst nede i minnenes kiste.

Skogsamene kom til å leve nær nybrottsfolkene. De ryddet seg plass side om side med dem . Lært å plante og dyrke. Snakket svensk. Langsomt forsvant deres eget språk. Direktivene var statens, samisk var farlig og ble forbudt, men kanskje var det overilet i disse traktene. De ble bofaste, la bort koftene og pratet svensk. Det måtte til. Men sjelen, hva gjorde man med den? Forsøkte man å ta vare på den som min morfar, som holdt fast på sove ute? Som forbannet lønnsslvariet og syntes han var et dyr i bur når han hver dag trasket til jobben? Eller stappet man den sammen med skohøy i fottøyet, så hvert skritt minte en om hvor man hvor man kommer fra? Eller bevarte man den i de kjærlig kledde barna i pels og vevde bånd med røde og blå luer på hodet? Det er vanskelig å vite. For et sted på veien døde vi, vi etterkommere med lik usalige ånder streifer over markene for å finne et sted vi kan kalle vårt. Uvelkomne, oversette, Usynlige.

Et lite øyeblikk, forvandlet til en skillevei.

Det fantes øyeblikk som hadde tvunget ham til å skifte retning. Noen hadde rokket ved grunnvollen og blitt værende som en toneangivende bestanddel. Kanskje rommet de like lange sekunder som andre øyeblikk, kanskje det bare var tyngden som var annerledes.

<< Hvis man ser bort fra rene overlevelsesinstinkter, prioterer hjernen det du har lært den å priotere. Tanken når aldri utenfor den referanserammen du selv har bygd opp, det eksisterer simpelthen ingen koblinger til det. Hjernen sammenligner alt med det den allerede vet og leter alltid etter logikk. Og den er mester i å generalisere.[...]

<<Men hva som er meningsløst eller ei, er bare spørsmål om synsvinkel. Når vi oppfatter noe som meningsløst eller dumt, er det bare fordi vi blir minnet om våre egne begresninger. Da har vi funnet noe som ikke passer inn i vår vanlige tenkemåte. Det nye føles alltid vanskelig, for da må vi endre på noe vi er blitt vant til.>>

<< og tenk hvor mange triste mennesker det er. Vi er den eneste skapningen som blir født med evnen til å gråte, likevel velger mange å leve som lukkede trykkokere. Enten ender det med eksplosjon, eller så må man gjemme seg i sin egen bitterhet.[...]

<<Det er da ikke noe galt med elgskit. Man ser det man vil se. Hvis du ser avføring, så gjør du det. Men du kan også velge å betrakte et av naturens undere. Verden er ikke annet enn hva den enkelte oppfatter, den blir det vi gjør den til.>>

Hun visste ingenting om Verner. Han var der som en selvfølgelighet, men hørte likevel ikke til. Han var en del av fellesskapet, den man snakket om og lo av, men deltok aldri selv. De hadde sjelden støtt på hverandre i de tre årene som var gått sidenhun flyttet til stedet, det var ikke blitt tatt noe intiativ til kontakt, og hun hadde aldri lurt på hva som foregikk i hans tankeverden. Hun hadde skydd det lille huset hans, vært nøye med å passere det i gode avstand, og nå lurte hun på hva som hadde styrt skrittene hennes. Hun hadde gått ut fra han var mer eller mindre gal. Nå innså hun at den antagelsen egentlig var Anna - Karin sin, og hun uten videre hadde overtatt den.

De fleste hun kjente ble forlegne når fordommene deres ble åpenbart. Men ikke Anne - Karin. Hun mente det hun mente og var ikke interessert i noen videre analyse. Homser var syke. Muslimer terrorister. Svarteskaller late og upålitelige og kom til landet bare for å utnytte velferdsstaten , den svenskene selv hadde slitt i generasjoner for å gjøre mulig.Alle Sigøynere var tyver, og avvikere som Vener va uønsket. Alt var svart eller hvitt og kunne plasseres i forutbestemte skuffer. Det var Anne - Karins Lov som gjaldt, og dermed ble verden enkel å takle.

Redselen for å gjøre noen sint. Å irritere noen, være vanskelig, bli tvunget til å ta en konflikt. Det var skyggens fortjeneste at hun var blitt tilpasningens virtuos. Den mesteren hun var i å dempe og skrelle bort slikt ved seg selv som kunne vekke mishag. For en vanskelig person ville kanskje ingen like. Hun hadde tatt til takke med å få være med.

Det siste halvåret hadde søvnen utviklet seg til et pusterom, den eneste tilstanden der han ikke led.

Menneskearten oppviste et mangfold av oppførsler, i et omfang hun først var blitt oppmerksom på som hotelleier. Noen gjester gjorde seg bemerket. Det var de som raust ga uttrykk for at de verdsatte stedets sjarm og små detaljer, og den velvillige innstillingen deres fylte henne med stolthet og ga henne nye krefter. Så var det et stort flertall som passert ubemerket, de sjekket inn og var i huset en dag eller to, men ble så raskt glemt. Den siste gruppen besto av et fåtall som hun kalte mørkemennesker, de som letter etter noe å klage på for så å benytte anledningen til å tømme seg for oppdemmet raseri. Som ringer i vannet bredte ordene deres seg ut i dagevis, forpestet stedet og virket inn på hennes egen oppførsel mot andre mennesker.