Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka inneholder en rekke frittstående minner fra forfatterens liv, og hva som er sant og hva som bare er skrøner får vi ikke vite. Han forteller blant annet om da han led av livstruende lungetuberkulose som gutt, og ble mirakuløst friskmeldt.
Omtale fra forlaget
Den svenske forfatteren Torgny Lindgren - gutten som trodde han skulle dø da han var tolv - skriver sine erindringer.
Det blir til en merkverdig, original fortelling - og til en strålende bok! Hva som er sant og hva som har skjedd i virkeligheten, kommer nok leseren aldri til å få vite. Det er heller ikke poenget. Også vi vet jo at hukommelsen er en upålitelig størrelse.
Så er dette heldigvis heller ikke en kronologisk livsberetning, men mye mer en samling frittstående minner, noe han selv understreker : "Jeg har aldri kunnet se noen sammenheng i mitt liv ... All årsakssammenheng mangler. Min tilværelse former seg til en samling noveller. Ikke en roman, som jeg helst skulle ønske. En standhaftig gjennomført skjebne."
Her skimtes både forfattervenner og akademimedlemmer, og selv forsvarer han like gjerne kvaliteten i en skrøne som det banale faktum i alt som er sant. Kanskje er forfatter Lindgren her både falskt blyg og ekte beskjeden. Det som er sikkert, er at døden er en flittig gjest i denne teksten, i spranget mellom morfarens død og morens, og en elsket hunds, og like til Thomas Manns begravelse.
Kanskje ikke så rart, når det antydes at alt har sin bakgrunn i hans egen livstruende lungetuberkulose som guttunge. Og den mirakuløse friskmeldingen han fikk som tolvåring, som han kanskje ikke riktig er kommet over ennå. For det er i denne langtrekkende dødsskyggen den godt voksne forfatteren begår sin høyst levende og originale minnebok.
"Erindringene er spredte, episodiske prosastykker, og det er ikke snakk om minner i betydningen «mine sanne opplevelser». Snarere foregår det en opphevelse av tiden; jeget erindrer hendelser før sin egen fødsel, og som leser er man ikke sikker på hvor skillet mellom fiksjon og fakta går. Slik eksemplifiserer «Erindringer» ganske elegant hvordan man kan bruke minnene som inspirasjonskilde framfor som sannhetskilde (...) «Erindringer» er særlig god når det liketile blandes med det såre, som episoden hvor jeget sitter på morens dødsleie og ber om oppskriften på ovnstørket reinkjøtt. Det er føles både rett og galt. Alle skal dø, men livet går videre."
Thomas M. Blatt, Dagbladet
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788205411876
EAN 9788205411876
Genre Personlige beretninger
Omtalt sted Sverige
Omtalt person Torgny Lindgren
Språk Bokmål
Sider 205
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fasinerende og veldig godt skrevet om hva man husker, tror man husker, ikke husker og livet generelt. Kanskje noe om illusjonen om at man kan skrive sann biografi? Anbefales!
Vi vet ingenting om hvordan det er å være død, vi er bare vant med å leve.
... uten hukommelse, .., finnes ikke tiden. Tiden er et produkt av hukommelsen. Det drypper hele tiden små dråper og strimer av tid fra hukommelsen.
... du er nå fullstendig frisk. Fra vårt synspunkt er du avskrevet. Friskere kan ingen bli.
Det er ikke mulig, innvendte jeg. Hvorfor skulle akkurat jeg være frisk?
Noen må være friske, sa han. Det er også en skjebne.
Det kommer litt uventet, sa jeg. Jeg har alltid tenkt meg et livsløp som syk.
Jaha? sa han.
En annen gang hadde han slåss med Manne i Gårdbæck. Og han kom inn til oss, han blødde fra nesen og øyenbrynene og munnen. Hvorfor han kom til oss vet jeg ikke, vi bodde vel nærmest, alt slektskap hadde han for lengst sagt opp.
Han måtte legge seg på sofaen på kjøkkenet, denne klynkende helt, sofaen der man kunne ligge å lytte til den klassiske musikken på langbølgen fra Luleå.
Og mamma tok vaskevannsfatet og et par hånkler og vasket han ren.
Og da, mens hun gjorde ren nesen og leppene hans og vred opp den blodige fillen i vaskevannsfatet og mens hun til og med presset sammen sårkantene med fingertuppene, så jeg med ett at han smilte, et stort varmt smil som fylte hele ansiktet, og at øynene lyste av glede.
Lykkeligere så jeg ham aldri.
Det var altså derfor han hadde slåss mot den kvikke og smidige Manne i Gårdbæck: for at noen etterpå skulle fukte hans panne og kjærtegne hans kinn med en fuktig klut og tørke bort det blodige slimet fra nesen hans.
Og si: Det er ikke så farlig. Det går over. Det går over.
Alle mennesker har minner, sa forlegeren og smilte til meg.Han eller hun trodde jeg ville gjøre meg interessant ved å hevde at jeg ikke hadde noen minner. Jeg innbiller meg ikke at jeg husker noe som helst sa jeg. I nærmere et halvt århundre har jeg forsørget meg av mine innbilninger. De har vært svært omfattende. Det ville være pinlig å begynne å kalle dem minner nå.
Alle forfattere kan skrive sine erindringer, sa forleggeren. Det er formastelig av deg å tro at du er noe unntak. I diktningens verden er Erindringer ikke det samme som det man minnes. Om de andre kan, da kan også du. De andre bare finner på, sa jeg. Det ligger ikke for meg. Jeg forstår meg ikke på deg, sa forleggeren. Vi har aldri forstått oss på deg. Det har riktignok vært fordelaktig for forlaget å utgi dine bøker, men du har alltid vært en gåte for oss. Du og dine lesere.
Per Olof Sundman behövde aldrig få veta vad det var för fel
med honom. Många andra visste det.
Så är det ofta med författare
Egentlig, ville jeg rope, skriver jeg slett ikke om det som jeg skriver om! Stoffet er en biting, helt intetsigende! Formen er hovedsaken! Jeg slumpet bare til å ha disse stakkarene som lette etter vann, tilgjengelig i tankene, jeg brukte dem for å få til en form. Jeg kan tenke meg å skrive om hva som helst, bare jeg finner den tilbørlige formen! Formen er hellig! Vår evighetslengsel er lengsel etter form.
... med nød og neppe kunne redde livet.
Det ville vært bra, sa han. Jeg har ennå mye ugjort.
Det legger vi oss ikke opp i, sa legen. Gjort eller ugjort, det er det samme for oss.
Vi i Væsterbotten vil fullføre alt som er vår plikt, sa morfar.
Vi behandler alvorlige syke fra hele landet, sa legen. For oss er alle landskap like.
Vi har kommet til jorden for å utrette det ene og det andre, sa morfar. Ennå har jeg bare gjort det ene.
Våre pasienter vil bare leve, sa legen. Noen spesiell grunn har de aldri.
Bare leve! sa morfar. Det er vel ingenting!
Hva mennesker gjør med sine liv, sa legen, det legger ikke vitenskapen seg opp i. Noen bygger opp, de fleste river ned.
Du må prøve å huske på å aldri sette barn til verden, fortsatte han.
Men har du ikke gjort det minst elleve ganger? påpekte mor.
Iblant er man åndsfraværende , sa han. Da er det fort gjort. Kjønnslig omgang kan være fornøyelig med det samme. Men i det lange løp er det ikke noe å samle på. Jeg har sett det hos dyrene mange ganger. De angrer seg med en gang etterpå.
Men hvorfor? sa mor. Hvorfor skal akkurat jeg leve barnløs?
Det ser du vel! sa han. Se på meg! Noe lignende må alle som fødes, til slutt gjennomgå.
I biblioteket har vi bokkafé minimum én onsdag i måneden. Det er gjerne én av oss bibliotekarer som presenterer en bok, evt. et forfatterskap eller noen av forfatterens bøker. Hvilken forfatter/ bok er ikke annonsert på forhånd.