Første gang folk flest i Vesten ble klar over hvor viktig Muhammed-skikkelsen og den gjenfortalte beretningen om ham var for muslimer flest, var under Rushdie-saken i 1989, da mange tusen ennå forholdsvis nyinnvandrede muslimer marsjerte blant annet i Oslos gater for å støtte ayatollah Khomeinis såkalte dødsdom over den britiske forfatteren Salman Rushdie. Grunnen var at Rushdie angivelig hadde fornærmet profeten Muhammed. Dette var paradoksalt nok året da det kommunistiske system var i ferd med å utkjempe sin dødskamp, og Vesten var langt mer opptatt av kommunismens undergang enn av hva en den gang forholdsvis marginal gruppe i de vestlige samfunn måtte mene om en profet som hadde levd i et land langt borte for veldig mange århundrer siden.
Men så, med framveksten av politisk islam, islamismen, og endelig med den danske karikaturstriden omkring 2005/2006, ble det definitivt klart også for den brede offentlighet i Vesten hvor viktig Muhammed-bildet er for svært mange av dagens muslimer - og dermed også for de vestlige samfunn.

Mest frastøtende viser Muhammed seg for oss når hans åpenbaringer tjente hans egen sanselighet. Å forsøke å vaske ham ren på dette punkt er et håpløst foretak.

Mange kjennere av den islamske verden har understreket hvor sentralt Muhammed-bildet er spesielt for tilhengerne av den totalitære utgaven av islam, det vi kan kalle den ytterliggående islamismen. Under et seminar på Litteraturhuset i Oslo i april 2009 slo dansk-iranske Mehdi Mozaffari, professor ved Universitetet i Århus, fast følgende:

Islamismens framvekst må søkes i den sammenhengende lange rekken av nederlag som den islamske verden har lidd siden det islamske imperiet sto på høyden av sin makt tidlig i middelalderen. Da ekspansjonen stanset, begynte man å drømme om islams glansdager, om religionsstifteren Muhammed og om den staten han stiftet i Medina på 620-tallet.

Muslimene begynte å se bakover, i stedet for å se framover som man har gjort i de fleste andre deler av verden de siste hundreår, slo professor Mozaffari fast.
Sagt med andre ord: Muhammed-skikkelsen og den staten som arabiske tradisjonssamlere hevdet at Muhammed grunnla i Medina etter år 622, spiller en viktig rolle ved begynnelsen av det 21.århundret. Muhammed-skikkelsen framstår som et forbilde, og staten han grunnla, framstår som det eneste eksempel på en stat på jorden som virkelig var underlagt en guddommelig vilje. Islamistenes mål er å gjenopprette denne staten, verken mer eller mindre. På dette punkt råder det ingen uenighet mellom moderne vestlige forskere og ideologer innen ulike avskygninger av den islamistiske bevegelsen.

Fortellingen om de sataniske vers går i korthet ut på at Muhammed først hevdet at Allah tillot dyrkelsen av flere av arabernes guder. Siden gikk han tilbake på det og hevdet at det ikke var Allah, men Satan som hadde inspirert ham til å framsette tillatelsen til å dyrke andre guder. Historien har naturligvis gitt opphav til store debatter, både i vår tid og tidligere. Mange spørsmål er blitt stilt: Dersom Muhammed fikk gale vers fra Allah, kunne han da være en ekte profet? Eller var det slik at han egentlig fikk sine vers fra Satan? Alternativt kunne Muhammed selv ha funnet på versene sine, og dermed iblant gå seg bort i de teologiske irrgangene.

Disse spørsmålene er bare noen av dem som er blitt stilt i forbindelse med den århundrelange debatten om de sataniske vers. I vår egen tid huskes disse versene først og fremst fordi de dannet utgangspunkt for forfatteren Salman Rushdies berømte bok Sataniske vers fra 1988 (den norske oversettelsen kom i 1989). Utgivelsen førte til at Salman Rushdie måtte gå under jorden i mange år etter at det iranske presteskapet hadde utstedt en såkalt dødsdom over ham.

I alle år etter at Muhammed hevdet han første gang møtte engelen Gabriel i hulen utenfor Mekka, kom han med et stort antall utsagn som han påstod var åpenbaringer fra Allah, brakt til ham via engelen. Det er disse åpenbaringene som etter Muhammeds død ble samlet og som i dag utgjør Koranen.

Vestlige Muhammed-biografer har naturligvis inngående kommentert det faktum at Muhammed hevdet å ha fått disse åpenbaringene fra Allah. Spørsmålet som er blitt stilt, har vært følgende: Var Muhammed selv oppriktig når han hevdet at han stod i (in)direkte forbindelse med Allah, eller var han en bevisst svindler? En av dem som mente det siste, var den franske opplysningsfilosofen Voltaire. Muhammed sørget for at hans folk. som fram til da hadde hatt en ubetydelig posisjon, fikk en plass i historien. Tiden han levde i, samt arabernes harde lynne, tvang Muhammed til å ta i bruk bedrageri for i det hele tatt å kunne gjøre noe som helst inntrykk på sitt eget folk, hevdet Voltaire.

En moderne historiker som også stanser opp ved denne problemstillingen, er Frants Buhl. I en lengre analyse av Muhammeds personlighet karakteriserer han religionsstifteren som en "hysterisk" person, og som sådan hadde han vanskelig for å skille løgn fra sannhet. På sitt fargerike dansk konstaterer Buhl at Muhammed mot slutten av livet kom med åpenbaringer "hvis meget menneskelige tilblivelse for os ikke synes at kunne være forblevet en hemmelighed for ham, men om hvis guddommelige oprindelse han dog formodentlig selv var overtydet". Han føyer til at Muhammeds tenkeevne var mangelfull i sammenlikning med hans øvrige evner, og at han spesielt sviktet når det gjaldt logisk og sammenhengende tenkning. Særlig problematisk var det, sier Buhl, de gangene Muhammed med guddommelig skråsikkerhet kunne endre mening om et eller annet. Overfor sine tilhengere hevdet han at Allah kunne forkynne èn ting, for siden å la dette utsagnet bli erstattet av et helt annet koranvers. "At det i dette lå et dogmatisk problem, har ikke falt ham inn," skriver Buhl syrlig. Han understreker imidlertid at Muhammed helt til sin siste dag ser ut til å ha vært urokkelig i troen på at han virkelig var Allahs sendebud.

Diskusjonen om bønneretningen, om man skulle be vendt mot Jerusalem eller mot Mekka, opptok tydeligvis Muhammed og hans tilhengere sterkt. Montgomery Watt er en av flere historikere i nyere tid som behandler dette inngående. Han peker på at så vel valget av den muslimske ukentlige fridagen som valget av bønneretning, "qibla" på arabisk, hadde å gjøre med Muhammeds forbindelse med jødene.

I tiden etter at det var blitt klart at Muhammed kom til å utvandre til Medina, ser det ut til at han brukte den eldre religionen, det vil si jødedommen, som modell for islam. Når han ba sine bønner, vendte Muhammed i denne perioden seg i samme retning som jødene, det vil si mot Jerusalem. Av Ibn Ishaqs tekst framgår det også at da Musab ibn Umayr, Muhammeds utsending til Medina, fikk i oppdrag å samle de troende muslimer til bønn, skulle det skje på den dagen da jødene forberedte sabbaten, det vil si fredag. Fredagsfeiringen, som er blitt et av islams særtrekk, er altså på et vis forbundet med jødedommen, påpeker Watt. Seinere, da Muhammed havnet i konflikt med jødene i medina, ble bønneretningen endret til Mekka.

De arabiske tradisjonssamlerne gjengir et stort antall enkeltberetninger som berører Muhammeds forhold til kvinner. En samlet framstilling av dette temaet finnes to steder i våre kilder: Al-Tabari vier et helt kapittel i sitt verk til Muhammeds mange ekteskap. Det samme gjør Ibn Hisham, mannen som redigerte verket til Ibn Ishaq. Dessuten kan man lese om religionsstifterens ekteskap også hos den arabiske 1300-tallshistorikeren Ibn Kathir. Beretningen nedenfor følger i all hovedsak de versjoner som al-Tabari og Ibn Hisham gir, både av Muhammeds mange ekteskap og hans forhold til ulike slavinner.

Khadija - den første hustruen

Både al-Tabari og Ibn Hisham er enige om at Muhammed først var gift med Khadija i mange år, og at han hadde ni kvinner i haremet sitt da han døde i år 632. Alt i alt giftet han seg med flere enn disse tilsammen ti kvinnene mens han levde, men av ulike årsaker ble flere av ekteskapene erklært for ugyldige. To av ekteskapene var såkalt "ikke fullbyrdet", hvilket vil si at han av ulike årsaker ikke hadde seksuell omgang med to av kvinnene han giftet seg med, noe som betød at disse ekteskapene ikke var gyldige. Muhammed skilte seg dessuten fra flere andre kvinner.

Forholdet mellom mann og kvinne inntar en viktig plass i islamsk tenkning. I konservative islamske samfunn i dag er det samlivet mellom Muhammed og hans hustruer som utgjør selve grunnlaget for tesene om hvordan en islamsk familie skal se ut. Tykke bøker er skrevet om temaet, men for oss i Vesten har det naturligvis vakt særlig oppsikt at islam godkjenner polygami, det vil si at èn mann kan ha flere hustruer, mens en kvinne bare kan være gift med èn mann. Dette er hjemlet i ett av Koranens mest kjente vers, det som er nedskrevet i kapittel 4, vers 3:

Hvis dere frykter at dere ikke skal være i stand til å være rettferdige mot de foreldreløse, gift dere da med kvinner som det måtte behage dere, to, tre eller fire, men hvis dere frykter at dere ikke skal bli i stand til å behandle dem rettferdig, gift dere bare med èn eller med en som dere eier på høyre hånd [det vil si en slavinne]. Det vil være mest passende for å forhindre at det gjøres urett.

En troende muslimsk mann kan altså ta seg inntil fire koner og i tillegg holde seg med så mange slavinner som han ønsker. I utgangspunktet gjaldt denne bestemmelsen for alle muslimer, også for Muhammed. Men så snart han kom til Medina og fikk politisk makt, begynte Muhammed å innlemme langt flere i sitt harem enn de fire kvinnene han hadde foreskrevet som maksimumsgrense i det siterte koranverset. At Muhammed kunne ta seg så mange koner og slavinner han ønsket, ble hjemlet i en formulering i Koranen som lyder: «Dette er bare for deg og ikke for de troende.» Koranens kapittel 33, vers 50 lyder i sin helhet slik:

Du profet, vi har gjort lovlig for deg alle dine kvinner som du har betalt medgift for og dem som du eier på høyre hånd fra de krigsfanger som Allah har utpekt for deg og døtre av dine onkler og tanter på farssiden og morssiden som emigrerte fra Mekka med deg og enhver troende kvinne som gir sin sjel til profeten hvis profeten ønsker å gifte seg med henne. Dette er bare for deg og ikke for de [andre] troende. Vi vet det som vi har forordnet dem [det vil si forordnet for de andre troende] angående deres hustruer og dem deres høyrehendte besitter [det vil si slavinner]. Dette for at det ikke skal være noen vanskelighet for deg. Allah er tilgivende og barmhjertig.

En som kommenterer dette, er den danske historikeren Frants Buhl. I sin omtale av Muhammeds karakter skriver han at religionsstifteren var blant de mennesker som ærlig og redelig mente at målet helliger middelet. Derfor kunne han erklære at visse ting nok ikke var bra, men så lenge det tjente Allahs sak, ville man få tilgivelse for det. Deretter skriver Buhl:

Mest frastøtende viser Muhammed seg for oss når hans åpenbaringer tjente hans egen sanselighet. Å forsøke å vaske ham ren på dette punkt er et håpløst foretak.

Buhl siterer koranverset som er gjengitt ovenfor om at det kun er tillatt med fire koner. Han bemerker at Muhammed følte seg hemmet av denne begrensningen. Derfor ble den dispensasjonen som er nedfelt i Koranens kapittel 33, utstedt til gunst for ham selv, men med utelukkelse av alle andre, påpeker Buhl.

Buhl er naturligvis ikke den eneste vestlige historiker som har kommentert Muhammeds forhold til kvinner og måten dette nedfelte seg i hans religiøse forkynnelse på. Maxime Rodinson behandler spørsmålet inngående i sin Muhammed-biografi. Han tar et oppgjør med «moderne kristne teologer» som har hevdet at Muhammed begrenset antall koner til fire som et ledd i en langsiktig plan for å innføre monogami – engifte – blant araberne. Den angivelige grunnen til at man ikke kunne innføre engifte med ett slag, var at araberne var for primitive, hevder disse teologene ifølge Rodinson.

«Hva man her ser, er et typisk eksempel på barnslige unnskyldninger som – slik det er vanlig i slike tilfeller – står i direkte motstrid til den historiske ånd,» skriver han. Det er nemlig slett ikke sikkert at ubegrenset polygami – det vil si at menn kunne ta seg så mange koner de måtte ønske – var utbredt i det før-islamske Arabia. Koranverset som gir menn tillatelse til å ta seg inntil fire koner, innebærer ikke noen begrensning, men derimot en tilskyndelse til å gjøre nettopp det, mener Rodinson.

Montgomery Watt har stort sett sammenfallende synspunkter med Rodinson på dette punktet. I verket Muhammad at Medina leverer han en lengre sammenfatning av eksistensen av matriarkalske familieforhold i det før-islamske Arabia, i den grad vi er i stand til å si noe om fenomenet ut ifra det foreliggende kildematerialet. Medina var en av de byene der familielinjene ble regnet etter morens slekt, og ikke etter farens. Det finnes neppe belegg for at det ble praktisert grenseløst polygami i det før-islamske Arabia, det vil si at èn mann hadde flere koner som han levde med i sitt eget hus, sier Montgomery Watt.

Den britiske teologen og historikeren mener at bestemmelsen om flerkoneri i islam kom inn i Koranen rett etter slaget ved Uhud. Omkring 70 muslimer ble drept i slaget, og det muslimske samfunnet hadde dermed et stort antall kvinner som måtte tas vare på. «Det var utvilsomt for å løse problemet med et stort antall kvinner uten forsørgere at man oppmuntret til polygami,» skriver Watt. Han føyer til at Muhammed må ha sett dette i et videre perspektiv: Siden Muhammed selv hadde vidtrekkende planer om militær ekspansjon utover Arabias grenser, må han ha tenkt på spørsmålet om økt folketall, skriver Montgomery Watt.

Maxime Rodinson mener også at Muhammed selv må ha vært i hovedsak oppriktig når han hevdet at han formidlet Allahs budskap. Man kan bare gå inn i moderne lærebøker i psykologi for å finne tilfeller der mennesker i all oppriktighet i en hallusinert tilstand hevder å høre og se ting de aldri tidligere har sett eller hørt. Betrakter man den tidlige fasen av Muhammeds forkynnelse, framstår ikke påstandene hans om at han mottok åpenbaringer fra Allah, som noen del av en nøye uttenkt kynisk plan. Seinere i livet fikk han imidlertid åpenbaringer som passet som hånd i hanske inn i det som var formålstjenlig for ham selv. Vi vil aldri få noe svar på hvorvidt han her var oppriktig, eller om han bevisst utla sine høyst verdslige mål og meninger som Allahs gudegitte ord, skriver Rodinson.

Han understreker at Muhammed gjennom hele livet forble en dypt religiøs person, men da han kom til Medina, rykket det rent religiøse budskapet i bakgrunnen. I Medina ble det nødvendig for Muhammed å mobilisere sine tilhengere, fordømme fienden, brennemerke forrædere og ubesluttsomme tilhengere samt gi gruppen av trofaste tilhengere leveregler å følge. Den Stemmen fra det høye som Muhammed tidligere hadde hørt, endret seg i takt med disse endrede perspektivene, og i stor grad ble det slik at karakteren av åpenbaringer forandret seg, skriver Rodinson. Den franske historikeren henviser til den italienske islameksperten Leone Caetani, som skrev at Koranen ble en slags avis der dagsordre ble utstedt til soldatene, det ble publisert vurderinger av hva som skjedde på hjemmebane samt at all med- og motgang i konflikten (med Mekka) ble forklart. Til alt overmål endret Allahs litterære stil seg, skriver Rodinson, som minner om historien om Muhammeds sekretær Abdullah ibn Sad. Sekretæren inkorporerte sine egne ord i Muhammeds "åpenbaringer" og opplevde deretter at Muhammed bekreftet at det Abdullah hadde skrevet, ikke var Abdullahs, men Allahs ord.
"Man trenger en muslims tro for å se i disse versene et enestående eksempel på retorikk hvis perfeksjon er nok til å bevise at de har guddommelig opphav," bemerker Rodinson.

[...] moderne vestlige historikere (er) i dag stort sett enige om at hadithene (i.e. fortellinger om hva profeten Muhammed sa og gjorde) ikke kan tillegges vekt som historiske kilder.