Bokelskere.no

[...] moderne vestlige historikere (er) i dag stort sett enige om at hadithene (i.e. fortellinger om hva profeten Muhammed sa og gjorde) ikke kan tillegges vekt som historiske kilder.

Vers 29 (i.e. fra Koranen) inneholder påbudet om å kjempe mot kristne og jøder inntil de i ydmykhet underlegger seg muslimenes herredømme og betaler skatt som et tegn på denne underkastelsen:
[...]
Kjemp mot dem som har fått skriftene [det vil si jøder og kristne] som ikke tror på Allah og på dommedag og som ikke har forbudt det dere har forbudt og som ikke anerkjenner sannhetens religion, inntil de betaler skatt som et tegn på underkastelse og inntil de selv føler at de er brakt i en undertvunget stilling.

[...] Muhammed kunne tilgi mange av sine fiender mye. For personer som latterliggjorde ham, eller som var i stand til å angripe ham intellektuelt eller teologisk på en måte som vakte gjenklang hos andre, eksisterte det imidlertid ingen nåde.

Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bortover. Da jeg var ved døren, stanset hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt, var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld.

Etter hva jeg [det vil si Ibn Ishaq selv] er informert om, pleide apostelen [det vil si Muhammed] ofte å sitte ved al-Marwa ved markedsboden til den unge kristne mannen ved navn Jabr, en slave som tilhørte Ibn al-Hadrami. De [det vil si Quraysh] pleide å si: Den som lærer Muhammed det han sier, er Jabr den kristne, slaven til Ibn al-Hadrami.

Da dette ble sagt, skriver Ibn Ishaq at Allah åpenbarte disse ordene, som står nedskrevet i Koranen i kapittel 16, vers 103:

Vi vet godt at de sier at det bare er et menneske som lærer ham. Men talen til ham som dere sier dette om, er utenlandsk, og dette er klar arabisk tale.

Mange historikere har forsøkt å svare på hvor Muhammed fikk sin inspirasjon fra, og det er blitt antatt at han må ha hatt kontakter med så vel jøder som kristne. Men hvor mye han lærte under sine reiser i forholdsvis ung alder til Palestina og Syria, som den gang var kompakte kristne områder, og hvor mye han hentet fra kristne og jøder i Mekka og siden i Medina-området, har vært umulig å rekonstruere.

Ibn Ishaqs fortelling om at Muhammed tilbrakte mye tid i butikken til Jabr, og at folk i Mekka hevdet at han fikk sine historier fra denne mannen, er naturligvis verdt å merke seg, nettopp av denne grunnen. Skal vi anta at fortellingen inneholder en historisk kjerne, tyder den på at islams grunnlegger i denne perioden hadde forholdsvis tett kontakt med en kristen. Det som bekrefter at det faktisk var slik tingene forholdt seg, er det siterte koranverset ovenfor. Koranverset kan ikke tolkes på noen annen måte enn at Muhammed ønsket å imøtegå anklager om at han fikk stoffet til sine åpenbaringer fra en mann av utenlandsk herkomst.

At disse forestillingene oppstod og har levd fram til vår tid, er desto mer forståelig ettersom deler av Koranen nettopp består av bibelske historier. Normalt er alle disse gjenfortellingene kortere enn dem man finner i de originale fortellingene i de jødiske og kristne hellige skrifter.

Siden opplysningstiden, da vestlige vitenskapsmenn og kristne teologer begynte å beskjeftige seg med islam på et vitenskapelig grunnlag, har den rådende oppfatning vært at Muhammed må ha hørt de bibelske fortellingene bli fortalt, og at han så har gjenfortalt dem for sine tilhengere. På denne bakgrunnen er det naturlig at fortellingene i Koranen fikk en kortere og mer knapp form enn i Bibelen.

Irvin Zeitlin vier et helt kapittel i sin bok til spørsmålet om hvilke kilder som gav Muhammed religiøs inspirasjon. En av forskerne Zeitlin siterer, er den britiske orientalisten David Samuel Margoliouth, som levde mellom 1858 og 1940. Han tar dog ikke stilling til hvordan Muhammed hentet inn det materialet som ble brukt til å sette sammen muslimenes hellige bok.

Også Montgomery Watt påpeker at det er nære paralleller mellom Koranen og jødisk-kristne skrifter. Vanligvis dreier ikke disse skriftene seg om de kanoniske bøker man finner i Bibelen, men heller om andre jødiske skrifter og om apokryfe bøker i ulike kjetterske kristne tradisjoner. I tillegg til det som opprinnelig stod i disse skriftene, tilførte Muhammed dem en dimensjon som gjorde dem relevante for beboerne i datidens Arabia, noe en kristen eller jødisk misjonær aldri ville klart, hevder teologen og historikeren Montgomery Watt.

Frants Buhl peker på sin side på at Muhammed, etter hvert som hans bysbarn i Mekka nektet å følge hans budskap, i stadig sterkere grad tok til å true dem med ulike former for straffer fra Allahs hånd. For å gi disse advarslene større kraft begynte Muhammed å henvise til hva tidligere tiders profeter hadde opplevd hver gang de ble sendt til et folk. Hovedinnholdet i disse profetlegendene som inntar en så stor plass i Koranen, og som gjennom de utallige gjentagelser virker så trettende på leseren, er bestandig det samme, nemlig at en profet blir sendt til et folk, men folket er vantro og vil ikke høre på formaningene som kommer fra profetens munn. Derfor rammes folket av en tilintetgjørende straff, skriver Buhl.

Hele det ytre apparatet i disse fortellingene er lånt fra jøder eller kristne, hevder han. Resultatet er imidlertid ikke blitt særlig godt, delvis fordi disse historiene er hentet fra det Buhl kaller «urene og apokryfe» kilder. Dels har Muhammed ofte misforstått sine kilder, eller så har han på grunn av upålitelig hukommelse fordreid og blandet sammen navn og hendelser, skriver Buhl, som blant annet henviser til at Muhammed i korankapittel 28 utroper Haman til en samtidig med Moses og setter både Haman og farao i samband med byggingen av tårnet i Babylon. I kapittel 19 i Koranen blander Muhammed sammen Jesu mor Maria og Mirjam, søster av Moses og Aron, ifølge Buhl.

Hvem var så denne slaven Jabr som Muhammed samtalte mye med, og hvor store kunnskaper om kristendommen hadde han? Dette er skjult i historiens mørke. Den tyske islamforskeren Theodor Nöldeke, som døde i 1930, men som fortsatt anses som en autoritet på islam, trodde at Jabr må ha vokst opp i det kristne Etiopia.

Fortellingen om de sataniske vers går i korthet ut på at Muhammed først hevdet at Allah tillot dyrkelsen av flere av arabernes guder. Siden gikk han tilbake på det og hevdet at det ikke var Allah, men Satan som hadde inspirert ham til å framsette tillatelsen til å dyrke andre guder. Historien har naturligvis gitt opphav til store debatter, både i vår tid og tidligere. Mange spørsmål er blitt stilt: Dersom Muhammed fikk gale vers fra Allah, kunne han da være en ekte profet? Eller var det slik at han egentlig fikk sine vers fra Satan? Alternativt kunne Muhammed selv ha funnet på versene sine, og dermed iblant gå seg bort i de teologiske irrgangene.

Disse spørsmålene er bare noen av dem som er blitt stilt i forbindelse med den århundrelange debatten om de sataniske vers. I vår egen tid huskes disse versene først og fremst fordi de dannet utgangspunkt for forfatteren Salman Rushdies berømte bok Sataniske vers fra 1988 (den norske oversettelsen kom i 1989). Utgivelsen førte til at Salman Rushdie måtte gå under jorden i mange år etter at det iranske presteskapet hadde utstedt en såkalt dødsdom over ham.

Mange kjennere av den islamske verden har understreket hvor sentralt Muhammed-bildet er spesielt for tilhengerne av den totalitære utgaven av islam, det vi kan kalle den ytterliggående islamismen. Under et seminar på Litteraturhuset i Oslo i april 2009 slo dansk-iranske Mehdi Mozaffari, professor ved Universitetet i Århus, fast følgende:

Islamismens framvekst må søkes i den sammenhengende lange rekken av nederlag som den islamske verden har lidd siden det islamske imperiet sto på høyden av sin makt tidlig i middelalderen. Da ekspansjonen stanset, begynte man å drømme om islams glansdager, om religionsstifteren Muhammed og om den staten han stiftet i Medina på 620-tallet.

Muslimene begynte å se bakover, i stedet for å se framover som man har gjort i de fleste andre deler av verden de siste hundreår, slo professor Mozaffari fast.
Sagt med andre ord: Muhammed-skikkelsen og den staten som arabiske tradisjonssamlere hevdet at Muhammed grunnla i Medina etter år 622, spiller en viktig rolle ved begynnelsen av det 21.århundret. Muhammed-skikkelsen framstår som et forbilde, og staten han grunnla, framstår som det eneste eksempel på en stat på jorden som virkelig var underlagt en guddommelig vilje. Islamistenes mål er å gjenopprette denne staten, verken mer eller mindre. På dette punkt råder det ingen uenighet mellom moderne vestlige forskere og ideologer innen ulike avskygninger av den islamistiske bevegelsen.

Første gang folk flest i Vesten ble klar over hvor viktig Muhammed-skikkelsen og den gjenfortalte beretningen om ham var for muslimer flest, var under Rushdie-saken i 1989, da mange tusen ennå forholdsvis nyinnvandrede muslimer marsjerte blant annet i Oslos gater for å støtte ayatollah Khomeinis såkalte dødsdom over den britiske forfatteren Salman Rushdie. Grunnen var at Rushdie angivelig hadde fornærmet profeten Muhammed. Dette var paradoksalt nok året da det kommunistiske system var i ferd med å utkjempe sin dødskamp, og Vesten var langt mer opptatt av kommunismens undergang enn av hva en den gang forholdsvis marginal gruppe i de vestlige samfunn måtte mene om en profet som hadde levd i et land langt borte for veldig mange århundrer siden.
Men så, med framveksten av politisk islam, islamismen, og endelig med den danske karikaturstriden omkring 2005/2006, ble det definitivt klart også for den brede offentlighet i Vesten hvor viktig Muhammed-bildet er for svært mange av dagens muslimer - og dermed også for de vestlige samfunn.

Det ser ikke ut til å være tilfeldig at Muhammed giftet seg med Maymunah. Hun var søster til konen til al-Abbas, Muhammeds onkel og tidligere beskytter, som samtidig var et framtredende medlem av Quraysh-stammen. Etter å ha ligget i krig med Quraysh-stammen i flere år tok Muhammed i bruk alle mulige metoder for å vise at han ønsket å forsone seg med dem, forutsatt altså at stammen gikk over til hans tro.

Det er bemerkelsesverdig at de muslimske historikerne ikke legger det aller minste skjul på at Muhammed var sterkt uønsket da han nesten syv år etter utvandringen til Medina vendte tilbake til sin fødeby. Betegnende er det at hele befolkningen ser ut til å ha flyktet fra byen mens Muhammed skulle foreta sine pilegrimshandlinger. Heller ikke da Muhammed innbød lederne av Quraysh-stammen, sine egne slektninger, til å være med og feire bryllup, gikk stammens ledere med på å gjøre gode miner til slett spill. I stedet ba de ham om å forsvinne ut av byen fortest mulig.