Ingen hylle
2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Den fråskilde lektoren Georg Ulveset har gjort mange gale val i livet. No er det jul og han ønskjer seg ein ny sjanse. Det skal vise seg at sluten på dette året byr på fleire endringar enn han kunne sjå for seg. Dette er debutboka til forfattaren.
Forlag Samlaget
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788252170337
EAN 9788252170337
Serie Samlaget roman
Språk Nynorsk
Sider 198
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Som tidligere bebudet blåser det for tiden en Ravatn-vind over bloggen min - godt inspirert av at Agnes Ravatn (f. 1983) som den første norske forfatteren i historien vant bokbloggernes pris for beste norske roman i 2013 ("Fugletribunalet"). Kåringen fant sted tidligere i høst. I høst har jeg omtalt og anmeldt hennes bøker "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009). Nå har jeg kommet frem til selveste debutboka, som utkom i 2007, og som Ravatn fikk Bergensprisen for samme år - nemlig "Veke 53".
Allerede i innledningen aner vi noe solstadaktig over handlingen - all den tid det er tale om en litt mislykket lektor ved en videregående skole (jf. Dag Solstads roman "Genanse og verdighet"). Georg Ulveset er ikke bare middelaldrende og nyskilt, men han har også et alkoholproblem, i likhet med med Elias Rukla i ovennevnte roman av Solstad.
"Ein gong hadde eg ambisjonar. No har eg berre ekstrem mangel på søvn, tenkte Goerg Ulveset heilt tydeleg då han blei vekt av klokka." (side 5)
Satiren er tydelig fra første side etter denne pangstarten. Georg har mistet både gløden og gleden i livet sitt, og han har ikke annet enn kritikk og spott å dele ut til sine omgivelser. Han drikker for mye, og man kan vel si at alkoholen er den eneste gleden han har i livet. Han er glad for at han er skilt fra sin eks-kone, og ensomheten er å foretrekke fremfor tosomheten med henne. Bare én kvinne kan han aldri glemme, og det er Marlene fra tiden før han giftet seg. Han vet imidlertid ikke hvor det ble av henne.
"Georg var klassestyrar for 2AA, og dei sat allereie ved pultane sine og venta då han kom inn. Klassa var sett saman av tjuefem ukarismatiske elevar som gjorde som dei fekk beskjed om og ikkje stort meir. Til sytten-attenåringar å vera, med open framtid og draumar som ikkje hadde rokke å bli knuste enno, gjorde dei lite ut av seg. Georg la frå seg veska på katereret, sa god morgon og opna eit vindauge.
- Får me karakterane i dag? spurte ein på den fremste rekka.
- Ja, svarte Georg og stirte alvorleg utover klassa:
- Det er ikkje noko å sjå fram til, viss de trudde det.
Ingen lo. For dumme, tenkte Georg." (side 9)
Bokas tittel indikerer at handlingen er lagt til slutten av året. Selv om det av og til faktisk er 53 uker i et kalenderår, må tittelen mer oppfattes symbolsk enn reell. Som om vi snakker om noe som på et vis er på overtid, som kommer i siste time. Som om det fremdeles er håp når man skulle tro at det var for sent?
Det nærmer seg skoleavslutning før juleferien, og noen litt uheldige omstendigheter fører til at Georg møter opp full på skolen. Selvinnsikten og hans kritiske sans har forsvunnet som dugg for solen, og han er ikke i stand til å innse i tide hvilken skam han fører over seg selv. Han sliter med å finne riktig klasserom, og først etter å ha vært innom matematikklærer Myhres klasserom hvor han har erklært at han ikke har noen å feire jul med og om noen i klassen kunne tenke seg å feire sammen med ham (et spørsmål som for øvrig blir møtt med taushet), finner han frem til norskklassen sin. Han foreslår at de skal leke hangmann, hvor løsningsordet er en setning. Akkurat idet rektor entrer klasserommet, er løsningen skrevet opp på tavla - "Marie Hamsun er lesbisk" - og det gjør, for å si det mildt, ikke akkurat saken noe bedre ... Fadesen kan komme til å koste ham jobben.
Juleferien blir alt annet enn forutsigbar, men selv om den beske humoren fremdeles er svært nærværende, overtar sakte, men sikkert tristessen ... For mye av det som skjer får i grunnen latteren til å sette seg litt fast i halsen til slutt. Så spørs det om det er håp for den godeste Georg til slutt, eller om alkoholen kommer i veien for hans lykke ...
Agnes Ravatn skrev romanen "Veke 53" i en alder av 24 år, og bare dette i seg selv gjør meg aldri så lite imponert. Det som i tillegg gjør meg imponert er at hun skriver om en middelaldrende manns liv - et liv så fjernt fra en ung kvinnes liv som vel mulig.
Boka er skrevet i Ravatns umiskjennelig humoristiske stil. Innenfor genren satire er det lov å bruke ironi og overdrivelser, fremstille persongalleriet på en karrikert måte og å gjøre narr av folk. At alvoret likevel skinner igjennom fra tid til annen, er også en del av det hele. Jeg opplever at Ravatn behersker dette godt, selv om boka her og der er bærer noe preg av være en debutants verk. Dette merket jeg først og fremst ved at den spenstige starten, som bar bud om noe større, avtok litt etter hvert og førte til en noe tammere slutt enn jeg håpet på.
Agnes Ravatn skriver like fullt godt, og selv om persongalleriet fremstår noe karikert, opplevde jeg Georg Ulveset som en troverdig figur. Ravant beskriver Georg på en slik måte at jeg etter hvert ønsket at det skulle gå godt med ham til slutt. For bak det tøffe oppsynet hans, er det absolutt følelser, og det finnes et ønske om at livet skal romme noe mer enn det som så langt i livet har blitt ham til del. Ja, han drømmer kort og godt om den store kjærligheten. Klarer han til slutt å ta i alle fall ett riktig valg i livet sitt?
"Veke 53" er en lettlest og morsom bok som jeg uten videre kan anbefale varmt!
Her var det mang ein trist ting som skjedde, men likevel var den full av morosame hendingar (spesielt når hovudpersonen og kompisen hans mimrar om ting dei har gjort). Eg kan ikkje anna enn å le av den historia om klassseturen...Ein ting eg likte spesielt godt er at vi i denne boka følgjer ein mannleg hovudperson etter eit samlivsbrot, den vinklinga har eg ikkje kome over så mange ganger. Sjølv om hovudpersonen (og ein del andre), ikkje alltid følger den moralske kompassnåla, og det som nemnt er mange triste hendingar, er det også eit par lyspunkt.
Eg likte også persongalleriet, her er det ingen som er perfekte, dei var så ekte. Truverdige rett og slett, sjølv om dei til tider sjølvsagt blir overdrivne og karakteriserte. Men eg trur vi alle kan kjenne igjen typenene av menneske som er beskrivne. Dessutan skriv Ravatn med godt språk, og har gode dialogar.
Agnes Ravatn skriv dialogar som ein trur på, og diktar fram ein hovudperson som er akkurat passeleg på sida av vanlege sosiale omgangsformer. Det frekke og det ettertenksame vandrar fint saman gjennom boka, og Georg finn til slutt ei slags meining i tilværet. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)
Klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg synes om boka - mye på grunn av den litt (for) åpne slutten som gjør at jeg ikke helt blir fornøyd. På ett vis er vel det en styrke i seg selv - for jeg blir gående å tenke på Georg, bokas hovedperson, nå en god stund etter å ha lest ut boka. Samtidig irriterer det meg at det sluttet så brått ...
EDIT: I ETTERTID HAR JEG MÅTTET GÅ TILBAKE HER OG ENDRE TERNINGKASTET FRA FIRE TIL FEM... FOR DENNE BOKA ER FAKTISK SÅPASS BRA! HAR TENKT EN GOD DEL PÅ DEN I ETTERTID OG DETTE ER EN AV FÅ BØKER JEG KOMMER TIL Å LESE PÅ NYTT. SOLEKLAR FEMMER!
Språklig er boka helt fantastisk! Nynorsken er vakker, rett og slett. Og Agnes Ravatn har en utrolig formidlingsevne. Samtidig er hun helt genial mtp å produsere vittige formuleringer uten at det går for langt og fremstår som forsøk på å være morsom. Hun ER morsom.
Innholdmessig er det også imponerende. Nesten ikke til å tro at en tjuefireåring har skrevet noe såpass overbevisende om en middelaldrende mann... Stående applaus! Det lille som trekker ned - for min del - er at det til tider "sklir litt ut" - ting går litt for langt til at jeg helt tror på det (flasketuten peker på...) og tidvis blir det mye som skjer uten at noe egentlig skjer... Klarer ikke formulere meg bedre (det er ikke jeg som er forfatteren her...), men NOE gjorde iallfall at jeg ikke "elsker" boka. Liker liker liker .... liker den svært godt! Men ikke i nærheten av så godt som jeg likte Fugletribunalet, av samme forfatterinne.
God tittel, god oppbygging, god handling, godt konsept, godt språk. Ei bok som får deg til å ønske å bytte skriftspråket til nynorsk. Slutten virker kanskje en smule uforløst. Hovedpersonen kan tidvis framstå som litt usympatisk, og det kan framkalle en viss likegyldighet hos leseren overfor hans skjebne.
Jeg likte denne boken godt fordi den berører helt grunnleggende spørsmål til tilværelsen og de valgene vi tar. Dette formidles mesterlig gjennom beskrivelsen av bokens hovedperson, hans innstilling til livet og de spørsmålene som han stiller underveis i boken. Og så er alt på nynorsk - det gir ekstra poeng!
Lydbok. Jeg fikk denne anbefalt av en kollega. I starten er boka fengende og morsom, men ikke overfladisk. Jeg lo godt flere ganger. Etter hvert blir boka mer alvorlig, men ikke kjedelig. Jeg kan trygt anbefale denne romanen.
Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne skrevet at denne romanen var som jeg forventet. Men det var den ikke. Jeg fant ikke så mye humor i den. Stort sett var den kjedelig. Mer om min leseopplevelse finner du i dette innlegget på bloggen min.
Hadde det ikkje vore for at jula snart er over, så skulle eg ha dala ned i skjul for lengst
-Bur du åleine der du er no? spurde Marlene då dei kom inn i entreen.
-Ja.
-Det passar du nok til, sa ho.
-Det har absolutt sine sider, sa Georg, - Men det er ikkje berre enkelt, heller. Plutseleg sit ein der og er blitt psykopat, utan at nokon var der til å fanga opp faresignala.
Eg er rasjonell og illusjonslaus i alt og eitt, trass all litteratur og erfaring, og det er mi største ulukke. Som eg saknar å vera oppslukt av noko.
Mitt fokus har alltid vore på det negative. Ein slik person som når nokon seier: Tenk så utruleg at dette finst! svarer: Tenk på alt som ikkje finst. Om funn etter vikingar, Pompeii, bevarte skrifter, alt me har etter Leonardo Da Vinci, tenker: Tenk på alt som ikke er bevart. Om evolusjonen, når folk seier: Heilt fantastisk at det er blitt slik! svarer: tenk på korleis det kunne ha vore. Akkurat slik er eg.
På tv viste dei bilete av ei romferje.
-Herregud, skal dei senda opp endå ei no? sa Kjersti.
-Viss det er nokon som verkeleg har meir enn nok med seg sjølv, så er det jorda, sa Georg.
Etter tre elevsamtalar der han hadde sagt dei nøyaktig same tinga til kvar einaste person, hadde han no berre éin igjen. Dette er jo først og fremst berre pinleg, tenkte han. Emil kom inn døra og sette seg på stolen overfor Georg. Han var ei forsiktig sjel som presterte heilt på det jamne i alle fag. No sat han og kikka ned i golvet.
- Skal med sjå, sa Georg.
Han hadde ikkje planlagt nioko spesielt å seia og bladde i staden i nokre papir som ikkje hadde med Emil å gjera. Så såg han opp på eleven.
- Ja, kor skal me starta. Du er jo ikkje så veldig aktiv i timane. Kvifor ikkje?
Emil såg ut til å tenka grundig over spørsmålet.
- Det er nok fordi eg ikkje har noko spesielt å seia.
- Ikkje?
- Nei, ikkje noko særleg.
Det blei ein kort pause.
- Det er bra, sa Georg.
Emil såg litt overraska opp.
- Ja, me har jo meir enn nok av dei som ikkje har noko spesialt å seia, men som snakkar likevel, ikkje sant? I klassa?
- Jo, me har jo det, svarte Emil.
- Og då føretrekker eg absolutt deg, som held kjeft i staden.
- Ok, sa Emil.
- Elles ... så synest eg du klarer deg bra, stort sett. Prøv å skriva litt mindre kjedeleg i norskstilane dine, hugs at det er berre å lyga så mykje du vil. For å sitera - nei, gløym det. Jo, for å sitera nokon, men eg hugsar ikkje kven: Løgnen er mer guddommelig enn sannheten. Og hald deg unna diktanalyseoppgåvene på eksamen, det ligg ikkje heilt for deg.
- Ok, svarte Emil.
- Då var sikkert det meste sagt, sa Georg.
Emil sa ok ein siste gong og gjekk ut. Georg sette seg tilbake i stolen. Eg er ein god lærar. Og eit godt menneske, når alt kjem til alt, tenkte han. No ja, dette var to sanningar med modifikasjonar, tenkte han vidare. Så gjekk han tilbake til klassa, sa takk for i dag og vel møtt til siste skuledag i morgon.
All kjærleik er egoistisk.
Korleis kan ein vera noko anna enn ei lita fillenål i universets høystakk..., korleis kan ein vera noko anna enn eit lite snøfnugg i ein evig snøstorm.
Eg har aldri fått ungar, i frykt for at dei ville vore skikkelig teite. Det siste eg vil, er å bli nøydd til å skjemmast over noko eg sjølv har skapt.
Nei, no vil eg ha ordet. Høyr her. Eg kjenner deg jo eigentleg ikkje. I dag er femte gongen eg ser deg, medrekna dei to gongene i, kva var det? 1978? Så, alvorleg talt. Det finst sikkert mange mørke, djupt ubehagelege sider ved deg som eg ikkje kjenner til. Du er bitter og inneslutta. Men det er eg og. Og, ja - eg skal ikkje akkurat påstå at eg elskar deg. Og om eg i det heile teke er disponert for å elske, er jo ei anna sak.
Ho så fort ned i glasset, så kikka ho opp på han igjen.
Men eg veit iallfall, kjære deg Georg, at heilt klart føretrekker deg framfor absolutt alle eg kjenner og nokon gang har kjent.
Sølvbergets tilsette plukkar nynorskbøker for å gratulere Stavanger mållag med 100-årsdagen 10. desember 2015. Les meir her.
Som ansatt på bibliotek skriver jeg som regel en omtale av bøkene jeg leser. Her er titlene fra 2014.
Bøker jeg har lest i 2015.
Her er ein oversikt over kva bøker eg har planar om å lesa i løpet av sommaren 2011.
Ei liste over alle bøker og lydbøker som slukes i år, samt korte kommentarar om kva eg syntes om dei