Kari Fo
Jordmor på jorda
eit kvinneliv i det 19. hundreåret
av Edvard Hoem (forfatter) og Edvard Hoem (oppleser).
Karviland forl. 2008 CD
Kjøp boken hos
Kari Fos eksemplar av Jordmor på jorda - eit kvinneliv i det 19. hundreåret
Lesetilstand
Har lest denneHylle
Ingen hylle
Lesedato
2019
Favoritt
Ingen favoritt
Terningkast
Ingen terningkast
Min omtale
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Dette er første bindet i Edvard Hoems familiekrønike, som vi kjenner frå "Mors og fars historie" og "Heimlandet. Barndom". Den er samstundes skrive i anledning 100-årsjubileet til Jordmorforeninga. I denne boka fortel Hoem om si tippoldemor Martha Kristine Nesje, eller Jordmor-Stina, som folk kalla henne, ei kvinne som i 1821 gjekk til fots frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor. Ferdig utdanna gjekk ho tilbake igjen for å praktisere som jordmor i femti år. Det er eit livsdrama, som framfor alt går føre seg i sinnet til ei husmannsdotter, som verken ville ta namnet til ektemannen eller bøye seg for bygdesnakket. I sin ungdom fekk ho heile bygda mot seg. I sin alderdom vann ho beundring og respekt. Men vegen dit var lang, den tok eit liv.
Bokdetaljer
Forlag Karviland forl.
Utgivelsesår 2008
Format CD
ISBN13 9788292824139
EAN 9788292824139
Serie Familien fra Rekneslia
Genre Historisk litteratur Biografisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet
Omtalt person Marta Kristine Nesje
Språk Nynorsk
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
30 84 24 4 0 0Bokomtaler
Forfatteren skriver i denne boka om sin tippoldemor Martha Kristine, som levde i Romsdalen på 1800-tallet. Hennes drøm var å bli jordmor, men det skulle vise seg å bli en lang vei før målet var nådd.
På tross av at det ble innført lovforbud mot å ta i mot hjelp fra de såkalte hjelpekonene i forbindelse med fødsler, unnlot Romsdalens kvinner å tilkalle jordmor. Årsakene kunne være mange. Noen hadde ikke penger til å betale en jordmor, mens andre ikke hadde noen tiltro til den nye jordmora. Til slutt gikk Martha Kristine rettens vei for å kjempe frem at loven skulle overholdes og at det var hun som hjordmor som skulle tilkalles, og ikke hjelpekonene. Hun vant frem med prinsippene i rettssaken, men det var stort sett på papiret.
Først da Martha Kristine dro til Oslo for å utdanne seg ytterligere, ble hun til slutt anerkjent av Romsdalens kvinner.
Det er en sterk kvinneskikkelse Hoem beskriver i denne boka, og han har i all hovedsak basert seg på historiske kilder. Jeg synes det er helt nydelig å høre ham lese sine egne bøker! Boka er skrevet på bestilling i forbindelse med Den Norske Jordmorforenings 100 års-jubileum i 2008.
«Dei levde slik menneska til alle tider har gjort i Norge og Norden, dei levde i årstidene som var så skiftande nett her, dei levde i vintermørkret med korte dagar, snø og regn og sprengkulde og tømmerveggar som knaka i frosten, og som like etter kunne slå over i tøyvêr da det draup frå alle tak. Så lengta dei etter våren og sommaren, men dei lyse årstidene var for korte for alle langstrekte draumar.» I kveld, da jeg ble ferdig med denne boka, måtte jeg bare tenne et lys. For Marta Kristine Nesje. Hun som gikk den lange veien fra Romsdal til Christiania for å bli jordmor i 1821. Fire år før hadde det blitt reist tiltale mot en mann som i 1812 hadde skrapt av bark i trærne i skogen på Nesje fordi han ville ha oppmalt bark som brødkorn. Han ble dømt til tukthusstraff i to år. Det sier mye om tiden Marta Kristine levde i, om nøden som lå på lur og kunne knuge alle i sitt grep- plutselig og uventet. Nok en gang blir jeg satt ut av hvor brutalt og strevsomt livet var på denne tiden. «Sorgen og gleden, de vandrer tilhope,» Sorg og slit. Men en ubendig livsvilje og kraft til å komme videre. Hoem skriver nært og medrivende, med stor empati. Det er bare å ta av seg hatten for denne forfatteren og denne boken. Men først og sist for menneskene som levde i denne tiden. Marta Kristine Nesje altså! For en dame!
Hoem gjev oss eit innblikk i korleis det kunne vere å vekse opp som kvinne på 1800-talet. Boka er delvis biografisk. Han har brukt ei rekke kjelder, mellom anna kyrkjebøker, folketeljingar og rettsprotokollar. Dette utgjer sjølve reisverket i forteljinga. Deretter diktar han inn ordvekslingar, kjensler, tankar og hendingar som ikkje er råd å finne i noko kjelde. Dette gjer personane til heile menneske av kjøtt og blod. Hoem er flink til å setje forteljinga inn i ei riktig historisk ramme og er tydelig på at enkelte ting er slik som han trur at det kunne ha vore. Eg vil anbefale boka for dei som ønskjer å setje seg betre inn i korleis livet kunne vere for vanlige folk for 200 år sidan.
Var en fantastisk lydbok, som ble lest av Edvard Hoem selv. Forteller om tippoldemora som var en sterk kvinne, som på tidlig 1800-tallet utdanna seg til jordmor. Ho og en jente til gikk over fjellet fra Molde til Oslo for å ta utdanning.
Det er et imponerende arbeid som utgjør «Jordmor på jorda». Det er en historisk portrett som bygger på et imponerende kildearbeid. Likevel, eller kanskje nettopp derfor synes jeg denne boken fungerer dårligere som en fortelling enn «En slåttekar i himmelen» og de følgende romanene. Denne boken er en hybrid, den skal både være historie og en fortelling. Dermed blir noen romanelementer svakere.
Jeg kommer ikke helt under huden på Marta Kristine - selv om jeg synes det er en imponerende kvinneskikkelse. Boken gir et godt portrett av et fattig bondesamfunn, av et kvinneyrke og en flik av den norske samfunnsutviklingen.
Boka handler om forfatterens tippoldemor, Marta Kristine Nesje. Hun var uvanlig allerede som jentunge - frampå og ikke redd for å se hverken lærer eller prest i øynene. Hun lærte tidlig å lese, og spurte og gravde om alt mellom himmel og jord. Presten sådde et frø i henne allerede som jentunge, da han ymtet frampå om at hun kanskje kunne bli jordmor når hun ble stor nok.
I 1821 gikk Marta Kristine den lange veien fra Nordmøre til hovedstaden for å starte på jordmorutdanningen. Hjemme ventet mann og tre barn, og ni måneder senere kom Marta Kristine tilbake, ferdig utdannet jordmor. Hun stod støtt i diverse stormer livet ga henne og familien, og virket som jordmor i rundt regnet femti år.
Hoem skriver knakende godt, og denne boka er jo egentlig et forspill til den storslåtte slektskrøniken han har skrevet om etterkommerne til Marta Kristine og Hans Nesje.
Jeg har lest den reviderte og utvidede utgaven av romanen. I og med at denne utgavene ikke finnes her på Bokelskere.no, legger jeg link til et innlegg jeg skrev om 2018 utgivelsen her. Boken likte jeg veldig, veldig godt. En helt utrolig kvinne Hoem har skrevet om. En roman som er en blanding av fakta og dikting. .
Dette var en svært interessant historisk roman. Jeg visste virkelig ingen ting om jordmødre i Norge på 1800-tallet og her lærte jeg mye. Men samtidig er dette en roman om hvordan mennesker hadde det, om menn som dro i krigen, om barn som døde og om uår da det ikke var mye å spise. Det er en tynn roman, men skrevet i Hoems vakre språkdrakt og en av flere bøker om hans familie. Sammen utgjør de et vakkert bilde.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
RandiASitater fra dette verket
Hild siterer Jordmor på jorda av Edvard Hoem (side 180)
19:51, 31. mars 2019 Ingen har det som favoritt.
Kor kort er ikke livet, som eit glimt, berre eit glimt av lys ein sommardag som går mot kvelden før ein veit ordet av det.
Eivind Vaksvik siterer Jordmor på jorda av Edvard Hoem
22:14, 29. desember 2018 2 har det som favoritt.
Kanskje tankte ho at ho hadde lært det: Livets reknestykke går aldri heilt opp. Den som bøyer av for motstand, svik sitt kall. Men den som skal vinne må også vera audmjuk. Å vise styrke tar eit år. Å bli audmjuk tar eit liv. Å sigre tar eit liv.Når sigeren er vunnen, er livet forbi. Men det at ein sigra, var det ikkje det som var livet?
Eg hadde det for travelt, tenkte ho, og barna mine var for mange, eg kunne ikkje ta dei alle på fanget. Det var så mykje anna eg skulle utrette. Det var som om livet mitt var ein kort sommardag. Dei sprang ut for å leike seg, og eg ropte etter dei, men så vart eg opptatt av andre gjeremål og sansa meg ikkje for kvelden var komen.
Ellen E. Martol siterer Jordmor på jorda av Edvard Hoem (side 168)
14:34, 8. august 2019 Ingen har det som favoritt.
Ved å gjera som dei mange andre ho aldri hadde møtt, vart ho ei av dei.
Ellen E. Martol siterer Jordmor på jorda av Edvard Hoem (side 91)
23:08, 3. august 2019 Ingen har det som favoritt.
Dei gode gamle dagane var forbi, og godt var det, så kunne dei nye gode dagane koma.
Ellen E. Martol siterer Jordmor på jorda av Edvard Hoem (side 122)
16:50, 5. august 2019 Ingen har det som favoritt.
Det er ikkje noko som varer evig, sa han da. - Alt skifter. Livet er kort og skjørt, men dei stundene vi har i lag, skal vi akte på, for dei er det dyraste vi eig
Ellen E. Martol siterer Jordmor på jorda av Edvard Hoem (side 332)
14:36, 17. august 2019 Ingen har det som favoritt.
..., men dei lyse årstidene vart for korte for alle langstrekte draumar.
Eivind Vaksvik siterer Jordmor på jorda av Edvard Hoem
19:03, 29. desember 2018 Ingen har det som favoritt.
Han var ein drøymar, han Hans, men han forma draumane med hendene sine, og slik kunne dei bli sanne ein gong.
Eivind Vaksvik siterer Jordmor på jorda av Edvard Hoem
21:07, 29. desember 2018* Ingen har det som favoritt.
Og det kom folk til møtest med dei, med merkelege oppakningar og enda merkelegare oppsyn, vandrande handverkarar som kom for å finne vintergeskjeft på gardane i Romsdalen, snikkarar og tønnemakarar og folk som kunne ro ein båt, og dei helste og gjekk til side: "Guds fred, Guds fred! Kva er det som ventar oss lenger framme? "Vegen blir brattare", sa dei da, men så blir også lufta lettare! "
Eivind Vaksvik siterer Jordmor på jorda av Edvard Hoem
21:21, 29. desember 2018 Ingen har det som favoritt.
......Og det kjem for meg at kanskje gjorde ho noko med det, kan hende skaffa ho seg ei tong, den vinteren i Christiania. Det var då ho hadde sjansen til det, og kanskje heldt ho denne tongen løynt for all verda og brukte den berre ein gong eller to, i den ytterste naud, og tvinga mødrene som opplevde det til å teia. For i hennar tid var det strengt forbode for andre enn legar å bruke tong.
Men finst der ei lov som er høgare enn å berge livet til ei fødande kvinne?
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Her er en kronologisk oversikt over bøker jeg har lest i år.
Målet er minst 75 bøker
Dette er liste for romaner og fiction. Lånt på bibliotek.
Sakprosa - bibliotek
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
-
6.
-
7.
