Lensmannen kom aldri til et taterfølge med gode nyheter, han bar bestandig ulykke og lidelse med seg i den svarte veska si.

Du skjønner, ei taterkvinne nøyer seg ikke med bittesmå ringer i øra. Store og tunge saker må det være.
Dette syntes ungene mine var stor stas når de satt på fanget og lekte. Og det de lekte med, var nettopp øreringene. De slet og hang i de store ringene så blodet sprutet, og dermed rev de opp hele hullet, slik at jeg måtte stikke oppatt for å få feste til ringene. Men en stund etter var dette hullet også ødelagt, og nå har jeg bare tre-fire tapper i hvert øre. Slik minnes jeg min mors ører også.
Men moro var det, så lenge øra holdt.

Men hvis vi nå plukker disse urtene, sa farmoren, selv om vi plukker dem og brygger et urteuttrekk, så kommer han ikke til å drikke den.
Det er sant, innrømmet Sophia. Kunne vi kanskje helle den i øret på ham?

Sophia foretrekker lemon juice, forklarte farmoren og tenkte: Vi må lære henne folkeskikk. Vi har gjort en feil, hun må treffe folk hun ikke liker før det er for sent.

Forstanderinnen kommer bort og forteller at sjømannskirken ligger rett over gaten, der kan vi få norske aviser hvis hjemlengselen blir for stor.
- Det kan jeg forsikre at den ikke blir, vi har ikke kommet hit for å synge salmer og lese norske dødsannonser, mumler far og smører sin femte rugbrødskive med ansjosfileter på.

Mor er snill, selv om hun koker grusomme supper.

... det er vel ikkje sikkert at det beste i mennesket har full muskelkontroll over tunga

Det er vestlandsk bøyevêr, utan opphald mellom bøyene, best som det regna så kom det ei bøye.

... for kvar bit av kremens søte og milde lovnadar om kvite engleskyer og kjerubar over Sarons enger og Sions lilje og deilige kvite barmar oppe i himmelens borg der Jesusfyrsten innvier alle i kjærleikens vederkvegelser, for kvar ny søt og mektig munnfull av hans kvite kjøtt blir Hjalmar og Hulda og alle dei som er bedne som gjester, for ikkje å snakke om Hertingen, sende tilbake til den syndige svarte jorda og vel så det av kaffiens krutsterke og brennande gloheite truslar om helvetes heitaste og mest infernalske plager.

... hvis du sier til folk at det er ingenting de kan gjøre, så gjør de mindre enn ingenting.

I SecretBurgers' glansdager ble det sjelden funnet lik på øde plasser.

I januar, den 18, på åremålsdagen til Dona kom Nô heim med ein presang. Han gøymde den i ei grastue ved brønnen, eit stykke unna huset, og deretter leitte han opp kona for å fortelje om dei gode nyhenda:

"Eg har ikke gløymt dagen din, gamlemor.Og veit du kva eg har kjøpt?"

Dona var sjokkert, og han gjorde ei pause.

"Eg vil du skal gjette. Eg vil berre gi eit lite hint; det er ein presang som kjem til å gjere oss rike alle saman, først og fremst deg og guten, for eg er ein uegoistisk mann, eg bryr meg ikkje så hardt om meg sjølv, berre om mine."

Han gjekk ut att på tunet og fann fram pakken. Kona stod ved sidan av Almiro, framleis utan å forstå noko.

"Sjå her, no" sa han medan han åpna opp pakken. "Ein kamphane!"

Eg elsker ingen dame
Men damer, ja, min ven
Og dette er det same
Som å elske kjærleiken

Han gurgler innholdet i rødvinsglasset ned i en eneste langtrukken slurk.
"Smak på denne," sier han.
"Den er god," svarer Svensen fra Metro
"Jepp. Den er god. Pleier den å være så god på grisefest?"
"Niks."
"Niks. Skal den være så god?"
"Ehh ..."
"Niks, Den skal være billig. Den skal flomme! Det er det folk vil ha. Det et konseptet!"

Han hadde endret garderoben. Kastet de klærne hun hadde kjøpt, hvilket betydde at han måtte kaste nesten alt sammen.

"De lager jo morsomme saker, jeg har fått med meg noen av programmene Deres," sa hun, tok en slurk av literskruset og bøyde seg forover for å tilby meg innsyn i utringningen.
"Gleder meg," sa jeg, "jeg har også fått med meg et par av Deres saker."

"Se på meg!" sa jeg, og da hun noe overrasket vendte seg mot meg, så jeg henne rett inn i øynene og sa høytidelig:
"Jeg lover dem her og nå: De skal få den fremtiden Deres herkomst gjør Dem fortjent til! Jeg vil personlig sette inn alle krefter på at verken De eller noen annen tysk kvinne vil måtte tjene disse undermenneskene. De har De mitt ord på, frøken ..."
"... Özlem," sa hun.

... du vil alltid oppdage at menneskene er onde, med mindre de ikke tvinges til det gode. (Kap. XXIII.4)

Så enkle er menneskene, og i den grad adlyder de dagens bud at den som ønsker å fare med lureri alltid vil finne noen som lar seg lure (Kap. XVIII.3)

Her bør det bemerkes, at enten må man vinne menneskene for seg, eller ta dem av dage. For de vil alltid hevne de små krenkelser, men ikke de store, da det er umulig for dem. Følgelig må man, når noen skal krenkes, gjøre dette så grundig at man ikke trenger å frykte hevnen. (Kap. III.5)