He may not kill you, Sarkoja, it is not our custom, but there is nothing to prevent him tying one end of a strap about your neck and the other end to a wild thoat, merely to test your fitness to survive and help perpetuate our race.

"... Only in the last extremity of self-defense would a Martian warrior kill a prisoner; we like to save them for other purposes," and his face bespoke possibilities that were not pleasant to dwell upon.

For øvrig ble jeg ganske glad i haier etter hvert. De var som grinete gamle venner som aldri ville innrømme at de likte meg, men likevel stakk innom hele tiden.

Jeg hadde aldri sett ekte, levende amerikanere før. De var lyserøde, tykke, vennlige, meget kompetente og svettet voldsomt.

Poeten Blaisedell hadde sagt til ham:
- Du er så glad i øl. En dag kommer du sikkert til å gå inn et sted og bestille en milk-shake med øl.
Det var ment som en spøk, men det hadde plaget Doc hele tiden siden. Han studerte på hvordan en milk-shake med øl ville smake. Bare tanken gjorde han kvalm, men han kunne ikke slippe den. Den dukket opp hver gang han fikk seg et glass øl. Ville melken skjære seg? Skulle det sukker i? Det var som en reke-iskrem. Når en fikk en slik idé i hodet, var den ikke til å glemme.

-- ... Jeg mener at hvis vi skal holde et selskap for Doc, må vi kjøpe whiskyen. Hvor mye koster fire liter?
-- Det vet jeg ikke, svarte Hughie. -- Jeg har aldri kjøpt mer enn en halvflaske selv. Jeg har funnet ut at hvis du kjøper en hel, får du øyeblikkelig venner. Men hvis du kjøper bare en halv, kan du drikke den ut på tomten før -- vel, før folk stimler sammen rundt deg.

Med vi står fell snøen tettare.
Kåpearmen din blir kvit.
Kåpearmen min blir kvit.
Dei går mellom oss som
nedsnødde bruer.

Men nedsnødde bruer er frosne.
Inni her er det levande varmt.
Varm under snøen er armen din ei
sæl vekt på min.

Det snør og snør
på stille bruer.
Bruer ingen veit om.

-- ... Eg ser på deg at du veit noko. Kva sa Unn?
-- Det kan eg ikkje seia.
-- Kvifor det?
-- Fordi det ikkje var slik, ho sa det ikkje!

Og overalt: kvinner og menn lukket inne i sine egne verdener av sære spesialiteter og fagområder, mennesker hvis identitet er å være verdens ledende ekspert på de mest obskure emner - sumeriske kileskrifttavler, Pentatevkens egentlige forfattere, tolkning av gammel-babylonske myter og egyptiske dødsriters påvirkning av førkristne dogmer. Rundt om i denne eter av kunnskap vandrer jeg som en forvirret liten skolegutt som ikke riktig vet hvor han skal gjøre av seg. Jeg er ikke ekspert på noe som helst. Og mistrøstig begynner jeg å undre meg over vår grenseløse higen etter kunnskap om det forgangne. Jeg er med ett arkeologen som spør hvorfor vi trenger å vite så mye om fortiden, når det er så mye vi ikke vet om verden av i dag.

"Hva slags bibliotek er dette?" spør jeg.
"Mest faglitteratur. Historie. Teologi. Filosofi. Arkeologi. Kulturhistorie. Matematikk. Fysikk. Kjemi. Astronomi. Sosiologi. Geografi. Antropologi. Arkitektur. Biografier. Og så videre ..."
"Ah," sier jeg, "tilværelsens trivialiteter."

På vei inn til stadion ble to av gutta arrestert, fordi de trodde engelske jenter lar seg imponere av norske karer som knuser flasker mot panna.

"Brukte du dynamitt for å sprenge deg plass i hagen?" spurte jeg.
"Nei," svarte han. "Jeg brukte spade og spett. Det er bare guttunger som bruker dynamitt."

Hva er det? sa mannen.
Ingenting.
Si det.
Det kan hende det finnes folk i live et annet sted.
Hvor da?
Vet ikke. Hvor som helst.
Et annet sted enn jorden mener du?
Ja.
Det tviler jeg på. Mennesker kan ikke leve andre steder.
Ikke engang om de kom seg dit?
Nei.
Gutten så bort.
Hva er det? sa mannen.
Han ristet på hodet. Jeg skjønner ikke hva vi driver med, sa han.

Frodige drømmer nå som han motvillig våknet fra. Ting verden ikke lenger kjente til. Kulden tvang ham opp for å nøre bålet. Erindringen om henne på vei over plenen mot huset tidlig på morgenen i en tynn rosa nattkjole som klebet seg til brystene hennes. Han tenkte at ethvert gjenkalt minne gjorde en eller annen form for skade på sitt opphav. Som i en selskapslek. Ta det ord og la det vandre. Så ikke overdriv. Det som endres under gjenkallelsen har også en annen virkelighet, kjent eller ei.

"All right, men ikke la det skje en gang til," sa jeg.
"Nei, frue," sa hun. Hun gikk ut av værelset og tok blomstene med seg. Jeg hadde ikke trodd det var så lett å være streng. Tro hvorfor jeg hadde syntes det var så vanskelig før?

Jeg følge plutselig at jeg skalv, som om en eller annen hadde åpnet døren bak meg, så det trakk. Jeg satt i Rebeccas stol, jeg lente meg mot Rebeccas puter, og hunden som hadde lagt hodet sitt på kneet mitt, hadde gjort det fordi den var vant til det fra gamle dager, når hun gav den sukker.

Men før jeg fikk snakket ut, ble jeg avbrutt av fru Van Hopper.
"Hun er bortskjemt, hr. de Winter, det er det som er feilen. De fleste unge piker ville ofre begge sine øyne for å se Monte."
"Ville ikke det i høy grad virke mot hensikten?" sa han med et smil.

"... Jeg tror helt enkelt at vi henger igjen i middelalderen."
"Middelalderen?"
"Ja, nettopp. Kjenner du til begrepet bruderov?"
Victoria rister på hodet.
"I middelalderen kunne en mann tvinge fram et ekteskap ved å bortføre og forgripe seg seksuelt på en kvinne. Gjennom å bli seksuelt utnyttet, ble hun tvunget til å gifte seg med mannen, og samtidig fikk mannen eiendomsrett til hennes eiendom."
"Ja vel, og så da?"
"Det handler om eiendom og avhengighet", sier han. "Opprinnelig ble ikke voldtekt sett på som en personlig krenkelse av den kvinnen som ble utsatt, men som et brudd på eiendomsloven. Voldtektslovene kom for å beskytte mennenes rett på verdifull seksuell eiensom, enten gjennom å gifte bort kvinnen eller å bruke henne for egen del. Siden en slik forbrytelse gjaldt mannens lovlige rett, var ikke engang kvinnen en part i saken. Hun var ene og alene en eiendel i et oppgjør mellom menn. Når det gjelder voldtektshandlinger, er det fortsatt myter med spor etter middelalderens kvinnesyn. Hun kunne ha sagt nei, eller sa nei, men mente ja. Hun var så utfordrende kledd. Hun ville bare hevne seg på mannen."

Slå og stryke om hverandre. Først beskytte og så ødelegge, tenker Victoria. Det er han som har lært meg det.

,,, noen av dem tok med seg termoser med kaffe. Andre fylte grut og varmt vann i lommelerker som de hengte bak det glovarme ovnsrøret i oppholdet. Der hang metallflaskene og brygget kaffe med en smak som nok de fleste var enige om at man måtte venne seg til for å kunne sette pris på.