Fårene er allesammen hvite, den hele hjord står dørgende stille i fjellet, dyrene synes å være stener blant de andre stener. De står kanskje slik og simulerer en stenur for ørnenes skyld.

Plutselig ved en skarp dreining av veien åpner seg et svært gap tilhøyre og vi ser aldeles nær oss istinden Kasbek med sine breer som hvitgnistrer i solen. Den står oss kloss inn på livet, stille og høy, stum. Det rykker en selsom følelse igjennom oss, berget står der som oppsvoren av de andre berg, det er som et vesen fra en annen verden som står og ser på oss.
Jeg tumler ut av vognen og kommer meg bak kalesjen og holder meg fast der og ser. I dette øyeblikk omfavnes jeg av en hvirvelfølelse, jeg løftes opp fra veien, ut av hengslene, det er som jeg står ansikt til ansikt med en gud. Det er klinkende stille, jeg hører bare værets sus deroppe om tinden, skyene driver over midten på den, men kommer ikke opp til dens topp. Jeg har vært i fjell før, jeg har vært på Hardangervidden og i Jotunheimen og litt opp i de bayerske alper og i Colorado og mange andre steder, men jeg har ikke følt meg så uten fotfeste på jorden; men her står jeg og holder meg fast. Så hylles tinden inn i en sky som skjuler den. Synet er borte. Fjellet vedblir å suse der oppe i skyen.

Siste ord skal altså bli mitt. Det er mye, det. Siste ord som markerer slutten på et annet menneskes liv. En intens følelse av tilstedeværelse, men ikke på den gode måten, raser igjennom meg. Dette er kanskje det viktigste jeg noen gang kommer til å gjøre. Sånn kjennes det. Og jeg som ikke tror på noe som helst. En eksistensialist på min hals. Og allikevel blir jeg dratt inn i dette dragsuget av store, voldsomme følelser. Det har med verdighet å gjøre, tror jeg. Og respekt. Alle fortjener respekt. Klarer å ta meg inn. Det går kanskje tjue sekunder.
"God tur."
Det er det eneste jeg kommer på. Det eneste jeg tror jeg mener.

Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter.

En dag jeg kom hjem fra jobb møtte jeg huseiera i oppgangen.
- Vi har fått en klage på dere, sa gamla
- Han nye, påpekte gammern, - vi lot han henge opp en plakat, for fredens skyld.
Jeg var usikker på om han mente fred og ro fra oss eller bare fred fra den nye.
- Vi veit åssen det er å være nyforelska, sa hu og kikka blygt på ektemannen sin.

Far til Puffen hata meg skikkelig. Han trudde jeg var ute etter penga hans. Det var jeg jo også, men det trengte ikke han vite.

Imens fortalte Blanche sine gjester om meg.
"Det er en huslærer som har vunnet to hundre tusen francs, og som ikke visste hvordan han skulle bruke dem uten min hjelp. Efterpå skal han begynne som huslærer igjen. ... "

Russerne i utlandet legger ofte stor vekt på hva folk sier om dem. De er redde for å støte an mot landets skikk, og samtidig vil de imponere. I jernbanekupéene, i de utenlandske hoteller og på promenadene i de mondéne badesteder, kan det derfor ofte komme noe ufritt og tilgjort over russernes vesen. Det er som de er redde for å falle ut av en på forhånd innstudert rolle.

-- Vær ikke så anspent, Miss Morgan. Jeg har hatt en konferanse med hver eneste lærerinne vi har ansatt i mange år.
Han smilte fremdeles.
-- Og ennå vet jeg ikke hvordan det bør gjøres.

Til å begynne med fikk hun luft for sitt temperament ved å storskrike, men efter at hun lærte å gå, ble det ledsaget av en voldsom ødeleggelseslyst. Hun smadret alt knuselig hun kom i nærheten av når hun var sint. Helen van Deventer trøstet henne og dullet med henne og klarte efterhvert å gjøre hissigheten hennes verre.

The morphlings from District 6 are in the camouflage station, painting each other's faces with bright pink swirls.

No wonder I won the games. No decent person ever does.

-- Det er fru, ikke frøken.
-- Er du gift.
-- Ja, sa hun.
-- Er det derfor vi ikke kan dra til Skjetten.
-- Ja, sa hun.

-- I Sovjet fikk arbeiderne medaljer når de var skikkelig gode til å jobbe. På tredvetallet i hvert fall, fikk de medaljer. De beste fikk premie. Stakhanovprisen, het den.
-- Hvordan veit du det?
-- Jeg veit mye rart, jeg.
-- Det er sant, det gjør du jo. Men vi er imot Sovjet, er vi ikke det. Etter det som skjedde i forfjor.
-- Det er vi i hvert fall, sa Jim.
-- Da gir vi faen i de medaljene, sa Tommy. -- Vi greier oss uten.

Presten Gud eksisterer! Det er skremmande! Høyr her! (les) "Etter som studiane mine har gått framover, har eg kome fram til den konklusjonen av at mangelen på jamvekt i sinnstilstandane er normen, og dermed det vanlege, medan den perfekte jamvekta er eit særs uvanleg unntak og dermed eit avvik. Som konsekvens vil eg derfor sleppe ut alle som eg feilaktig har fått innlagt på Casa Verde. Vidare, som fylgje av den same konklusjonen, ber eg innstendig om at dei asvarlege borgarane av byen legg meg inn på det omtalte mentalsjukehuset." Signert Simão Bacamarte.

Talar (kviskrande, men med tydeleg uttale) Borgarar av Itaguahy, vi er ikkje kakerlakkar! Kvifor gøymer vi oss? Kvifor held vi oss i avkrokane av vår eigen by?

Ivrig applaus, men knapt høyrbar

Ei røyst Død over Bacamarte!

Unisont Død over Bacamarte!

Dørklokka. Panikk. Ein gamling kjem inn, det er skomakaren

Dei øvrige (kryp fram frå gøymestadane, roper varsamt) -- Godt sagt! -- Veldig bra! -- Nettopp -- Vi er ikkje kakerlakkar! -- Vi er ikkje kakerlakkar!

-- Kva er det som klemmer tårene ut av hjartet til Iracema?
-- Cashew-treet gret når stammen blir tørr og trist. Iracema mista gleden sin når du reiste frå ho.
-- Men er eg ikkje her saman med deg?
-- Kroppen din er her, men sjela di flyg i veg til heimlandet ditt, der den kvite jomfrua ventar på deg.

-- Honningen frå leppene til Iracema er som vokskaka som biene lager i stamma til andiroba-treet, der er gift i sødmen.

I Viçosa, på fjellet Dois Irmãos, finnest det ein stein som er latterleg lik ein gris. Steinen er omlag 2,5m lang.

Det finnest ikkje bibliotek i delstaten. Organisasjonane "Brorskap og opplæring av ekspeditørar i Pilar", "Konservering og bistand for tilsette i næringslivet i Maceió" og "Historisk institutt i Alagoas" har boksamlingar av eit visst omfang.