Da verkslegen i Longyearbyen holdt liksyn over de omkomne, oppdaget han at liket av stiger Enkvist likevel ikke manglet hodet, men at det hadde blitt slått fremover og inn i brystkassen av det voldsomme eksplosjonstrykket.

"Sylvie," sa fru Vauquer, "finn frem kjeksen og småkakene."
"Småkakene Deres har vokst seg store," sa Vautrin, "de har fått skjegg allerede. Men hit med kjeksen!"

For det skal dere vite; en elskende kvinne er mye flinkere til å finne på nye grunner til å tvile enn til å variere sine gleder. Når det aner henne at hun skal forlates, tolker hun betydningen av hver minste gest raskere enn Vergils hest værer de ørsmå substansene i luften som kan vise vei til dens make.

"Hvad tenkte De så, prokurator, før jeg kom?" begynte Rikka Torsen.
"Om De, jomfru Rikka, mon skulde være en syndens dronning," svarte han langsomt; fordi han rett for hennes øines og ansikts innflydelse ikke kunne snakke anderledes enn nettop som han gjorde.
"Syndens trellkvinne er jeg, prokurator - ..."

Så satt de da videre de to kvinner i det halvørke rum, der stillheten forstørredes ved rokkehjulets snurr. Og ofte forekom det jomfru Rikka, der hun selv satt med hendene i sitt skjød, at den annen trådte ennu en rokk, og tråden hun der spant, spant hun av gull, blod, ondskap og fine trevler av kjøtt. Og rokken var jomfru Rikka.

-- Er det ikke rart at kjærlighet visst må være vanskelig og gå gjennom prøvelser for at vi skal se på den som ekte?

I tillegg til en stikkende og altfor varm drakt bestående av knekort skjørt og jakke, hadde faren med en bok med tittelen "It's easy - engelsk for begynnere". Under små tegninger sto gjenstandenes navn med fonetisk skrift. Ikke alle bildene var av ting Sahar kjente igjen. Slik visste hun hvordan "ice cream" så ut en god stund før hun oppfattet at det var noe spiselig.

Ser du da nå at vi diktere ikke kan være vise eller verdige? At vi nødvendigvis må fare vill, nødvendigvis alltid må være løsaktige og følelsens eventyrere? Vår stils mesterlige holdning er løgn og narraktighet, vår berømmelse og aktverdighet en farse, mengdens tillit til oss høyst latterlig, folke- og ungdomsoppdragelse gjennom kunsten er et risikabelt foretagende som burde forbys. For hvordan skulle vel de egne seg til å være oppdragere som er født med en uforbederlig og naturlig dragning mot avgrunnen?

... den som er ute av seg selv, avskyr mest av alt å gå i seg selv.

Ikke dårlig! tenkte Aschenbach med denne saklige kjølige vurdering som kunstnere nå og da griper til når de vil skjule sin begeistring og grepethet ved synet av et mesterverk.

Vår. Du vet ikke hva det er før den første mildværsdagen slår ned i gata med et brakende lys og en ny larm; syklene kommer på asfalten, de første paradisene blir tegnet, kjettinger opp og ned i flyvern og nigangern, hoppetauet, knestrømper, strikk, demning i gata, stikka - pang, sier det, og det du har samlet opp av forandringer siden i fjor, vekst og interesse-forskyvninger, en ny venn, tapet av en gammel, rokeringer i gjengen, pupper på Mona Fredriksen som var flat som ei fjøl da hun hyllet seg i boblejakka i oktober, utvikling på skolen, i familien - først på denne dagen ser du det, kjenner du det. Det velter ut i lyset og gjør en ung mann mektig og nyfødt ...

-- Vi lever og lever, og det tar faen meg aldri slutt.

... ein elegant mannsperson i sin beste alder, rundt femti, svart skinnjakke, svart T-skjorte, svart jeansbukse, trendy svarte italienske Eco-skor. Han såg ut som om han kom frå eit gjennomdesigna gravøl. Det var ikkje tvil. Dette var ein postmoderne intellektuell.

Men når han Obama kunne få Nobels fredspris når han ikkje hadde gjort anna enn å prate om fred, da burde vel han, Bodvin Rovde, kunne få litteraturprisen for ein god idé til ei bok? Ein disposisjon? Eit konsept, som dei sa no, ja. Han skulle lever inn disposisjonskonseptet sitt ein av dei nærmaste dagane til akademiet i Stockholm.

Ein del av dei eksterne styrerepresentantane frå det lokale næringslivet tende veldig på eit framlegg om "sosialhermeneutikk" i staden for "samfunnsstudiar", i og med at dei rekna med at dette hadde noko med hermetikk å gjere og dermed kunne vere med på å profilere det lokale hjørnesteinsproduktet.

Nå gjenstår det å se om Trollkongen vil ønske deg velkommen til sitt rike i nord. Men vi kan trøste deg med at Trollkongen behandler slike saker raskere enn UDI.

Teppet ble liggende rett ut i luften, mens frynsene viftet svakt i vinden. Trollene steg ut på teppet, det bølget så vidt, og de ga tegn til at jeg skulle følge etter.
"Er ikke dette det foretrukne magiske fremkomstmiddelet i din del av verden?" spurte trollene.

"Og hvordan hadde du tenkt å få folk til å kome til denne teateroppsetningen?" spurte Ærdal og klappet sammen kniven.
"Ved at Kripos gjør det dere er best på," sa Harry.
Stillhet.
"Og det er?" spurte Pelikanen til slutt.
"Pressekonferanse," sa Harry.

Harry lo kort. "Sorry, jeg sender ikke SMS."
"Hvorfor ikke?"
Harry trakk på skuldrene. "Jeg veit ikke. Jeg liker ikke konseptet. Som innfødte som ikke vil tas bilde av fordi de mener de mister noe av sjelen, kanskje."
"Jeg vet det!" sa hun ivrig. "Du vil ikke etterlate kilder. Spor. Uomtvistelige bevis for hvem du var. Du vil vite at du skal forsvinne, helt og totalt."
"Spikeren på hodet," sa Harry tørt og inhalerte.

La meg bekjenne at jeg tror det er noe galt med mine notater. Linjene går så opp og ned at det skjærer meg i hjertet å se på dem og jeg tror at indigofargen er kommet inn i en gal linje. Man skal ikke beskylde meg for lettsindighet i mitt studium av min dagbok, jeg dechiffrerer samvittighetsfullt de dunkle steder og gleder meg som en annen lærd når jeg finner ut det rette.