Ingen hylle
2012
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Hovedpersonen i denne romanen er en middelaldrende kvinne som jobber som bibliotekar på et tettsted på Østlandet. Sønnen hennes bor i Oslo og driver med film. Hun ønsker å ha et godt forhold til ham og ta del i hans liv, mens han trekker seg unna og gir henne kun små glimt inn i hans verden. Men da hun ved en tilfeldighet får jobben med å filme et bryllup, oppdager hun at hun har et øye for detaljer, og ser en gyllen mulighet til å bevege seg inn på sønnens territorium.
Omtale fra forlaget
"Hva jeg betyr" er en roman om en kvinnelig, middelaldrende bibliotekar og hennes voksne, filmarbeidende sønn.
Gjennom moren får sønnen i oppdrag å filme et lokalt bryllup, men når han trekker seg i siste liten, blir det hun som må overta. Hun har aldri tatt i et videokamera før, og opplever for første gang hvordan kameralinsen får henne til å betrakte tingene på en helt ny måte.
Når begeistringen over denne oppdagelsen synker inn over henne, begynner hun å tro at hun har et skjult talent for film, og øyner dermed en mulighet for at dette er noe hun kan utvikle videre.
Sønnen føler seg derimot truet av morens gryende ambisjoner, og vil ikke godta at hun utfordrer ham på det han regner som sitt arbeidsområde.
I denne stillferdige, men opprivende og dypt engasjerende romanen setter Dag Johan Haugerud et blikk på motsetningsforholdet mellom ambisjoner og selvrespekt på den ene siden, og morskjærlighet og offervilje på den andre. Det stilles også spørsmål til hvem som egentlig har rett til å holde på med kunst.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788249505302
EAN 9788249505302
Språk Bokmål
Sider 325
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
«Ensomhet er å være ute av stand til å leve med den eller det som bor inne i en selv ...» skriver José Saramago i Det året Ricardo Reis døde.
I løpet av kort tid har jeg lest to gripende kvinneportretter, begge skrevet av menn. Den ene kvinnen er Lydia Erneman i Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen, den andre, den navnløse moren og bibliotekaren i Hva jeg betyr av Dag Johan Haugerud. Fellesnevneren i de to kvinnenes liv er ensomhet. Bøkene sier mye om hvor ulikt vi forholder oss til ensomheten, hvor ulike roller den spiller i menneskers liv.
NB: Det videre røper noe av innholdet i bøkene.
Både Lydia og moren/bibliotekaren lever et sosialt liv. De har familie, arbeidskollegaer og naboer, men få/ingen nære venner. Men der stopper likheten.
For veterinæren Lydia Erneman er ensomheten en normal og trygg del av livet, «ikke noe unormalt eller dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i», som Rose-Marie treffende skriver. «For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg.» Jeg ser Lydia for meg i slagstøvler, jordnær og tenksom. Hun er en lukket person, det tar tid før hun slipper folk innpå seg. Hun lever stillferdig og tilbaketrukket og er forsont med sitt eget liv. I Saramagos forstand skulle hun dermed ikke være ensom. Ensomheten er et element i hennes liv.
Bak den irriterende og kontrollerende jeg-personen i Haugeruds bok trer en ensom kvinne frem. Moren/bibliotekaren kjenner en indre tomhet, savner en trygghet på hvem hun er, og er åpenbart «ute av stand til å leve med den som bor i henne». Dette gjør henne plagsomt opptatt av hvordan hun fremstår for andre mennesker, hva hun bør si eller gjøre, og av hvordan andre oppfatter nesten hver minste detalj av hennes fremferd. Den omsorgen hun oppriktig vil vise andre, kommer ikke sjelden skjevt ut. Hun er pirket og kontrollerende og lar knapt en anledning gå fra seg til å fortelle andre, og spesielt sønnen, hvordan han bør innrette livet sitt. Jeg tviler ikke på at det er godt ment, men det er ikke vanskelig å forstå at sønnen opplever moren som masete, kritisk og kontrollerende. Han kjemper på sitt vis for å frigjøre seg fra henne.
Jeg-personen føler seg alene, trenger trøst, men har ingen som står henne virkelig nær. «… selvmedlidenhet innbyr ikke til trøst, dermed må du bare håpe at noen ser deg, elsker deg såpass at de gir deg det, uoppfordret» (s. 100).
Moren er stolt av sønnen, som er i ferd med å finne sin egen vei i livet, utvikle sine evner og interesser. Hun greier likevel ikke å skjule sin misunnelse. Selv føler hun at hun er på feil spor og virker på langt nær forsont med sitt liv: «Hva om livet bare var en lang kjede av besværlige omstendigheter som holder deg fast, og som du hele tiden prøver å rive deg løs fra?» (s. 183). Når bibliotekaren nærmest mot sin vilje blir pådyttet et filmoppdrag og oppdager hva som kunne ha vært hennes felt, er hun ulykkeligvis på sønnens domene. Det må gå galt.
Moren og sønnen er åpenbart glad i hverandre. Sønnen, hvor avvisende han enn kan opptre, kan vise er rørende omsorg for moren, blant annet når han hjelper henne å fornye garderoben. Men gang på gang skjærer kommunikasjonen seg, og de to når ikke frem til hverandre. Avstanden mellom dem understrekes av at de er de eneste navnløse i romanen.
«Da jeg kom tilbake til rommet hans for å si adjø, hadde han gått og lagt seg. Jeg møtte blikket hans der han lå, så siden, sammenkrøpet under den svette dyna. Han så sliten ut, mørk under øynene, frossen i huden, og et øyeblikk fikk jeg lyst til å sette meg på sengekanten, stryke hånden over det kortklipte håret hans, stryke ham i søvn.» (s. 244)
Og jeg får lyst til å rope til henne: Gjør det! Hvorfor gjør du det ikke.
Nydelig bok om en 55-årig bibliotekmor og forholdet til sin egen kreativitet, men først og fremst til sin voksne sønn. Hun er usikker og har gitt alt til sønnen sin, og til slutt opplever hun at han har stjålet hennes filmopptak fra et bryllup og laget sin egen film basert på den, og fått gode skussmål. Skal hun virkelig gi fra seg også dette til ham, gutten hun har gitt alt allerede? Knakende gode beskrivelser av henne og all hennes usikkerhet. En episode hvor hun er redd for å gå igjennom et skogholt forstår jeg ikke hvorfor er med. Men jeg kan bære over med det. Boka er en perle.
Jeg synes at denne boken ikke gav meg noen ting. Det legges veldig vekt på at forfatteren skriver jeg personen altså moren, og det derfor er så spesielt at en mannlig forfatter gjør dette.
Dette lykkes han overhodet ikke med, måten moren snakker med både sønnen og den såkalte venninnen på røper fort det. Kommunikasjonen blir klønete og lite troverdig.
Det er også en episode i boken der moren er ute og går i mørket, hun har gått veien før, men nå er det akkurat som forfatteren forstår ,"oi, det er jo en kvinne jeg skriver om, hun er selvfølgelig redd for mørket." Ser ellers ingen mening i hvorfor han skulle hatt med det i boka, det hadde ellers ingen betydning for handlingen.
Roser selvfølgelig forfatteren for kunnskapen han har når det gjelder film, men det er jo også for spesielt interesserte.
Så for meg var det en kjedelig bok, og terningkastet blir en snill treer
Forfattaren Dag Johan Haugerud tek undervegs med lesaren på eit dragshow, men han gjer også på ein måte sitt eige drag-nummer med denne boka, i det han tek på seg forteljarstemma til ei middelaldrande dame med ein vaksen son. Og han greier det stort sett godt.
Korkje mora, som er bibliotekar, eller sonen, som arbeider med film, nemnast med namn i boka. Mora brukar mykje energi på å tolke omgjevnadane sine, kva som ligg bak orda eller handlingane til folk rundt seg. På same måten er ho opptatt av korleis ting ho sjølv seier eller gjer kan oppfattast, og tenker ofte på korleis ting kunne vært sagt eller gjort annleis. Kommunikasjonsvanskar er altså eit nøkkeltema i forteljinga.
Det er først når mora får eit filmkamera mellom hendene at ho ser omgjevnadane med eit sylskarpt blikk. Ho har, igjen grunna kommunikasjonsvanskar, og trass i at ho aldri har tatt i eit videokamera før, fått i oppdrag å filme i eit brudlaup. No fangar ho med kameraet dei innerste tankane til forsamlinga i kyrkja og under selskapet etterpå.
Brudlaupsfilmen gjev grunnlag for ytterlegare kommunikasjonssvikt med sonen, og etter kvart også for direkte uvenskap. Og i denne kommunikasjonssvikten med sonen ligg også det svakaste aspektet ved boka etter mitt syn. Det er slett ikkje uvanleg at foreldre og barn ikkje fostår einannan, kall det generasjonsskilje eller kva som helst. Men desse bråe skifta i stemninga mellom desse to, frå idyll til surmuling, som kjem på grunn av tilsynelatande uskuldege kommentarar, greier eg ikkje heilt å tru på.
Men stort sett var det ei tankevekkande skildring av eit skrantande mor/son-forhold, og av ei mor som er usikker på omgjevnadane sine. Eg felles-las den i kjell k sin lesesirkel våren 2015, og hadde som vanleg stor glede av diskusjonane undervegs. Sannsynlegvis meir glede enn mora hadde av å vere med i sin lesesirkel.
"En dag av gangen", det er ord som kan trøste når man er i en behandlingsprosess, når man er på vei mot noe, når man har et håp, ikke når man er på vei utfor et stup.
Er du fyllesjuk? sa jeg.
Han så forbauset ut. Så smilte han. Ja, sa han. Jeg er vel egentlig det.
Passer det dårlig med en juleøl, da? sa jeg.
Han ristet på hodet. Nei, sa han. Det passer bra.
Jeg så på henne, hun smilte ikke, så bra ut som vanlig, stram, og et øyeblikk tenkte jeg at jeg hadde tatt feil av henne, men så kom jeg på at det er noe man gjør med alle, hele tiden, tar feil av dem, og at det uansett ikke fins noen som bare er akkurat det man tror de skal være. Eller håper de skal være.
...jeg merket blikket hans i ryggen, merket hvordan det skjøv meg ut gjennom døra.
Etter hva jeg har sett av andre bibliotekarer, så tror jeg at jeg har klassisk bibliotekarlook allerede, sa jeg.
Ja vel, sa han. Står det så dårlig til i den bansjen?
Syns du jeg kler meg så stygt? sa jeg, og han begynte å le, litt for høyt, som om jeg hadde truffet spikeren på hodet.
... det er bare en viss variasjon av deg selv som er akseptabel for andre og som tåler dagens lys.
En dame i femtiårene har ikke noe valg. Hun er og blir en kjerring, samme hvordan hun måtte føle seg, og er tvunget til å måtte leve under dette skjellsordet av en sosial konstruksjon som best hun kan.
Hva om livet bare er en lang kjede med besværlige omstendigheter som holder deg fast, og som du hele tiden prøver å komme deg løs fra? Jeg hadde hatt den følelsen så lenge jeg kunne huske, ristet på hodet hver gang jeg var der igjen, tenkte at det var utgjort, og lurte på hvordan jeg kunne slippe å ha det sånn. Så for meg to kraftige hender som stakk fram mellom armene mine, og holdt meg rundt livet, holdt meg slik man holder tilbake et viltert barn som kaver for å komme seg løs; kjente også igjen den enorme lettelsen idet jeg endelig lyktes i å frigjøre meg fra grepet og sprang avgårde så fort jeg kunne, hoiende, glad, et langt stykke bortover gresset, før jeg sakket farten, så meg tilbake og oppdaget at ingen fulgte etter meg, hvilket gjorde at jeg stanset helt opp, forvirret, engstelig, men en stigende følelse av at hele flukten var meningsløs. Men hva om det var sånn at det var disse besværlige omstendighetene som utgjorde selve livsgrunnlaget, og at de dermed var helt nødvendige, om ikke annet for å føle dette øyeblikket av lettelse idet jeg lyktes å komme meg ut av grepet?
Men da jeg sattte meg foran rattet og fikk øye på ansiktet mitt i bakspeilet, de slappe kinnene, den frosne nesen, det slitne draget rundt munnen, skjønte jeg at det bare var selvbedrag. Jeg hadde brukt de ordene jeg hadde, vært så morsom jeg kunne. Den tjue år gamle jenta, som jeg et øyeblikk hadde trodd meg å være, og som hadde stått småtrippende ved bildøra og konversert med Helge og moren hans, eksisterte ikke mer.
Jeg så på hendene mine mens jeg satt og tisset, lurte på hvordan det kunne ha seg at jeg fremdeles, etter alle disse årene, følte meg like utrygg i meg selv som da jeg var femten. Den eneste forskjellen var at tenåringen nå levde i en femti år gammel damekropp med slapp og merket hud, og selv om det ofte var tenåringen i meg som tok over og styrte tankene, ble ordene som kom ut, filtrert gjennom kroppen. Det kunne lure noen hver. Man gjenkjente ikke så lett naiviteten i reaksjonene så lenge de kom fra en middelaldrende dame. Man forventet noe annet og tok ikke barnsligheten for det den var.
Jeg så på de lange, matte fingrene, rynkene som gikk både på tvers og på langs, tenkte at hendene mine virket varme, omsorgsfulle og troverdige, og at dette bare ville bli mer påtagelig jo eldre skallet ble; tenkte at det kanskje var den eneste fordelen med å eldes. Man fikk en slags falsk pondus gjennom huden, som ga mennesker andre forventninger, og som gjorde at de ikke så den hysteriske tenåringen innenfor huden. I stedet så de kanskje en hjelpsom, varm, til og med moderlig kvinne over femti, kanskje ikke så intellektuelt briljant eller slagferdig, men forståelsesfull og empatisk, og ikke uten humoristisk sans.
Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)
Når en jobber på bibliotek er man hele tiden eksponert for all slags bøker. Vanskelig å unngå fristelsen til en bok til(uansett om du vet at du har en haug som venter på deg hjemme