Bokelskere.no

... det er bare en viss variasjon av deg selv som er akseptabel for andre og som tåler dagens lys.

Ikke ta det personlig, pleide hun å si, men ethvert spørsmål som handlet om dem var jo personlig, og han visste ikke hva han skulle tilby som var personlig uten å være personlig, og som gjorde henne fornøyd uten at han løy, slik han pleide å gjøre, og som hun alltid gjennomskuet.

Men da jeg sattte meg foran rattet og fikk øye på ansiktet mitt i bakspeilet, de slappe kinnene, den frosne nesen, det slitne draget rundt munnen, skjønte jeg at det bare var selvbedrag. Jeg hadde brukt de ordene jeg hadde, vært så morsom jeg kunne. Den tjue år gamle jenta, som jeg et øyeblikk hadde trodd meg å være, og som hadde stått småtrippende ved bildøra og konversert med Helge og moren hans, eksisterte ikke mer.

Elisabeth var mer pragmatisk enn Irene, hun mente at søstre skulle hjelpe hverandre med praktiske ting, og forventet at Irene stilte seg fysisk til disposisjon og hjalp til der det trengtes, om det så bare handlet om å bake en kake. Irene på sin side mente at man heller burde være opptatt av å støtte hverandre, psykisk og moralsk, som venner, og mente at Elisabeth burde vise større forståelse for hvordan det var å være alenemor. Slik jeg så det forventet de det umulige av hverandre, for like vanskelig som det var for Irene å få et sukkerbrød til å heve seg, like vanskelig var det for Elisabeth å se på alenemødre som noe annet enn resultat av et moralsk feilgrep.

Selv nå, da hun ikke gjorde annet enn å stå foran meg med en melpose i hånden, klarte hun å få meg til å føle at det var nettopp den meltypen som hun hadde valgt, sammalt hvete, som var noe verdt. Alle andre alternativer var simple og umoralske.

Jeg gikk ned trappa til biblioteket, kjente hvordan en eim av bitterhet virvlet opp rundt bena mine mens jeg gikk. Jeg kjente den hver morgen og tenkte at den hadde satt seg i trapperommet, i muren, som mugglukt, og at det ikke var mulig å bli kvitt den. Ikke nå. Hadde merket den hver dag siden det ble bestemt at biblioteket skulle flyttes fra de lyse, åpne lokalene ved siden av resepsjonen i første etasje og ned i kjelleren, sammen med bodene og parkeringshuset og lagrene, slik at trygdekontoret kunne få bibliotekets gamle lokaler. Nå var vi på bunnen, under jorda, under alle de andre, nederst på den kommunale rangstigen, der vi egentlig hadde vært hele tiden, om enn ikke bokstavelig.

Er du fyllesjuk? sa jeg.
Han så forbauset ut. Så smilte han. Ja, sa han. Jeg er vel egentlig det.
Passer det dårlig med en juleøl, da? sa jeg.
Han ristet på hodet. Nei, sa han. Det passer bra.

Etter hva jeg har sett av andre bibliotekarer, så tror jeg at jeg har klassisk bibliotekarlook allerede, sa jeg.
Ja vel, sa han. Står det så dårlig til i den bansjen?
Syns du jeg kler meg så stygt? sa jeg, og han begynte å le, litt for høyt, som om jeg hadde truffet spikeren på hodet.

Jeg så på henne, hun smilte ikke, så bra ut som vanlig, stram, og et øyeblikk tenkte jeg at jeg hadde tatt feil av henne, men så kom jeg på at det er noe man gjør med alle, hele tiden, tar feil av dem, og at det uansett ikke fins noen som bare er akkurat det man tror de skal være. Eller håper de skal være.

Når man står foran et speil, fortsatte jeg, mens jeg tenkte høyt, så samler man jo ansiktet, danderer det i et uttrykk som man syns ser bra ut, men så fort man går bort fra speilet, slipper man ansiktet løst igjen, og lar det henge fritt, som det er. Hvilket betyr at ingen egentlig vet hvordan de ser ut, sa jeg, og stusset over mine egne ord, usikker på om det jeg sa egentlig hadde noe for seg.