Bokelskere.no

Jeg så på hendene mine mens jeg satt og tisset, lurte på hvordan det kunne ha seg at jeg fremdeles, etter alle disse årene, følte meg like utrygg i meg selv som da jeg var femten. Den eneste forskjellen var at tenåringen nå levde i en femti år gammel damekropp med slapp og merket hud, og selv om det ofte var tenåringen i meg som tok over og styrte tankene, ble ordene som kom ut, filtrert gjennom kroppen. Det kunne lure noen hver. Man gjenkjente ikke så lett naiviteten i reaksjonene så lenge de kom fra en middelaldrende dame. Man forventet noe annet og tok ikke barnsligheten for det den var.

Jeg så på de lange, matte fingrene, rynkene som gikk både på tvers og på langs, tenkte at hendene mine virket varme, omsorgsfulle og troverdige, og at dette bare ville bli mer påtagelig jo eldre skallet ble; tenkte at det kanskje var den eneste fordelen med å eldes. Man fikk en slags falsk pondus gjennom huden, som ga mennesker andre forventninger, og som gjorde at de ikke så den hysteriske tenåringen innenfor huden. I stedet så de kanskje en hjelpsom, varm, til og med moderlig kvinne over femti, kanskje ikke så intellektuelt briljant eller slagferdig, men forståelsesfull og empatisk, og ikke uten humoristisk sans.

Hva om livet bare er en lang kjede med besværlige omstendigheter som holder deg fast, og som du hele tiden prøver å komme deg løs fra? Jeg hadde hatt den følelsen så lenge jeg kunne huske, ristet på hodet hver gang jeg var der igjen, tenkte at det var utgjort, og lurte på hvordan jeg kunne slippe å ha det sånn. Så for meg to kraftige hender som stakk fram mellom armene mine, og holdt meg rundt livet, holdt meg slik man holder tilbake et viltert barn som kaver for å komme seg løs; kjente også igjen den enorme lettelsen idet jeg endelig lyktes i å frigjøre meg fra grepet og sprang avgårde så fort jeg kunne, hoiende, glad, et langt stykke bortover gresset, før jeg sakket farten, så meg tilbake og oppdaget at ingen fulgte etter meg, hvilket gjorde at jeg stanset helt opp, forvirret, engstelig, men en stigende følelse av at hele flukten var meningsløs. Men hva om det var sånn at det var disse besværlige omstendighetene som utgjorde selve livsgrunnlaget, og at de dermed var helt nødvendige, om ikke annet for å føle dette øyeblikket av lettelse idet jeg lyktes å komme meg ut av grepet?

...jeg merket blikket hans i ryggen, merket hvordan det skjøv meg ut gjennom døra.

En dame i femtiårene har ikke noe valg. Hun er og blir en kjerring, samme hvordan hun måtte føle seg, og er tvunget til å måtte leve under dette skjellsordet av en sosial konstruksjon som best hun kan.

"En dag av gangen", det er ord som kan trøste når man er i en behandlingsprosess, når man er på vei mot noe, når man har et håp, ikke når man er på vei utfor et stup.