2023
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Gjennom hele andre verdenskrig førte Astrid Lindgren dagbok hvor hun skildret hverdagslivet i Stockholm, men også skrev sine betraktninger rundt de storpolitiske hendelsene i verden. I tekster fylt av skrekk og dyp sorg gir krigsdagbøkene en svært personlig skildring av hvordan dramatiske verdenshendelser virker inn på oss alle.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788202480653
EAN 9788202480653
Omtalt tid 1939-1945
Omtalt person Astrid Lindgren
Språk Bokmål
Sider 320
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Den dagen Tyskland gikk inn i Polen, giftet min mormor seg med min morfar. Det var sikkert en av hennes lykkeligste dager i livet. Astrid Lindgren skrev krigsdagbøker, og en av tankene hennes denne dagen var "Gud hjelpe vår vanviddrammede planet". Astrid Lindgren bodde med mann og barn i Stockholm da krigen brøt ut. Hun var ennå ikke blitt forfatter, men hun skrev krigsdagbøker. "Krigsdagbøker 1939-1945" av Astrid Lindgren er en sterk og personlig skildring av hvordan krigsårene påvirket mennesker som opplevde den. Anbefales!
Interessant å lese om livet i Sverige under 2.verdenskrig, og om Astrids mange tanker og følelser. Samtidig satt jeg med en klump i magen over velstanden Astrid beskriver i Sverige, mens hele Europa sulter og fryser seg til døde. Henne oppramsing av hva de spiser i alle sammenhenger er ganske smakløst og også hvordan de tilsynelatende feirer jul, nyttår, bursdager upåvirket av tragedien ellers i verden. Astrid preges tidevis av veldig dårlig samvittighet, samtidig som hun er veldig opptatt av sin egen eksistens og sin egen familie....egentlig ganske likt situasjonen i verden i dag,når jeg tenker meg om. Som norsk og stolt av våre utrolige og fantastisk modige motstandsfolks innsats under 2,verdenskrig , så var det også en bok som fikk meg til å tenke at feighet og letteste motstands veg ikke er lett å like. Kanskje lett for meg å si som ikke har opplevd krig, bare tanker jeg hadde mens jeg leste. Anbefaler absolutt å lese boka.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet er noe eiendommelig med våren i år; det er umulig ikke å glede seg over den, men samtidig føles det enda mer uutholdelig å tenke på at mennesker dreper hverandre mens sola skinner og blomstene spirer.
Nasjonalsosialismen og bolsjevismen - det er omtrent som to skrekkøgler i kamp mot hverandre.
Tyskerne snakker om sin "harde, men rettferdige behandling" av polakkene - og da skjønner man. For et hat det kommer til å bli! Verden kommer til slutt til å bli så full av hat at vi alle kveles av det.
For øyeblikket kjempes det i de russiske skoger, i den libyske ørkenen og på solrike Hawaii. Og så begynte det faktisk bare med at tyskerne ville ha Danzig. Det er ikke fritt for at man blir litt svimmel av å tenke på det.
Det fortelles mange historier om danskekongen. Blant annet sies det at da tyskerne planla å innføre jødestjernen i Danmark, etter mønster fra Tyskland, sa danskekongen at han i så fall skulle være den første til å bære den. Det ble ingen jødestjernen i Danmark. Videre fortelles det at da tyskerne ville heise hakekorsflagget på Amalienborg, sa Christian at i så fall ville den umiddelbart blitt tatt ned av en dansk soldat. "Da blir den danske soldaten skutt", sa den tyske øverstkommanderende. "Den danske soldaten er jeg", sa kongen.
Men her i Sverige er folk veldig ivrige etter å gi til Finland. Klær og penger samles inn og blir sendt dit. Selv var jeg oppe på loftet i forgårs og rasket sammen alt jeg kunne, blant annet Stures "kuske-kapppe" og den grusomt stygge strikkejakka etter mor [svigermor]. Skjønt finnene er jo utsatt for nok prøvelser allerede - uten den jakka.
Nå er det faktisk helt på sin plass at det overalt er rom hvis eneste funksjon er å beskytte mennesker når andre mennesker begynner å slippe bomber i hode på dem. (...) Håpet er bare å en gang få høre sine barnebarn spørre: "Tilfluktsrom - hva var det for no`?"
I Norge er det skrekkelig. Nå nylig ble 1000 norske jøder, deriblant også kvinner og barn, deportert til Polen og den sikre død. Det er djevelsk! Videre er en mengde unge kvinner blitt plukket ut for å tvangssendes til de tyske soldatbrakkene i nord, der de "først og fremst" skal sysselsettes med å lage mat til soldatene, men det er nok bare første og fremst, det! Her om dagen så jeg en av Hitlers søte små forordninger, som gikk ut på å ivareta den verdifulle norske germanske folkestammen gjennom å ta vare på barn som norske kvinner har fått med tyske soldater. Men en stakkars polsk arbeider som forelsket seg i en tysk pike og fikk barn med henne, måtte grave sin egen grav og ble skutt foran de polske kameratene sine, som måtte se på til skrekk og advarsel.
Hvordan kan det være mulig at mange menneskeheten skal måtte lide slike kvaler, og hvorfor blir det krig? Trengs det virkelig bare et par mennesker som Hitler og Mussolini for å drive en hel verden ut i undergang og kaos. Måtte, måtte, måtte det snart være over (...)
Det er forståelig at ungdommene kaster seg inn i patriotisk virksomhet med liv og glød, men at det ikke bare er av det gode, er helt sikkert. De destruktive tilbøyelighetene som alle mennesker har, våkner nok til liv på urovekkende vis, og å gå tilbake til et normalt liv der man ikke kan sprenge fabrikker og knuse ruter, det blir kanskje ikke så lett.