Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er den første boka i trilogien om Kristian Lundberg.
Omtale fra forlaget
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788202350284
EAN 9788202350284
Serie Malmö-trilogi (1)
Omtalt sted Sverige
Omtalt person Kristian Lundberg
Språk Bokmål
Sider 123
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det var utrolig forfriskende å bli berørt av rettferdig harme, beskrivelser fra havnearbeidermiljøet etter "Wire", fri flyt av arbeidskraft, solidaritet og tidvis glitrende formuleringsevne. Så kort at man kan lese den på en liten ettermiddag. Denne boka ble jeg veldig glad for. Den ble anbefalt her på Bokelskere, i tråden om arbeiderlitteratur. Det er den også. Håper riktig mange vil lese den.
Yarden, om klassereise, både oppadgående, og nedadgående, tilbake dit man kom fra. Om en syk mor og en far som feiler. Handlingen smyger seg frem, i begynnelsen lurte jeg på hvor han ville, men det stoppet fort. Han kommer dit han skal, og jeg klarte, etter 40 sider, ikke å legge fra meg de resterende før jeg var ferdig. Språket avslører at forfatteren har skrevet dikt, og boken er proppet med små perler.
På tross av at følgende sitat: «Jeg var blitt en klassereisende, og som alle som forlater klassen sin, så jeg meg aldri tilbake – ikke på den måten jeg gjør i dag. Jeg var blitt et menneske uten historie. En skikkelse uten biografi» ikke stemmer for min egen klassereise, kjenner jeg igjen det han beskriver i eget levd liv. Det er altså gjenkjennelig for en med lignende bakgrunn, og han skildrer svært godt håpløshet og urett. Les den om du er klar over din klassebakgrunn. Les den også om du tror du ikke har noen.
«Så jeg gjør det eneste jeg kan gjøre – skriver et par tusen tegn som jeg gjemmer unna og håper å kunne plassere i riktig sammenheng en gang.»
Det er umulig ikke å legge livspuslespillet hver morgen. De mindre bitene forsvinner etter hvert i de større, venner som jeg ikke lenger treffer, situasjoner jeg ikke forstår, håpløsheten som er blitt det brødet jeg bestandig spiser. Det er så enkelt. Å være ingenting.
Jeg er ikke bare den jeg ser ut til å være akkurat nå: livet mitt gjennomsyres også av den jeg har vært, den jeg aldri ville bli og den jeg forgjeves prøver å være.
Moren min er også en bærer av sin egen historie. Hun er uløselig knyttet til sammenhenger som jeg ikke kan se, knapt ane. Jeg anklager henne ikke. Det er som å skrike til en benløs at han skal løpe. Likevel: Alt er igjen inni meg, blir dypere, som et hvelv innenfor et hvelv.
Hva er det som utgjør et menneske? Ofte stopper tanken der: Hva utgjør et menneske? Jeg kan ikke svare på det. Av og til tenker jeg at det som skaper et menneske, er evnen til å velge det gode. Andre ganger tror jeg ikke engang at det finnes noe som heter godhet. Hva kreves av oss som kaller oss mennesker? Jeg tror mer og mer at det som kreves av oss, er å skape forutsetningene for at vi kan velge det gode hvis vi vil. En utsultet har ikke de forutsetningene, en som er redd for å miste jobben, har heller ikke de forutsetningene. Det gjør oss umenneskelige. Systemet utnytter dette. Bruker oss.
En av de få bygningene i Malmø jeg virkelig elsker; da jeg var yngre, gikk jeg ofte dit, satt i ventehallen på en av benkene og så mennesker komme og gå.
Selv ble jeg igjen. Jeg kom meg ingen steder. Jeg så de andre dra og komme hjem igjen; så dem forvandles og bli til lyse skygger av framtidshåp. Jeg satt igjen.
Jeg er trøtt; som vanlig. Kroppen verker. Den siste tiden har jeg gått ned i vekt; en fjern venn sier at jeg ser frisk ut, en nær venn spør hvor lenge jeg har vært syk.
Det började en sen eftermiddag. Jag hade tagit ledigt ett par timmar, och jag visste inte vad jag skulle göra med min tid. Det är viktigt att komma ihåg; jag anklagar ingen. Detta är vad det blev; en nedstigning i hamnens larmande helvete, och för att kunna överleva på botten av mig själv var jag plötsligt tvungen att återskapa min historia.
Den som klarer å flykte, blir til slutt fanget opp; en av tusen klarer å komme forbi grensene og dømmes til aldri å føle seg hjemme. Er klassereisen en lykkelig historie? Nei, nesten aldri. Er reisen mot å bli frisk en lykkelig historie? Nei, nesten aldri. Hvorfor gjør man den da? Fordi det er uunngåelig. Fordi alternativet er verre.
Kontaktpersonen vår sier: Stemningen her kan være rå, men husk at den er hjertelig.
Jeg vet hvordan det er å fryse. Jeg vet hvordan det er å være alene og forgjeves prøve å få delene til å føye seg sammen til en helhet. Livet. Døden. Kjærligheten. Det renner som vann mellom fingrene.