Ingen hylle
2017
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
arsten Jensen er i høst tilbake med en internasjonal begivenhet av en fortelling. For snart 20 år siden slo han igjennom med reiseskildringen Jeg har sett verden begynne. For snart 10 år siden gjenoppfant han seg selv som forfatter med sjøfartsromanen Vi, de druknede. Nå er han tilbake med Den første sten - en storslått, klassisk roman om krigens vesen, fortalt som en moderne thriller.
Troppen vi følger, møtes i Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. De kampklare soldatene skal ledes av danske offiserer uten krigserfaring. I maktvakuumet som oppstår, står den karismatiske Schrøder frem og innfører belønningssystemer som er hentet fra krigsspillene de slår ihjel ventetiden med. Alt de opplever, skal filmes. Med kamera på hjelmene dokumenteres soldatenes hverdagsliv og kamphandlinger for å lagres i nettskyen som et minnesmerke over de falne og de levende. Den parallelle virkeligheten de unge soldatene skaper, skal imidlertid vise seg å bli fatal. Merkelige hendelser begynner å ramme familiene deres i København. En dag forsvinner flere av dem sporløst. Er de drept, har de gått over til fienden, er de blitt terrorister? Og hvem er egentlig Schrøder?
Den første sten er et intenst drama av bibelske dimensjoner, hvor det blir stadig mer krevende å skjelne mellom godt og ondt, venn og fiende, og hvor afghansk stammejustis og skandinavisk moralisme virvles sammen i en dødsdans av blodhevn. Med Den første sten har krigen i Afghanistan fått sin store nordiske roman, og norske lesere har fått en oppslukende thriller mettet med mening.
Forlag Press
Utgivelsesår 2016
Format E-bok
ISBN13 9788232800513
EAN 9788232800513
Språk Bokmål
Sider 609
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Da jeg var i Libanon, i Norbatt, ble vi kalt "fotobatt". Vi hadde masse penger til rådighet, lite å bruke de på - og spenninga vi søkte måtte forsterkes og dokumenteres. Av og til ble fotopraten brukt for å overleve også. Ikke det at det var så store farer som truet oss, snarere det motsatte, men for noen soldater kan den største trusselen være stillheten, kjedsomheten, rutinene, mangel på rutiner, ytre påkjenninger - og ens egnet indre. Krig er krig.
Carsten Jensen kan mye om mye - også mye om krig og fred og sånt. Han er en aktiv samfunnsdebattant om krig. Hva skjer med land, folk og personer i en krig? Hvem er fienden? Hvem er venner? Er de alltid like lette å skille?
Boka følger ei dansk tropp som tar fotograferinga litt lenger enn hva vi gjorde. Her det det hjelmkamera og internett. Her er droner og kanoner. Troppa kriger, forfølger, holder ro og orden. Og det er ikke så enkelt holde orden på brikkene i det spillet de spiller, og de skjenner jo at de også er brikker. Brikker kan falle. De av dere som har spilt domino vet det.
Viktig bok om Afghanistankrigen, som i det dette skrives debatteres både her og der. Den ene rapporten etter den andre dokumenterer at målsettingene ikke er nådd. Ikke rart, når ingen vet hva målet er.
Likte den godt, men synes han kunne skrella den ned et par hundre sider. Særlig de første sidene om krigstrusler og krigshandlinger, følte jeg at jeg hadde lest før, men det hører jo med i det store bildet da.
Man kan lese mye om kriger og konflikter i avisene, og oppleve at man forstår en hel del. Selv sverger jeg først og fremst til sakprosa, fordi jeg opplever at avisenes fremstilling blir for overfladisk og fragmentarisk. Det er uansett først når romanene kommer at vår forståelse for hva aktuelle krig har betydd for menneskene som opplevde den, virkelig øker. Selv går jeg f.eks. fremdeles og venter på den store romanen om Balkan-krigen, men den lar dessverre vente på seg ...
Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) har reist rundt i Afghanistan etter at krigen mot Taliban var over, og dette munnet ut i sakprosa-boka "Alt dette kunne ha vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Boka kom ut i 2014 på Press forlag, og jeg har både lest og skrevet om boka på bloggen min (linken peker til min omtale). Tidligere i år kom Jensens roman "Den første sten" ut på Press forlag, og senere også som lydbok på Lydbokforlaget. Det er Nicolay Lange-Nielsen som er oppleser i lydbokutgaven. Han er relativt ny som oppleser, og jeg håper at Lydbokforlaget kommer til å bruke ham mer! Stemmen hans fungerte nemlig svært godt! Selv har jeg hatt både lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig under min lesning av boka.
Carsten Jensen er for øvrig forfatteren bak den meget prisbelønte romanen "Vi, de druknede" (linken peker til min omtale av boka).
I "Den første sten" følger vi en dansk tropp som har kommet til Afghanistan for å tjenestegjøre under NATOs kommando. Soldatene har forlatt trygge Danmark og skal begi seg ut i en krig, der ingen kan være sikre på hvilke regler som gjelder. Det man antar er trygt, er i alle fall forholdene i leiren. Eller kan de stole på det? Etter hvert skjer det nemlig uforutsette ting både i leiren og hjemme i Danmark, som får dem til å lure på hvem som er på hvilken side i krigen. Det er en brutal krig som skildres, der alt til slutt bare handler om en ting: å overleve! Kulturforskjellen mellom afghanerne og danskene er så stor at den nærmest er uoverstigelig ...
"Menneskelige skjold", sier Robert, som snart får navnet Irak-Robert. Han snakker i et erfarent tonefall. "Alle bruker mennesker som skjold. Det gjorde vi også. Når vi nærmet oss et kryss der vi visste at det kunne være bakhold eller miner i veikanten, vinket vi alltid fram trafikken. Biler med familier, barn, full pakke. Så kunne de ta støyten. Det var standard prosedyre. Det er sånn overlevelse er. Vær et svin, eller dø." (side 22)
Troppens leder er uerfaren og er knapt til stede blant soldatene. Dette gir rom for at den karismatiske lederen Schrøder overtar ledelsen, og blir den som er førende i forhold til hvordan samspillet mellom soldatene og afghanerne etter hvert utvikler seg.
Hva forventer egentlig de unge soldatene seg? At de ikke skjønner alvoret, skjønner vi lesere nokså tidlig.
"Blant mennene i troppen er det Lasse, Nikolaj og Daniel som er de mest kamplystne. Hele tiden maser de om "tics", tropps in contact, nærkontakt med fienden. For å understreke at de er i beredskap, bærer de Glock-feltkniven med det seksten centimeter lange knivbladet tvers over brystet slik at den er lett å få tak i. "Den kommer dere aldri til å få bruk for," sier Viktor overbærende. "Hvis dere kommer i nærkamp, er det bare fordi dere har gått tom for ammunisjon, og da vil jeg anbefale at dere dunker Tali-bok i hodet med geværet i stedet for å prøve å skrelle ham med den fruktkniven der." (side 32)
Guttene har en tøff sjargong seg i mellom, mens de nærmest kjeder seg til døde av uvirksomhet. Det er da en av dem får ideen om at de skal filme alt som skjer. De går i gang med å dokumentere det som skjer ved hjelp av kamera på hjelmene sine. Men det skal tidsnok bli action ... Og alle vi som har lest en del om denne krigen, kjenner til de uforutsigbare alliansene som oppsto mellom ulike klaner i Afghanistan, Taliban og NATO-styrker. Venner den ene uka - fiender den neste. Alt avhengig av hvem som kunne sikre vedkommendes familie overlevelse der og da. At tvang også ble brukt av Taliban, blir vi også vitne til.
Den kvinnelige soldaten Hannah blir elskerinnen til Schrøder. Hun er uerfaren i kjærlighetslivets irrganger, og forelsker seg i den karismatiske utstrålingen hans. Men hvor elsk-verdig er en mann som tror at krig er som et dataspill, der han selv sitter med kontrollen over spakene ... ?
Det er et urovekkende spill vi etter hvert blir vitne til, og som er så godt beskrevet av Carsten Jensen at du nærmest føler at du er der selv. Han har deg som leser i et grep du ikke kommer ut av før den siste siden i boka er vendt. Virkemidlene han benytter er en erfaren forfatters, og han bruker dem på en måte som de fleste krimforfattere virkelig kan misunne ham. Denne konflikten kjenner han fra innsiden, fordi de virkelige hendelsene som beskriver fremstår som svært autentiske. Kart og terreng stemmer godt med ting jeg tidligere har lest om denne krigen, for ikke å glemme filmene som har begynt å komme. Jeg nevner filmene "A War" og "Armadillo". Dessuten Fredrik Barths faktabok "Afghanistan og Taliban" og Fredrik Græsviks glitrende dokumentarbok "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", samt novellesamlingen "Hjemkomst" av Phil Klay. Og det finnes mer.
Underveis introduseres vi for jeg-fortelleren Khaiber, som har afghanske røtter. Hans oppdrag er å hente den danske troppen hjem til Danmark. Det blir ikke et enkelt oppdrag, ikke minst fordi han utfordres på hvor lojaliteten hans ligger; hos det afghanske folk eller hos det danske ...
Dersom du bare skal lese én bok i sommer, anbefaler jeg Carsten Jensens "Den første sten" av hele mitt hjerte! Lydbokutgaven anbefales spesielt fordi oppleseren Nicolay Lange-Nielsens stemme passer perfekt til boka! Ikke la deg skremme av at lydboka er mer enn 22 timer lang eller at boka er mursteinaktig med sine 610 sider. Dette glemmer du nemlig fullstendig under lesningen av den. Her får du alt: intriger, hevn, overgrep, massakre, bakholdsangrep, svik ... Alt så godt fortalt at man nesten mister pusten underveis ... Samtidig øker din forståelse for den umulige Afghanistan-krigen formidabelt!
Intens og innsiktsfull - en bok som fanger deg og holder deg fast til siste slutt.
Vi følger en tropp danske soldater i Afghanistan. Forholdene er ekstreme - det er krig.
Soldatene er de beste; de er meget godt trent og drillet, men utfordringene de stilles ovenfor, er de aldeles ikke forberedt på. Nå handler det om å overleve.
En stor, viktig og rystende bok. Leseren kommer tett på både lokalbefolkning, soldater og glimtvis Taliban. Man får et innblikk i uskrevne regler og politikk som er uhyre interessant. Denne MÅ leses!
En viktig bok! Den viser krigens meningsløshet på en hjerteskjærende måte. Jeg er takknemlig for ikke å ha blitt født kvinne i Afganistan.
Jeg kan ikke huske å ha fullført denne, mener å huske at den ble litt tung.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMinene dreper fremdeles, som om fortiden alltid er klar til å ta hevn over dem som ignorerer den.
Ensomhet finnes ikke. Du kan alltid snakke med Gud. Presten ser inntrengende på Adam. "Jeg vet at du ikke tror på Gud. Det er heller ikke viktig for meg. Når tankene dine plager deg, prøv å bytte ut ordet jeg med du. Snakk til noen også når det ikke er noen der. Henvendelsen skaper helt av seg selv en som hører etter."
Vi tror kanskje at afghanere kommer lett over andres død, fordi det er så mye av den. Det gjør de ikke. Den setter seg i ansiktene deres.
Jeg har utmerket godt forstått verden...Jeg aksepterer den bare ikke.
Stemmen er full av forakt. Jeg kan ikke se ansiktet hennes. Det er som om det er burkaen som snakker til meg, og den representerer en avgrunn jeg aldri vil kunne krysse.
Vi har skadet andre mennesker. Ja, selvfølgelig har vi skadet andre mennesker. Hva er ellers vitsen med å gå rundt med et stort, ondskapsfullt våpen i hendene og ha brukt et år på å lære å bruke det på den mest effektive måten? vi er da ikke Leger Uten Grenser heller, er vi vel?
En lov kan aldri være helt uttømmende, da er den dødsdømt. Det skal alltid være noe usagt som åpner for improvisasjon og initiativ. Ellers er det ikke mulig å arbeide under den.
Ingen jagerfly, ingen boots on the ground, ingen fremmede styrker, ingen slagord om demokrati, ingen regjering i en fjern hovedstad som de aldri har vært i, kan gi dem hverdagen tilbake når de først har mistet den.
Så lite visste de om tilværelsens mørke hjørne at de frivillig oppsøkte krigen bare for å se hvordan det var, og nå vet de hva krig er, bokstavelig talt et slaktehus der ingen, heller ikke slaktelærlingene blir skånet.
...Fordi hun ble forelsket i meg. Det er det tåpeligste av alle utgangspunkt hvis man overhodet vil skjønne noe.
Litteraturfestivalen Kapittel går av stabelen her i Stavanger 14. - 18. september. Årets tema er vandring. Vi på biblioteket har laget en liste med over hundre aktuelle bøker til festivalen.