Bokelskere.no

Det er rimelig fornøyelig å lese hvordan du anklager Erling for å anvende hersketeknikk og at han "brukte et helt avsnitt på å prate nedlatende om meg". Hvorfor er dette morsomt? Jo, for du har selv plukket fire avsnitt i samme tjeneste, dine ord oser av (nåvel, dårlige) forkledde fornærmelser. La meg få stille deg et spørsmål: Du omtaler deg selv som språkelsker, men fordømmer Hamsuns Victoria som "særdeles svak litteratur", tross bokens vakre formuleringer, og fordømmer Jon Fosse som en voldtekstmann av det norske språket, gir ham terningkast én - og her snakker vi om en som ofte regnes som Norges største nålevende produsent av litteratur, roset spesielt for sin språkføring. Hva slags språk er det igrunn du liker?

Dronning Elisabeth II har hele sitt liv vært en pliktoppfyllende kvinne og monark. Fordi kalenderen hennes i alle år har vært fylt til randen av plikter og offisielle opptredender, har hun aldri tillatt seg selv å ha en hobby eller personlig interesse. Nei, hennes rolle har alltid vært å være interessert i hva andre er opptatt av. Dette har hun avfunnet seg med, og det har heller ikke plaget henne. Med liv og lyst har hun gått løs på oppgavene, om det så bare har handlet om å åpne en svømmehall eller lignende.

På en tur i parken sammen med hundene sine, støter hun ved en tilfeldighet bort i Bokbussen på Windsor. Aller høfligst låner hun en bok. Denne boka kjeder henne veldig, men som det pliktoppfyllende mennesket hun alltid har vært, leser hun boka ferdig. Etter dette låner hun en ny bok, mest av høflighet også denne gangen. Gradvis blir hun mer og mer hektet på litteratur. Dronningen oppdager at kjøkkenassistenten Norman er en interessant mann å diskutere litteratur med, og etter hvert forfremmer hun ham til sin litterære rådgiver. Han er imidlertid stort sett opptatt av homofile forfattere, og det er slik litteratur han forer dronningen med i begynnelsen. Da dronningen skal konversere med den franske presidenten i forbindelse med et statsbesøk, og hun kun vil snakke om (den homofile) forfatteren Jean Genet, opplever staben rundt henne dette som ytterst pinlig.

Etter hvert som dronningen gir seg litteraturen i vold, begynner hun å forstå andres følelser. Hun som aldri har brydd seg om at hun såret tjenerskapet sitt når hun bjeffet ordre til dem, begynner plutselig å bli opptatt av hva de tenker og føler. Og de tidligere så interessante pliktene begynner ikke bare å bli et ork. De fremstår som de reneste meningsløsheter. Hun er dessuten ikke lenger så opptatt av etikette og legger ikke så mye energi ned i at påkledningen skal stemme ned til den minste detalj som tidligere. Dronningen vil nemlig bare hjem til den boka hun til enhver tid holder på med.

Vi følger dronningen gjennom ulike stadier i en lesers utvikling. Hvordan hun nokså kritikkløst leser hva som helst i begynnelsen, og utvikler kritisk sans og en personlig smak etter hvert. Gradvis går hun over til mer krevende forfattere, og gjenlesning av den aller første boka hun lånte på Bokbussen gir henne nå så mye, mye mer enn ved første gangs lesning. Hun turnerer dessuten flere bøker på en gang, og noterer underveis ned tanker hun gjør seg om det hun leser. Dessuten opplever hun panikken ved ikke å ha noe å lese på når hun er ute på reiser, og hennes nærmeste rådgivere har lagt kjepper i hjulene for henne mht. bøker hun planla å ta med seg. Men i stedet for en mer fokusert dronning, opplever de en sur og grinete dronning som savner bøkene sine.

Dronningens nærmeste rådgivere begynner å lure på hva som er galt med henne. Hun er kun opptatt av hva folk leser, og er ikke dette temmelig ekskluderende? Tidligere kunne folk forberede seg på hva en samtale med dronningen med stor sannsynlighet ville handle om, men de tider er det slutt på. Hun er jo blitt fullstendig uforutsigbar. Dessuten sprekker tidsskjemaene hele tiden når dronningen plutselig skal ha samtaler med innhold med folk. Er hun i ferd med å bli senil? Dronningen har imidlertid aldri vært skarpere i topplokket. Hun begynner at på til å bli kritisk ikke bare til sin egen rolle, men til hele monarkiet. På et tidspunkt begynner hun – handlingsmennesket Elisabeth II – å fundere på om hun skal skrive en bok. Hvordan skal dette ende?

Denne lille boka er fantastisk fornøyelig! Vittighetene kommer tett, samtidig som det også er et dypere alvor i boka. For selv om interessen for litteratur absolutt kan ta overhånd hos enkelte, beskrives også hva litteraturen gjør med mennesker. Hvordan det mange ganger er enklere å forstå hva andre føler, hvordan det blir enklere å ta inn over seg at andre mennesker er forskjellige osv. Dessuten var boka tankevekkende på flere plan. Ønsker vi f.eks. virkelig å bli styrt av folk som aldri har tid til å lese en bok? Ikke til å undres over at denne lille perlen av en satirisk roman har blitt en bestselger i England, der det gis sleivspark i alle retninger og hvor spesielt politikere og den engelske overklassen får gjennomgå!

Riktig fin var denne boka! Jeg gir terningkast fem.

Jeg synes ikke denne Skumringstimen holdt helt mål, tror jeg ga den terningkast 3 jeg, Nattefokk var et lite hakk bedre...men stemningen, og miljøet i denne "serien" synes jeg er fin.

Denne boka handler like mye om hovedpersonens forhold til sin mor, som om relasjonen til ungdomskjæresten hun nettopp har truffet igjen. Jeg plasserer den i hylla "Om kjærlighet", fordi den så godt beskriver hvor tussete man kan bli av forelskelse, helt uavhengig av alder. At jeg "bare" gir boka terningkast 4, skyldes visse språkelige detaljer, som jeg henger meg opp i, og som jeg irriterer meg litt over. Men når det er sagt, er det så absolutt en bok jeg vil anbefale!

Deepak Chopra er en kjempeinteressant forfatter og lege. Han er født i India og har medisinsk utdannelse i Vesten.

Jeg har lest mange av hans bøker og er fasinert av hvordan han fremlegger sin viten basert på medisinsk forskning innforbi begge disse kulturene og hvordan han med sin kjennskap til all denne forskningen presenterer mennesket som en del av en større helhet, med den konsekvens at der er flere måter å bli helbredet på. Jeg vil også nevne boka hans "Tankekraft" der han tar for seg det han selv kaller for kvantehelbredelse. En utrolig spennende bok.

Boka "Det glemte mirakelet" bygger på at alt er energi osv.... For meg ble det litt kjedelig etterhvert, men det har kanskje noe med at jeg er kjent med hva han står for og kjent med hans teorier. Jeg har gitt boka terningkast 4, men de fleste av hans bøker holder til terningkast 5. Så jeg anbefaler på det varmeste mange av hans andre bøker !

Deepak Chopra er en enormt kunnskapsrik forfatter og en brobygger mellom østen og vesten. Hans bøker er spesielt interessante å lese for dem som er interessert i medisin, vitenskap og helbredelse.

Han henviser også ofte til interresante historier fra sine egne pasienter som absolutt er verdt å fundere over.

”Damen i dalen” er tredje bind i triologien om Aksel Vinding. Mens ”Til musikken” handlet om ham og Anja Skoog, handlet ”Elven” om Aksel og Anjas mor Marianne. Nå er begge døde, og Aksel forsøker å finne et fotfeste i tilværelsen. Hans musikalske talenter er det liten tvil om, og mange har store forventninger til at han skal bli noe virkelig stort. Problemet er bare at Aksel ikke er klar for dette … ikke enda …

Stikk i strid med alle gode og mindre gode råd, bestemmer Aksel seg for å flykte nordover. Han ønsker å holde konserter i Norges nordligste fylker, og reiser i første omgang til Sør-Varanger. Mens han er i Nord-Norge planlegger han å øve inn Rachmaninovs klaverkonsert nr. 2.

I Sør-Varanger treffer han Mariannes søster Sigrun, som er distrikslege og gift med en lærer. Sigrun og ektemannens store sorg er at de ikke kan få barn. De er heller ikke spesielt lykkelige. I lokalmiljøet omtales Sigrun som ”damen i dalen”.

I stedet for å komme bort fra minnene om Anja og Marianne, opplever Aksel at minnene blir levendegjort gjennom Sigrun. Vil han noen gang klare å komme løs fra Skoog-familien? Og hva er viktig for at han skal komme videre med livet sitt?

”Damen i dalen” har mye av den samme stemningen som preget de to første bøkene. Aksels musikk har imidlertid kommet noe mer i bakgrunnen, ettersom denne boka mest av alt handler om løsrivelse og det å bli ordentlig mann. Innimellom er det en del lattervekkende scener der Aksels Oslo Vest-adferd kolliderer fullstendig med det typiske nord-norske. Selv om denne siste boka er mer på det jevne enn hva jeg opplevde de to første som, må jeg si at jeg er forundret over at det ikke blir mer blest rundt Bjørnstads bøker i Norge. I utlandet blir han derimot lagt merke til, og i 2008 mottok han den prestisjefylte franske leserprisen Prix des Lecteurs. Bøkene hans er oversatt til flere språk.

Avslutningsvis vil jeg gjerne fremheve at oppleseren Haakon Strøm er et navn å merke seg. Han har virkelig en behagelig oppleserstemme! Ekstra morsomt var det at musikken som ble omtalt i boka, ble spilt når kapitler tonet inn og ut.

Jeg gir boka terningkast fire fordi jeg mener at denne tredje boka er noe svakere enn de to foregående.

Av alle bøker jeg har lest i overskuelig fortid, er denne boka noe av det pussigste jeg har vært borte i. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for å lese den, vel vitende om at den er temmelig omstridt. En hel del mennesker mener at denne lille boka er noe av det beste de har lest, mens vel så mange mener at det er noe av det mest elendige de har lest. Så hva er det med den? De tankene jeg formidler her, er fullt og helt mine tanker. Les den selv dersom du ønsker å gjøre deg opp din egen mening!

Boka starter med at jeg-personen Holden Caulfield atter en gang har blitt kastet ut av skolen han går på. Ikke bare har han strøket i alle fag så nær som engelsk skriftlig, men han har noen holdninger som gjør at han kommer på kant med de aller, aller fleste. Hvorfor skjønner vi etter hvert. Man skal nemlig lete lenge etter noen som gir så faen som nettopp Holden Caulfield!

Jeg har alltid lurt på hvordan noen mennesker kommer seg gjennom livet ved å definere alt og alle rundt seg som idioter, mens det kun er de selv som har forstått noe av verdi her i livet. Vel, her har man altså typen! Det er nemlig ingen som slipper unna Holdens kritiske blikk. Absolutt ingen holder mål. Kanskje bortsett fra søsteren Phoebe … For ikke å glemme hans avdøde bror Allie. Like fullt er det små, små glimt av en ung sårbar gutt bak den tøffe masken. Det var disse glimtene av noe jeg oppfattet som håp som ga meg lyst til å lese videre.

Vi følger Holden gjennom et par døgn etter at han har forlatt Pencey, skolen han inntil nylig har gått på. Han ønsker ikke å dra hjem til foreldrene før de har fått brevet om utkastelsen fra skolen.

Mange av episodene som beskrives i boka er mildest talt lattervekkende. Den unge Holden gjør det som står i hans makt for å unngå å falle for eget grep. Han ler av alt og alle, og enkelte ganger holder dette på å koste ham dyrt. Uansett hva han roter seg opp i, klarer han å få det til å være andres skyld. Dessuten er alt i samfunnet falskt og uekte. Sånn sett ligner dette veldig på et hvilket som helst ungdomsopprør. Det var faktisk ganske fascinerende lesning!

Enkelte mener at denne boka har gått ut på dato. Kanskje har den det. Mange av kraftuttrykkene og banningen var sikkert nokså oppsiktsvekkende da boka kom ut i 1951, mens de i dag fremstår som temmelig naive og uskyldige. Jeg likte ikke Holden, men ble under lesningen likevel sittende og bekymre meg for hvordan det skulle gå med ham til slutt. I tiden før 1951 var det ikke plass for de helt store ungdomsopprørene, så jeg skjønner at denne boka må ha vært ganske omstridt da den kom. Ungdomsopprør slik vi kjenner det i dag, må vel betraktes som en nymotens "oppfinnelse" ... fortrinnsvis etter 1951 ...

Alt i alt en noe over middels grei bok som i bunn og grunn var litt skuffende, men som jeg uansett er glad for at jeg omsider har fått lest. Den må vel sies å høre med i allmenndannelsen. Det er sagt om forfatteren at boka har selvbiografiske trekk og at han trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten på grunn av alt oppstyret som fulgte med bokutgivelsen.

Terningkast fire.

Det er morsomt å lese alle diskusjonene som går om Knausgård og hans bokprosjekt. Spesielt virker det som om de fleste som er veldig i mot = dem som ikke har lest bøkene, mens de som priser bøkene = de som har lest dem. Det kunne jo vært litt morsomt om noen som faktisk hadde lest bøkene OG var kritisk, ga denne siden en stemme. ;-)

Det kommer garantert minst en bok om hysteriet rundt kamp-bøkene! Som gjennomanalyserer hva som egentlig skjedde, om Knausgård har rent mel i posen eller ikke, om han er så naiv som han foregir seg å være eller om han har lurt alle sammen ... Jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å lese den eller de bøkene, fordi jeg ikke trenger å få andre til å forklare for meg hvorfor jeg ble så hekta. For hekta har jeg blitt. Og det på tross av at heller ikke jeg pleier å være den første til å kaste meg på trender, motebølger eller lignende. Det var nokså tilfeldig at jeg kom til å kjøpe den første boka. Jeg hadde ikke fått med meg så mye av viraken rundt boka heller på dette tidspunktet. Men så begynte jeg å lese, og så måtte jeg bare ha mer, mer, mer. Og sånn har det vært for mange som har gitt seg i kast med bøkene. Den første boka er riktignok litt stillestående på midten, men SÅ - så løsner det for alvor. Bok nr. 2 er fantastisk! Intet mindre! I bok nr. 3 og 4 daler det ... fra terningkast seks til fem, slik jeg ser det ... men jeg MÅ ha mer!

Uvitende om at jeg faktisk hadde hatt en perle av en bok stående ulest i mine bokhyller i hele syv år (helt siden jeg fant den på et eller annet loppemarked), førte tilfeldighetene til at denne boka heldigvis ble gravd frem fra glemselen. For det er en makeløs bok, denne lille saken som Stefan Zweig skrev i 1927, og som utkom på norsk for første gang i 1952. Opprinnelig hadde den tittelen ”Historiske øyeblikk”, men den tyske tittelen er langt flottere: ”Sternstunden der Menschheit” – menneskehetens stjerneøyeblikk!

Gjennom 12 historier forteller Zweig om skjebnesvangre hendelser som fikk helt avgjørende betydning for menneskehetens historie. Måten han har bygget opp hver av historiene på, gjorde at jeg leste i åndeløs spenning – selv om jeg kjente utfallet av de fleste av historiene.

Jeg hadde nok aller størst glede av historiene om hhv. erobringen av Bysants og skjebneminuttene ved Waterloo. At SÅ lite skilte mellom det totale nederlag og seirende triumf, var ukjent for meg. Ellers var historien om tilblivelsen av Händels Messias besnærende. Likeså historien om oppdagelsen av Eldorado og hva dette medførte for den for meg totalt ukjente J.A. Suter.

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få tak i Zweigs bøker! Noen burde sørge for at disse utgis på nytt! For øvrig er jeg interessert i å komme i kontakt med noen som ønsker å selge bøker av Stefan Zweig,

Jeg gir terningskast fem. Når boka ikke når helt opp til terningkast seks, har dette intet med måten boka er skrevet på. Derimot skyldes det at det er med to-tre nokså uinteressante historier, som Zweig kanskje med fordel kunne ha redigert bort i sin tid.

Jeg synes også denne var (ganske) bra...mulig det var vel mange "stories" samtidig i denne da, men alt hang jo sammen til slutt...og slutten ja: det var den svakeste delen, her ble den "tværet ut" .. og ble litt for dryg; jeg endte opp med terningkast 4 på denne.