Bokelskere.no

Helt enig! Den tar veldig mye på kornet (og forstørrer det en smule), f.eks. moren til Vernon som igrunnen ikke bryr seg om noe annet enn dette svære kjøleskapet og at det må være større en nabofruas, mens da altså sønnen hennes vikles inn i denne vanvittige historien. En glimrende bok!

Glimrende! En klassiker! Selvsagt mye mer å si, men det blir nok et annet sted

Lettlest og morsom fagbok hvor sørafrikanske Kuper plukker fra hverandre kulturbegrepet til amerikansk kulturantropologi

Lo så jeg gråt!

En liten perle!

Siden det kanskje ikke kommer helt klart fram, er det kanskje på sin plass å presisere at det meste jeg har skrevet om mitt forhold til Hamsun her inne inneholder ikke så rent lite selvironi. At jeg lot meg irritere så grenseløst i min ungdom var jo nettopp et tegn på hvilken stor litteratur dette tydeligvis må være, når den kan skape slikt følelsesmessig engasjement hos leseren... Om en reagerer med irritasjon eller ikke har sannsynligvis med personlighet å gjøre. Ingens følelsesmessige virring irriterer meg mer enn min egen. Det er derfor kanskje ikke så rart at jeg også lar meg irritere over andre mer eller mindre nevrotiske menneskers virring.

Du har nok rett. Først tenkte jeg at det går nok ikke så langt ut i boka før en oppdager at "hvordan det går" kanskje ikke er så viktig i denne fortellingen, men det kan jeg kanskje si nettopp fordi jeg vet hvordan det går? Jeg har nettopp lest en bok (vil ikke røpe hvilken) hvor jeg hele tiden regnet med at det ville komme en "oppklaring" eller forklaring mot slutten. Da det ikke kom, ble jeg temmelig skuffet. Hadde jeg visst på forhånd at jeg ikke ville få en løsning, hadde jeg mistet hele motivasjonen til å lese den boka. Så, ja, jeg skjønner hva du mener.

Jeg har bare lest fire bøker av Hamsun; Victoria, Sult, Pan og Mysterier. De to siste likte jeg godt, spesielt Mysterier. Sult var nok også god, men hovedpersonen der var også så irriterende at det var nesten plagsomt å lese boka. (Med litt hjelp fra norsklæreren forsto jeg at denne irritasjonen nok var en del av poenget ved boka.) Victoria leste jeg på ungdomsskolen, så jeg er kanskje ikke helt til å stole på? Kanskje all virringen hos hovedpersonene var en del av poenget der også?

Denne hadde jeg kjempeforventinger til! Jeg hadde fått den anbefalt av en som var helt hekta og hadde levd i en slags Stendhalsk virkelighet i flere måneder, men jeg skjønte ingenting da jeg begynte. Det var en herlig, varm høst i en hengekøye langs en elv på sørsiden av Kreta. Alt lå til rette for den perfekte leseropplevelse, men det gikk rett og slett ikke. Siden har jeg falt for Balzac og Baudelaire og andre rare 1880-tallsfranskmen så jeg er kanskje moden for å ta den opp igjen.

Hm... Godt spørsmål. Den første som faller meg inn er En passende ung mann av Vikram Seth. Kanskje man må ut av Europa?

Nydelig og rystende! Mitt første møte med Balzac, og jeg falt omgående. Ifølge min fransklærer var visst denne den eneste som var verdt å lese av ham, men jeg blir like begeistret hver gang jeg gir meg ikast med en ny bok. Men denne er kanskje den aller beste? Nei, nei, de er flotte alle sammen!

Helt enig i alt du sier her! Irritasjonen her er på et vis litterært sett mer givende - eller kanskje lettere å tolke - enn i Sult og Victoria. Men Mysterier er også min absolutte Hamsun-favoritt (av de fire jeg har lest).

Jeg blir også temmelig irritert på ham, men ikke på langt nær så irritert som på hovedpersonen i Victoria og, aller verst, Sult. Han i Mysterier derimot, var jo riktig så fascinerende.

Ja! Mye bedre enn Pan, selv om den også er bra.

Hahaha! Jeg også! Sult har jeg gått i meg selv og innrømmet at var bra, på et vis, og Pan og Mysterier var jo virkelig bra, men ikke denne.

Jeg likte den heller ikke i det heletatt da jeg leste den. For en tulling! Jeg ble faktisk kjempeprovosert og irriterte meg grønn over den dusten. Heldigvis var dette på den tiden da jeg fikk skrive stiler om bøker jeg leste (og ting jeg tenkte på forøvrig), og læreren skrev tilbake at det at jeg hadde latt meg provosere slik var jo kanskje et tegn på at Hamsun hadde lykkest med noe... Da ga min eminente norsklærer meg noe å tenke på (for resten av livet faktisk). Så nå har jeg problemer med å si hvorvidt jeg likte boka eller ikke, men dårlig er den definitivt ikke.

Gripende og godt! Og jeg liker veldig godt hvordan språket fungerer (blomstrende ordvalg og setninger som ligger lag på lag, på et vis).

Fascinerende lesing! Språket gjør seg utrolig godt til historien

Liker nok både denne og Åndenes hus bedre enn Eva Luna, som var den første av henne jeg leste.

Jeg liker denne best av Allende. Og likte boka mye, mye bedre enn filmen.