Bokelskere.no

Ah, nydelig; noen bøker er bare bedre enn andre. Helt enkelt.

Vel, tre kjappe bemerkninger:

"finner på religioner" er litt vel reduserende; snarere handler det om mer dyperliggende forklaringsbehov: som mennesker ønsker vi å forstå, å vite, å forutsi, å klare å leve med nød og urettferdighet, finne trøst for all lidelse og grusomhet på denne jord, samt å bli belønnet for det gode vi gjør... og ha evig liv, og dette, ja det er det bare religion som kan avhjelpe.

Alle religioner har ikke et liv etter døden som mål. I for eksempel buddhisme er som kjent nirvana det optimale endeliktet, og det er jo tvert imot å tre ut av livet, å endelig få dø.

Til sist, et lite poeng som ofte undervurderes, nemlig et religiøst behov hos menneske, homo religiosus, som på mange måter ser ut til å fungere som et basalbehov.

For egen regning legger jeg til, verden sekulariseres nødvendigvis ikke, men religioner endrer seg, finner nye uttrykk, og det finner sted en resakralisering, mener mange. Med andre ord, religionen i samfunnet er mer eller mindre konstant.

Raskt stakk jeg den dirrende hånden i lommen og så en annen vei, betraktet de mektige trekronene, hvordan de nesten bøyde av for vinden, ble tvunget mot grunnen, som jeg for blikket.

Så enig, så enig; skjønnlitteratur er kilde nummer én til å oppta kunnskap om mennesket, som et selvstendig individ og som del av et samfunn. Dessuten er skjønnliterære univers minst like "virkelige" som noe annet, de er faktisk helt konkrete fortolkninger av virkeligheten (som etter mitt syn er det beste vi som mennesker kan oppnå), de er videre beskrivelser av et menneske som lever i et samfunn, som dermed med nødvendighet speiler dette fellesskapet (og følgelig er den reneste etterretning om sameksistens).

Men for all del, det er selvfølgelig avhengig av hva slags informasjon man ønsker, men da må andre argument tas i bruk.

Vel Linn, jeg tok en titt over bokhyllene dine og de dertil tilhørende bøker...

På meg kan de se ut for at du muligens kan like en bok som "Tilværelsens uutholdelige letthet" av Kundera. Dette er jo en meget meget kjent bok, ja nær sagt en moderne klassiker, for å ty til et noe slitt uttrykk (men her synes jeg det passer!), men den fortjener all sin oppmerksomhet: den er lettlest og underholdende (som for eksempel Kjærstad) men stiller opp spørsmål omkring vårt virke som mennesker her på jorden på en måte som får Coelho til å sitte måpende i sandkassen å betrakte sandslottet som slås til grunnen av, nettopp Kundera...

Til slutt vil jeg løfte frem en særs underholdende og ikke minst inspirerende bok "Røff guide til samtidslitteraturen" av Marta Norheim. Den er full av gode tips, skrevet med en smittende entusiastisk penn og gir en enorm lyst til å lese en hel bråte med bøker!

Jeg er ikke uenig med deg, men et raskt, lite poeng er følgende: dersom prisen på pocketbøker har vært stabil i en årekke, innebærer det intet mindre enn at de i praksis har blitt billigere.

Hva Sverige angår, har de vel generelt et lavere lønnsnivå enn hva tilfellet er her til lands?

Vel, hva kan jeg si... takk for advarselen!

(Jeg har ikke sett tv-serien om Beck, og jeg har heller ikke sett filmene om Varg Veum, men sistnevnte hadde jeg tenkt å prøve og se på et tidspunkt; Varg fulgte med meg og formet meg da jeg var menneske in spe)

Kanskje skal jeg se Veum på fjernsynsskjerm, kanskje ikke...

Apropos, regner med at du har støtt på Raymond Chandler?

Litt moro, ser at jeg opp gjennom har lest mye av de samme krimbøkene som deg. Det er nok flere år siden jeg leste krim nå, men jeg har begynt å les Kane om igjen og akter å lese de i takt med nyutgivelsen. Men tilbake til det opprinnelig temaet; ser at noen allerede har ymtet så smått om bøkene om Martin Beck, og jeg må bare henge meg på av minst to grunner: For det første glimtet de (sterkt!)med sitt fravær på listen din, og for det andre synes jeg de bøkene er uimotståelige, og særlig personskildringene er interessante og plastiske. Men kanskje har du alt lest noen av de, uten at de har falt i smak?

Jeg tror jeg skulle stukket et religiøst skrift i lommen, for eksempel Bibelen. Dersom jeg begunstiges med normal forventet levealder, burde jeg nå å lese denne teksten (eller skriften) tilstrekkelig mange nok ganger til at det forhåpentlig går opp et lys for meg slik at jeg kanskje møter frelsen (får besøk av den hellige ånd) for dermed å bli gitt muligheten for å trøste meg med at...
-jada, det går bra til slutt...

En annen ting er at en tekst, som selv etter årtusener ennå fremtrer som rettesnor, veileder. trøst og interesse-vekker blant store deler av en kultur, for ikke å glemme utgjør vesentlige deler av kulturen, strengt tatt burde makte å engsjere meg den lille snutten jeg har igjen.

Vel, siden jeg ikke har lest boken, så tar jeg noen forbehold, men ærlig talt...

For det første er dette ikke helt ukjent informasjon (dessverre kan kanskje man si), men samtidig er dette uttrykk for en lang historisk utvikling, som stadig er gjenstand for seriøs og dyptloddende forskning verden over: hvorfor er ulikhetene i verden så store, hvorfor ser verden ut som den gjør..? Forsøkene på å nærme seg mulige løsninger på slike spørsmål er mange og lange, og har neppe noen enkle løsninger. At denne boken skal kunne være et vesentlig bidrag på dette feltet, stiller jeg meg noe tvilende til.

Når det er sagt, ble jeg like fullt nysgjerrig på boken. Mange sider ved tilværelsen betrakter vi gjerne som gitte, forklarte etc, men "glemmer" ofte at det er resultatet av menneskelige handlinger (kanskje gjennom mangfoldige århundrer) og kulturelle forskjeller, og dermed ikke resultat av naturgitte forutsetninger, og dette kan det være spennende å forsøke å skrape i... men om denne boken evner det, aner jeg ikke. Den synes litt "lettvint".

Hm, jeg er ikke helt sikkert på om jeg synes Renberg kan stappes i denne båsen... da er heller "Elling"-bøkene av Ambjørnesen mer slående eksempler.

Som Halvorsen påpeker under handler det om en en tilnærming til en absurd verden, for verden er, eller kan i det minste virke, absurd dersom man forsøker å finne fornuft i den. For å demonstrere at det er slik (umulig å finne fornuft i noe som er grunnlegende ufornuftig), brukes en barnlig tilnærming, et barnlig språk og utrykksmiddel, derav det naive.

Sagt på en annen måte: om du stiller et barns spørsmål til en komplisert virkelighet, er det helt på sin plass og i tråd med for filosofi (bare tenk på Sokrates), men om du svarer med en barns forståelse kombinert med et modent kunnskapstilfang, vil det i i lengden i beste fall oppfattes som sjarmerende og nettopp naivt.

Ja, det er underholdende... ja, det er morsomt... ja, man kan se på fenomen med andre øyne... men det er òg lett å bli litt lei (av grunner jeg ikke trekker fram her og nå).

Vel talt; et godt råd!

Helt ok bok, men relativ smal og gir egentlig lite utover det altoverskyggende temaet, sex i mange varianter. Men for all del, det kan være spennede nok det, men samtidig kan det òg bli kjedelig...

Yepp, jeg er helt enig. Enten en "pause"-knapp eller en "lest i"-knapp, for det er mange bøker jeg har lest litt i, enten det skyldes at jeg pauser en periode eller noe annet, og der er bøker jeg av ulike årsaker har lest noen kapitler i.

Mulig jeg er litt uoppvakt her, men følgende vekket min nysgjerrighet: "å leve som bipolar". Hva er det?

i tillegg til det Fongen har skrevet, skaper det med jevne mellomrom litt bølger og krusninger vedrørende medlemskap i Forfatterforeningen, som skyldes opptakskriteriene.

Jeg mener å huske at for å bli medlem at denne smått eksklusive foreningen må man ikke bare ha to litterære utgivelser bak seg: disse må òg være av en viss kvalitet, og her ligger naturligvis en kime til uro og ståk. For det første: hva er bra, og ikke minst for det andre, hvem skal få bestemme hva som er bra; eksekutivkomité her er Det litterære Råd, som består av en håndfull forfattere.

På en måte faller dette litt sammen med statens innkjøpsordning, som nødvendigvis, så vidt meg bekjent, styrer etter lignende kjøreregler.

(Subjektiv parantes til slutt. Oterholm er jo sjefen i Forfatterforeningen, og da er alt i beste hender!)

Tja, hva med alle de bøkene man kanskje har, som man nødvendigvis ikke har lest, eller som man bare har lest deler av; jeg tenker for eksempel på bøker av typen leksika, diktsamlinger, samlede verker, historiske verk i flere bind, eller bøker man kanskje samler på etc etc; for min del vil jeg gjerne ha dem med i boksamlingen.

Når det gjelder bøker i kategorien "ønskeliste" er jeg enig; disse bøkene trenger ikke telles med i bokhyllen.

Noen premisser innledningsvis. Dette er forfattere som gir meg mye, hvor lesehastigheten nesten alltid er omvendt proporsjonal med antall leste sider, i et forsøk på å strekke disse flotte tekstene i det lengste. Altså, de er veldige for meg, og hvorvidt de også ruver i ett mer allment perspektiv, bryr jeg meg ikke om her. Så, mine fire store og betydningsfulle.

Dette er selvfølgelig ingen enkel affære. Imidlertid var de tre første en smal sak: Bjørg Vik, Ola Bauer og Anne Oterholm. Øverst troner Bjørg Vik for hennes utrettelige utforsking av samlivets rammer, muligheter og begrensninger, hvor nærhet og godhet ofte settes opp mot livets uavvergeligheter, som slitasje, vane, kjedsomhet og nye forelskelser. At hun gjør dette mesterlig, er unødvendig å si. Generelt er de tre øverste plassert på grunn av sin nærhet, sine troverdige og merkelige personer og skikkelser, og fordi jeg ofte kjenner hvor lett det er å relatere til disse, ofte litt skakke, menneskene.

Fjerdeplassen derimot, var skikkelig vrien. Kort fortalt var det nærmest dødt løp mellom Køltzow, Ambjørnsen, Kjærstad, Christensen, Renberg og Hovland (som alle er forfattere jeg setter meget høyt, og som på et annet gitt tidspunkt like gjerne kunne vært inne på lista), men tilslutt ble det Mattis Faldbakken som karret til seg fjerdeplassen, som for meg gjør nyskapende og dristige ting i sin litteratur.

Er ikke uenig med deg, men det er òg et spørsmål og man ønsker å finne det generelle eller det spesielle. Det spesielle har utvilsomt interesse (som for eksempel Hitler), men det generelle har ikke mindre interesse dersom man evner å peke på noe som er allmenngylig for oss mennesker. Men da må man lete etter tendenser som gjelder alle og ikke de få (dedusere snarere enn å indusere).

Stjerne til både Jan og Hilde for hvert sitt gode svar.

Bak Jans innlegg anes, som så mange steder, konturene av fotsålene til en mann fra Jante, noe som ikke trenger å være ille.

Derfra bykser jeg rett over på det litt mer kinkige standpunktet, som dersom det formuleres klønete, lett blir ”politisk ukorrekt” (hermetegn fordi jeg ikke helt liker denne klistrelappen, men i likhet med andre klisjeer, får den fram poenget): Gir lesing fortrinn?

En dugelig innfallsvinkel (synes jeg) er hvordan dette spørsmålet avspeiles i den norske enhetsskolen. På tross av endringer der som andre steder, hersker det noenlunde enighet om at lesing generelt og skjønnlitteratur spesielt er berikende for oss mennesker; få, om noen, lærere anbefaler elevene å legge vekk den evinnelige ”Potter-boka” og heller fyre opp fjernsynet (ok, to ytterpunkt, men pytt pytt).

I tillegg til argumentene for lesing som er kommet fram til nå, vil jeg legge til den påviselig gunstige effekten lesing har på utviklingen av fantasien. På dette området spiser lesing fjernsyn til frokost og spill til middag.