Bokelskere.no

Bob Dylan. Yepp.

Nøyaktig som jeg selv husker det: jeg humret ikke, men lo høyt, lenge og ved flere anledninger. Jeg minnes at min daværende samboer jaget meg ut av både sengen og soverommet som følge av hyppige lastterutbrudd. Det endte med at jeg leste ut hele boken i løpet av natten, på stuen.

Enkelt. Ensidig, partisk agitering og hemningsløs propaganda (om innfløkte, sammensatte og kanskje følelsesladde fenomen). For eksempel to hyllemeter utelukkende med pro-israelsk eller pro-palestinsk litteratur.

Eller David Irvings samlede (makk) verker...

Tja, noen kjappe forslag (som alle er meget gode) er for eksempel:

Roald Dahl, "Den kjempestore krokodillen"; spennende, og fengende for en førsteklasse.
Bøkene om Franz, som jeg i farten ikke husker hvem som har skrevet.
Hovland, "Bjørnen Alfred og hunden Samuel forlet pappkassen", moro både for store og små.
Karsten og Petra-bøkene, merkelig fengende for barn i den alderen.
"Karius og Baktus", eller andre Egner-bøker, de fleste barn synes denne er gøy.
Albert Åberg selvfølgelig.
Min personlige favoritt: "Serafin og Plym og hans makeløse mesterverk"; fantastisk bok!
Mamma Mø-bøkene, spekket med humor som virkelig treffer barn.
Og til slutt en ny, som bare er helt knæsj: "Mannen som malte fotgjengeroverganger". Denne siste imponerer, på mangre plan!

Vel, du har et poeng; folk tar tross alt et valg ved¨nettopp ikke å gjøre det.

Videre har du selvfølgelig et poeng (Cruise-penget), men samtidig er det ikke så enkelt: Bøker kom til fordi det var en hensiktsmessig måte å fange og videreformidle informasjon på, forholdene tatt i betraktning. Av dette følger... er bøker (slik vi kjenner dem, trykt på papir etc) ennå den mest hensiktsmessige måten å holde fast og formidle kunnskap og beretninger på, forholdene tatt i betrakning?

Hmmm, du drar en Isak altså...

Ellers er jeg ikke uenig, bortsett fra at det er nok kun på dette nettstedet man deler seg femti-femti; i den virkelige verden vil disse femti-femti være i mindretall noe i retning størrelsesorden tjue-åtti, hvor åtti ikke helt makter å ta inn over seg problemstillingen.

Nå har jeg ikke tittet på hvilke bøker du faktisk har lest, men siden jeg drister meg til hele to anbefalinger, satser jeg på at minst én av dem er ulest.

Ser av dine favorittbøker at du favner vidt. De to bøkene (forfatterne) som følger er nok ikke strengt tatt klassikere, men det er nå jaggu ikke langt unna. I det minste har man sitt ord i behold om man nøyer seg med å titulere dem lokale klassikere...

Den første, Sigbjørn Holmebakk, skriver bent ut utsøkt på en hamsunsk måte; språket er delikat og forførende, og når man lukker boken sitter man forundret tilbake, mens man tenker, hvordan i huleste gjorde han det? Han skriver seg rett og slett under huden på en, slik for eksempel Hamsun gjør; betyelige inngrep av følelser og psykologiske horisontutvidelser, mens man praktisk talt er satt i en ordnarkose...

Så, nummer to, om du ikke har lest noe av henne, kan det absolutt være verdt å prøve. Jeg taler om Hanne Ørstavik, som i det hele tatt er kjent for å bruke språket på nye måter, og det må jo kunne sies å være fortellermessige grep. Men hun kan nok med fordel leses med konsentrasjon.

Ok, to bøker da.... ikke så enkelt, men jeg lander på "Jentespranget" av Hølmebakk, og "Tiden det tar" av Ørstavik.

He he, hvil ikke på dine laurbær: du er over halvveis, og ops, klokkene ringer for deg, med andre ord...

Ah, du kommer til å få en bråte med svar... her er det viktigste:

"Reisen til nattens ende" (Louis-Ferdinand Celine)

Yepp, enig, som "en av de selvtilfredse hyhetsankerne" fra junaiten, som i tillegg aspirerer til noen ekstra dollars på tv-shop eller noe.

Men jeg vil legge til at på grunn av kommentarene i forkant, var jeg mer enn rimelig forutinntatt... og fordommene var dessverre ikke av det velvillige slaget.

Noe helt annet. Den frytkteligste oppleseren som noensinne har svinget seg ned øregangene mine, er selveste Hitchens, som leste sin egen, kjente bok "good is not great". Jeg må si at den goodeste Hitchens har litt å gå på her. All ære til de som faktisk har hørt denne boken...

Hm, høykultur og lavkultur sier faktisk ikke noe om ferdigheten til utøveren, men er nærmere en sosial konstruksjon. Trolig besatt Mozart, slik du fremhever, større ferdigheter enn Ole Ivars, men han overgikk og overgår nok flere enn som så, også de fleste som jobber innenfor nisjen høykultur... Om du ser poenget. (Det mest talentfulle mennesket jeg vet om, bruker tiden sin til å pugge nasjonale grand prix-låter. Han kan for eksempel synge de siste års greske vinnerlåter perfekt, uten å ane et fnugg av hva han synger... om han beskjeftiger seg med såkalt høykultur, er vel kanskje tvilsomt.)

Egentlig er det ikke særlig overraskende: smak er både vrient, og ikke minst omstridt å diskutere generelt, og bort i mot umulig å overbevise andre om spesielt...

Jeg sier ikke at man bør la det ligge, kun at det er høyst forståelig (at man lar det ligge).

En annen ting er at det er svært krevende å diskutere smak, fordi man da rett og slett støter på ulike måter å tolke tilværelsen på, og dermed befatter man seg med noe som er meget dyptloddende og personlige

Jeg er nok for det meste enig i det du skriver, men akkurat i tilfellet "La meg...", er det noe klamt (som er et ord som er flittig brukt), og jeg mener og tror det skyldes den etter hvert altfor forutsigbare handlingen, som alltid tar den "sentimentale" retning. Opptakten var fin, og stillferdig, som du påpeker, samtidig som handlingen omhandlet svært alvorlige forhold, men så begynte klisjeene å ramle inn, og det på løpende bånd: alt stemte, alt klaffet, alle de "rette" bildene ble tegnet opp osv, følelsene av holywoodisk feelgood, eller hva jeg skal kalle det, ble fullstendig dominerende, for min del.

Jeg er enig, og vel så det (så nær som "Kvinnen...", som jeg mener hever seg himmelhøyt over det meste av resten av de midelmådige, som du nevner). At "La meg..." føltes klam, hersker det ingen tvil (hos meg selv, så klart); faktisk utviklet det seg: klam klammere flodbølge... Jeg kan gjerne gråte over en bok, men her ble nok latteren nesten mer nærliggende.

He he, engsoleie og smørblomst...

Yeah, enig. Det funket som bare det på meg òg.

Men bare én gang, dessverre... så hold deg unna i ettertid!

Mon tro om ikke dette er smått på siden, men like vel...

...jeg har etter hvert oppdaget at jeg raskt når en form for grenseverdi ved lesing. Kort forklart innebærer dette jo mer jeg leser, desto færre minnespor etterlates til min tilgjengelighet; dersom jeg i løpet av en uke leser tjue bøker husker jeg like mye totalt sett som om jeg hadde lest ti bøker.

Litt sørgelig er det dog, å oppdage i perioder med overlesing at, hmmm, tja, vet da knapt om jeg har lest denne her...

Helt ok bok, men heller ikke mer. Skjemmes òg av rotete og mangelfull oversettelse. Heldigvis er min fascinasjon over Cohen så stor at både leseglede og interesse uansett jobber på autopilot. Kan anbefales (til fans).

Jada, en riktig så fin bok, autentisk og ung; befriende og interessant. Skrevet i et direkte, stilrent språk som fikk meg til å tenke på for eksempel Helle Helle; kontrasten mellom det klare, enkle språket og det som formidles er til tider dramataisk.

Når det gjelder slutten er jeg derimot uenig med deg; den er langt i fra verken vakker eller noe annet. Tvert imot var den litt billig og klisjeaktig i en negativ betydning. Samtidig fungerer den smått provoserende og fikk meg til å tenke om den stakkars hovedpersonen at om ikke lenge vil hennes levde liv selvfølgelig innhente henne. Som mennesker kan vi nok endre og utvikle oss, men det som er tapt kan vi aldri få tilbake, i dette tilfellet et konvensjonelt liv.