Bokelskere.no

Jeg har selv lest "La meg synge deg stille sanger", og jeg blir litt forundret over at denne boka kalles sentimental. Det var faktisk et ord som var helt fraværende i mitt vokabular da jeg leste boka. Derimot er tonen i boka nokså stillferdig. Her skjer det meste på det indre plan, og heller lite på det ytre. Dette fører nok til at noen vil synes boka er kjedelig fordi den er så stillestående i handlingen. Jeg kan for øvrig heller ikke erindre at det var så mye "dekorert" språk i denne boka ...

Blir vi virkelig så blaserte som lesere at vi ikke kan tåle å bli litt beveget av en bok? Jeg tenker selvsagt ikke på virkelig dårlige bøker, som overspiller til de grader på det følelsesmessige - nærmest spekulativt. Jeg tenker derimot på helt vanlige romaner som "Bienes hemmelige liv" og for så vidt også bøker som "Øya". "Bienes hemmelige liv" synes jeg faktisk forteller en ganske viktig historie fra vår nære fortid - om rasisme, segregeringspolitikken i USA etc. Jeg kan heller ikke erindre at denne var spesielt tårepersete. "Alkymisten" kan man selvsagt mene mye om, men det var mange seriøse lesere - for ikke å snakke om kritikere - som trykket denne boka til sitt bryst da den utkom. Den var jo så annerledes! Så kom kritikken mot boka - egentlig godt hjulpet av at forfatteren skrev vel mange likelydende og etter hvert temmelig flosklete bøker - og plutselig tvilte "alle" i kor på denne boka. Den kunne kanskje ikke være så genial likevel? Og det ble plutselig flaut å skulle forsvare en bok som "alle andre" skjønte bare var tull ... Selv opplevde jeg boka som en fabel da den kom ut, og da tolererer man mer av ymse greier i handlingen, for ikke å snakke om svulstige metaforer. Det hele kan sammenlignes med at man hakker løs på en bok innenfor genren magisk realisme, fordi handlingen ikke er realistisk.

Hvorvidt sentimentalitet i en bok oppleves plagsomt eller fantastisk, tror jeg helt og fullstendig avhenger av hvor man står i livet. Jeg kan huske faser i mitt eget liv med f.eks kjærlighetssorg, og hvor bøker som omhandlet tapt kjærlighet gikk rett hjem hos meg. Hadde jeg lest de samme bøkene i dag, ville jeg antakelig ha spydd. Men der og da trengte jeg disse bøkene.

Jeg tror at mange av de litt alternative bøkene - som "Alkymisten" i sin tid var en åpenbar eksponent for - er et uttrykk for folks søken etter en mening med tilværelsen i vår skiftende tidsalder. Og når moralen kan være så enkel som at det er veien som er målet, og ikke målet i seg selv - ja, så er vel det ganske herlig vel? Sånn sett føyer denne boka seg inn i rekken av mange, hvor filosofien egentlig er selvfølgeligheter satt i system.

Jeg vil altså slå et slag for at det må være tillatt med litt følelser og gjerne også en dæsj sentimentalitet i bøkene, uten at det dermed er noe galt verken med bøkene eller oss som lesere! Og det finnes ikke et gitt svar en gang for alle - ikke engang for det samme mennesket/den samme leseren. Noen ganger er sentimentalitet helt herlig - andre ganger til å spy av. Men den dagen vi generelt hever oss høyt over bøker som beveger oss litt, ja som til og med kan fremkalle tårene, da er vi på ville veier, synes jeg. Det er åpenbart ikke "kult" å følge strømmen, og den ultimate leser ønsker helst å like de bøkene som kun et fåtall leser. Er det slik? Synspunkter er ønskelig!

Det kan knapt sies bedre, Rose-Marie: det som teller, er hva man selv synes om boken. Og hva man faller for eller misliker kan variere veldig i tidens løp - iblant bare på grunn av at man får mer erfaring med årene, og derfor oppfatter ting annerledes etter hvert; iblant er det ens egen situasjon og sinnsstemning der og da som avgjør hvilke bøker som "treffer". Og endelig: sentimentalitet må få lov å finnes i et sunt følelsesregister! Det er kanskje en etterdønning etter "ironiens tiår" (var det ikke det 1990-tallet ble døpt?) at vi ofte bruker begrepet "sentimentalt" om "ting" vi vil markere avstand til? Nå fikk du meg til å gruble litt over ordbruken tessmers (min egen også): det jeg for min del har problemer med, er egentlig ikke "sentimentalitet" som sådan, men det er veldig lett å ty til den merkelappen som argument i den fellende dom... Er vi kommet ut i et semantisk uføre, på toppen av alt?;-)

Men det er nå gøy å høre hvor forskjellige meninger det finnes om et og samme verk, lell! :-D

Det er mulig jeg og flere andre her legger forskjellige ting i begrepet "sentimental". Brukt på en negativ måte tenker vel jeg i retning av at "klisjéfylt" er mer dekkende. I den diskusjonen som pågår her fikk jeg imidlertid følelsen av at et hvert tilløp til at en bok fremkalte følelser fort ble stempet som noe forkastelig. ;-)

Mmm - jeg skjønner hva du mener, "føleri" er også et "godt" negativt stempel - men selvfølgelig veldig krasst, da! Og det er jo ganske "farlig" i en skriftlig diskusjon... For min del er forresten jeg kjempe-sentimental - ikke minst i forhold til endel bøker jeg leste i oppveksten, og som jeg bare må ha når jeg snubler over dem på bruktmarkedet. (barneboken "Dynedikken" har jeg ikke sett siden barnehagen, men en vakker dag dukker den nok opp, og DA...!!!)

For min egen del leste jeg nok innleggene i tråden her med utgangspunkt i min egen - store - skuffelse over "Vindens skygge". Jeg ønsket jo å bli revet med av fortellingen, men for min del falt boken helt igjennom, fordi jeg syntes fortellerstemmen forsøkte å være poetisk, men snarere ble parodisk. Og dermed stempler jeg boken som et forsøk på å legge seg på et høyere litterært nivå enn forfatteren (oversetteren?) er kapabel til. Og med det som bakteppe, tolket jeg på min side ikke denne diskusjonen som en "nei-til-følelser-tråd". Bøker som klarer å fremkalle sterke - ekte - følelser er jo suverent de beste! Ja, nei, jo, kommunkasjon er jammen vanskelig - som alltid....

Det er kanskje ikke så mye å legge til for her er allerede så mange bra innlegg og jeg er enig med så mange.
I de aller fleste bøkene er der noe en blir grepet av, men alle reagerer ikke på samme måte. Det er det som er så fenomenalt at vi opplever bøkene så forskjellig.
Kunsten er å bruke "edruelige" ord når en beskriver både ros eller ris. Hvem vil synest det er toppers at favorittboka blir slaktet og særs dårlige karakteristikker av den?

Den gang jeg las "Alymisten" visste jeg egentlig ikke hvilken sjanger det var og jeg må si jeg ble skuffet over boka. I ettertid skjønner jeg mer av hvordan boka burde ha blitt lest fra min side. Det kan godt være at jeg leser den igjen og sitte igjen med et annet inntrykk, hvem vet.
Jeg ser veldig mange leser f. eks. krim, jeg har fått min dose og nå blir det bare sporadisk. Å gå fra å lese flere krimbøker etter hverandre og så begynne på f. eks "La meg synge... det må være en utfordring. Klarer en å "snu" i sitt hode? Er det fort å tenke "det må jo skje noe snart"?
Etter så mange bra innlegg blir dette som å hoppe etter "Wirkola".

Det er meget konstruktivt å følge dine interessante og kunnskapsrike dialoger. Takk! Enig med deg i at det for mange ikke er "kult" å følge strømmen. Slik har det nok alltid vært. Selv er jeg jo en av dem som ikke har begynt på Knausgård (og tilhører kanskje derfor en sær kategori?)men føler vel egentlig at det har med andre ting å gjøre... Jeg bare er ikke "der" akkurat nå, i tråd med hva du sier. Vi leser, oppfatter og føler forskjellig - til ulike tider. Ingen tvil om det. Det å bare skulle måtte lese tunge, akademisk korrekte bøker, er slitsomt. Ulike bøker bidrar på forskjellige måter til utvikling og vekst. Noen ganger trenger jeg "bare" en spennende historie, andre ganger bare MÅ jeg ha noe om politikk og samfunn (veldig ofte egentlig). Alle bøker beveger og skal bevege - om det er mot gråt, latter, frykt eller alvor. For noen er det sånn, og for andre er det slik... Selv må jeg si at jeg sliter litt med "Markens grøde". Har vel lest den sånn halvveis - i min ungdom - men klarer ikke helt å fatte dens brillians. "Alle" sier at den er en av de beste - noensinne - uff, jeg må vel til pers igjen.

Enig med deg! Jeg kunne heller ikke klart å lese bare "korrekte", seriøse bøker hele tiden. Det er like fullt en nedre grense (mht. kvalitet) for hva jeg gidder å bruke tid og krefter på. Jo mer jeg leser, jo flere bøker oppdager jeg, og jo mer tvinges jeg til å velge - ut fra den erkjennelsen at jeg ikke når over alt.

For meg virker det som om det nærmest har gått inflasjon i å kunne si at "jeg liker i grunnen best de bøkene som ikke alle andre liker, jeg". Og så tenker jeg "hm! den boklista har jeg lyst til å se nærmere på, for kanskje får jeg noen ideer ..." - bare for å oppdage at også disse boklistene er fulle av mange av de samme bestselgerne som "alle" andre har på sine boklister. Da tenker jeg: Nå må "vi" holde opp her! Er det så farlig å innrømme at man leser en del bestselgere? Og er det så farlig å innrømme at man også har likt disse bøkene?

Jeg husker et selskap jeg var i for noen år siden, og hvor temaet var "Alkymisten". En av de tilstedeværende sa at jo hun hadde i grunnen likt den, men nå (etter masse negativ omtale av både den og Coelhos øvrige bøker), var hun ikke helt sikker lenger ... Hvorpå jeg spontant utbrøt at "du må da stole på din egen dømmekraft!" Og med ett ble den fine stemningen som hadde vært til da, nokså spent. Ingen ønsket - turte? - å si noe som helst om boka. Da mener jeg at snobberiet har kommet for langt. Når de samme menneskene som helst ikke vil gå i takt med "hopen", helst vil gå i takt med "sine" - hva er forskjellen? Hvor blir det av den ekte personlige smaken?

Når det gjelder "Markens grøde", så hadde jeg det på akkurat samme måte som deg i mange år. Løsningen på min Hamsun-fobi ble lydbøker. Etter å ha levd halve livet mitt og fått litt livserfaring på baken, klarte jeg å åpne øynene for Hamsuns verden. Og underlig nok (!!) er det nettopp "Markens grøde" som har gjort størst inntrykk på meg. Det er så mange lag i historien - og det er så mange ting som har relevans selv den dag i dag. Hvis jeg var deg, ville jeg ha gitt boka en sjanse til! Som lydbok!

Tusen takk! Det skal jeg gjøre. Jeg har en følelse av at jeg kan komme til å mene det samme etter hvert. Liker når det er mange lag i historien, og har jo også selv levd mer enn halve livet..

NB! Hurra for deg i det selskapet! Hehe...

Jeg kan ikke garantere at du kommer til å like boka, men det er noe med et levd liv = flere preferanser/knagger å henge ting på. Så det har formodningen mot seg at denne historien ikke skulle ha noe som helst å si deg. ;-) Desto mer spennende å høre hva du synes til slutt! Og bare så det er sagt: på disse sidene er det lov å mene det man vil, bare man begrunner det! ;-)

Enig! Begrunnelser er viktig! Kommer tilbake med kommentar om "Markens Grøde"..

Jeg venter i spenning! ;-)

Bra innlegg, du treffer nok en og annen nerve her, og dette håper jeg folk følger opp med egne synspunkter. Har selv ikke tid til et langt svar nå, men for min egen del er det slik at jeg lett blir beveget og rørt. Det at en bok åpner tårekanalene er derfor ikke nødvendigvis et kvalitetstegn, og det vil sjelden være disse bøkene som setter de dypeste spor i meg. Og angående motviljen mot å følge strømmen, og den ofte medfølgende fordømmelsen av bøker som "alle" andre liker, så er det nok dessverre slik for mange, undertegnede inkludert til tider, helt sikkert. Men hva er det som utgjør vår "smak" og våre preferanser? Det er noe som i hvert fall ikke følger oss fra fødselen av, men som utvikles, miljø i samspill med individ, og følgelig kan identitet være en stor del av det, og farge vår smak. Smaken er ikke gudegitt, den formes av oss så vel som at den definerer oss. Denne vekselvirkningen gjør at man vanskelig kan si at det å mislike bøker andre liker, bare fordi man ikke ønsker å følge strømmen, er noe falskt og uærlig. Man skulle jo kanskje ønske at "smak" var noe sanselig rent og ekte, men slik er det ikke, med mindre man da godtar de premissene jeg nevnte og synes det er helt greit at disse utgjør en del av det. Hmm, dette ble nok svært rotete, men skitt la gå.

Jeg er veldig enig med deg! Vår personlige smak påvirkes av så mangt - også av forhold vi selv ikke er oss bevisst.

Jeg mener selvsagt ikke at det forhold at en bok får en til å grine, betyr at boka nødvendigvis er spesielt god og en vi vil huske for all tid. Men jeg er heller ikke med på at en bok som nettopp får oss til å grine, automatisk skal bli stemplet som dårlig.

Jeg tror også at jo mer man leser og utvikler sine evner til å ta til seg det skrevne ord i dens ulike former, jo mer krevende og kresen blir man som regel. Og jo større er sannsynligheten for at man liker nettopp bøker som ikke oppleves som "tilgjengelig" for folk flest (fordi litteraturen oppleves som tung, vanskelig, komplisert etc.).

Når jeg bevisst provoserer slik jeg gjør i mitt forrige innlegg, er det fordi jeg aner at det er en trend hos enkelte at man for all del ikke vil like det som går hjem hos folk flest. Og den største skepsisen finner man blant dem som ikke en gang har åpnet aktuelle bøker. Det blir litt for dumt, synes jeg. Det er mulig at jeg dermed erter på meg enkelte. ;-) Men: det er jo også morsomt å få en diskusjon med litt temperatur i disse ellers så daffe sommerukene! He-he ...

Jeg er nok for det meste enig i det du skriver, men akkurat i tilfellet "La meg...", er det noe klamt (som er et ord som er flittig brukt), og jeg mener og tror det skyldes den etter hvert altfor forutsigbare handlingen, som alltid tar den "sentimentale" retning. Opptakten var fin, og stillferdig, som du påpeker, samtidig som handlingen omhandlet svært alvorlige forhold, men så begynte klisjeene å ramle inn, og det på løpende bånd: alt stemte, alt klaffet, alle de "rette" bildene ble tegnet opp osv, følelsene av holywoodisk feelgood, eller hva jeg skal kalle det, ble fullstendig dominerende, for min del.

Og det må du selvfølgelig få lov til å mene! Du har jo lest boka og er i din fulle rett til å mene det du vil om den! ;-)