Bokelskere.no

Og fjellene ga gjenlyd.
Boka er en beretning fra livet i landsbygda i Afghanistan og en gryende utvikling av et mer moderne samfunn. Det er i sær kvinner i byene som merker endringen i form av frihet i forhold til klær og livstil. Gjennom kriger og et Taliban styrt regime faller ting tilbake til det gamle og kanskje enda verre. Boka inneholder også en del betraktninger om kjærlighet, vennskap, omsorg og ikke minst hat og gjerrighet.

Boka hadde et stort spenn både i tid og geografi. Begynnelsen og grunnlaget var Afghanistan for så på bevege seg Paris, Hellas og USA.
Jeg likte ikke strukturen i boka jeg syntes den var uryddig, med en varierende fortellerstil som virket forstyrrende.

Jeg vet ikke helt hva jeg si om denne romanen. Jeg anser de to første som bedre. Jeg har lest mye litteratur fra Midt- Østen en stund og er antagelig litt mettet. Det er bøker som er litt deprimerende å lese fordi de har sånn rot i en virkelighet som i mine øyne bare virker trist.
Terningkast 4

Jeg er nå på slutten av Kristin Marja Baldursdottir romaner om Karitas, "Karitas" og "kaos på lerretet". Forfatteren har vært nominert til nordisk råds litteraturpris for den første boka.

Bøkene handler om Karitas som sammen med sin mor og 5 søsken dro ut på en lang og vanskelig reise for at barna skulle få utdannelse. Faren deres var død, og moren hadde solgt gården. Pengene for gården og arbeid på fiskebruk skulle finansiere deres nye liv. Karita var kunstnerisk anlagt og ønsket seg en kunstnerisk karriere, i stedet ble det arbeid på fiskebruk for å hjelpe brødrene. Til Karitas hell ble hun kjent med en kunstnerisk dame som var villig til å satse på henne. Vi ble med henne på kunstskole i København og tilbake til Island. På Island møtte hun mannen hun ble gift med, og vi ble tatt med både på vanskelige barnefødsler og andre traumatiske hendelser.

Så fikk vi gjennom 2 bind ta del i hennes liv som kunstner fra Paris til New York og Roma, før lengselen hennes førte henne tilbake til Island. Vi ble også kjent med flere andre kvinner i hennes krets som representerte en ufattelig styrke. Bøkene ga et fantastisk innblikk i kvinners levekår på Island. Forfatteren beskrev den islandske natur og islandske kvinners kamp for tilværelsen. Hun anså dette som en kilde til kraft som blandt annet hadde ført til at den første kvinnelige presidenten kom akkurat her.

Bøkene var skrevet med hovedpersonen i jeg form, men hovedpersonen ble betegnet som Karitas når hun beskrev sine malerier. Jeg syntes dette var litt underlig i begynnelsen. Etter hvert ble jeg vant til denne skrivestilen, og satte pris på de kapitlene hun satte lys på i form av denne skrivestilen. Boka ga mye lesestoff for pengene. Jeg satte pris på at hovedboka ble fulgt av en etterfølger. Jeg syntes av og til fortellingen ble litt usammenhengende og det ble litt vanskelig å følge med. Det var ellers noen kapitler jeg ikke synes var så veldig velskrevet. Jeg satte stor pris på naturskildringene i slutten av boka, men syntes at beretningen om hennes forhold til ektemannen var litt preget av klisjeer.

Anbefales!

Jeg har løpet av sommeren lest Lysår. Jeg må innrømme at jeg la den fra meg og tok den igjen flere ganger. Det var ikke akurat noen pageturner, ikke for meg i allefall. Den hadde alikevel noe som gjorde at jeg tok den igen og igjen .James Salter har etter hvert har fått benevnelsen forfatternes forfatter. Det tok allikevel noe tid før jeg virkelig ble betatt av denne romanen

I følge Wikipeda er et lysår ikke et tidsrom, men lengden fotonene i en lysstråle tilbakelegger på ett år. Det beveger seg med en hastighet på nesten 300.000 kilometer i sekundet. . Jeg betrakter lysår som forfatterens metafor på livet til ekteparet Viri og Nedra. Et lysende liv der lyset raskt går forbi og brenner ut. . Viri er jøde og en vellykket arkitekt. Nedra er en vakker hjemmefrue og utad en perfekt hustru og vertinne. De har to døtre og bor i en stor og vakker villa i et bedre strøk i New York. Det er en skildring fra de er et meget vellykket nygift ektepar fram til de som skilte foreldre har voksne døtre.

De første årene av Viri og Nedras kteskap skildres som meget lykkelig og tilsynelatende vellykket. De har gode venner og hyggelige selskaper. De er vakre og de er intelligente. På utsiden virker alt som en drømmetilværelse . De elsker hverandre, men de klarer ikke ta vare på kjærligheten. De kaster den bort i jakten på velstand og innpass i de rette kretsene. Viri opplever en fatal forelskelse og Nedra er notorisk utro. Så følger vi dem gjennom separasjon, skilsmisse, og så i deres liv uten hverandre. Romanen en kort fortalt en fortelling om vellykkethet, fasader, og hverdagslige aktiviteter.

Strukturen i boka veksler mellom fortelling og samtaler. Det er viktige og tidløse tema Salter belyser her. Imidlertid tror jeg denne romanen bare kunne skrevet på 70 tallet. Det er frigjøringens tiår med bryting mellom det moderne liv og gamle normer og kjønnsroller. Det tiåret da fokus for første gang ble satt på samliv, seksualitet, rollemønster og følelser. Jeg kjenner igjen tema fra flere romaner som kom ut på den tiden. I perioder kunne boka framstå som litt kjedelig og kald. Forfatterens stil og språkføring ga allikevel boka framdrift og aktualitet.

Jeg tillater meg også å sitere Cathrine Krøger som har en fortreffelige anmeldelse på dagbladets kultursider i dag 23. september.
“Jeg kommer til å beskrive livet hennes innenfra og ut, fra kjernen», skriver forfatteren om vakre Nedra med de nøttebrune øyne; elegant, subtil, skarpsindig, «av og til rampete, sterkt tilbøyelig til å elske, og ikke altfor fintfølende når det gjelder veivalget». I en bok som inneholder de mest avslørende personkarakteristikkene jeg har lest. Skildret ikke psykologisk, men estetisk: Litt flass, en begynnende rynke”.

Mitt inntrykk er at det er handlingen i et nøtteskall, en estetisk skildring av to mennesker, deres liv og forhold til mennesker som står dem nær og mennesker de tilfeldigvis møter. Det handler også om et lysår som er i ferd med å svinne. En bok som jeg tror treffer de fleste 68erne.

Nå er det høysesong for krim og andre pageturnere. De er bestselgere og meget innbringende for forfatterne. Det er allikevel ikke betegnet som "god" eller verdifull litteratur. Jeg foretrekker ikke forsofne og alkoholiserte politimenn i metervis, men mange, mange andre gjør det. Er det da ikke god litteratur? Hva skal da " god" litteratur inneholde. Er det et subjektivt eller det bestemt av kritikere, omgangskrets, nobelkomiteen eller andre institusjoner.

Dette er et spørsmål som er vidt og omfattende og drøftet om og om igjen. Det er ikke noe nytt under solen. Allikevel, hva skal egentlig god litteratur inneholde?

Med neseblod og forkjølelse var det greit å legge seg på sofaen med "Tråden". Jeg er bare halvveis og er veldig spent på fortsettelsen. Jeg synes kanskje ikke den inviterer til de store refleksjoner, men den er jo spennede da. Det ser også ut som om hun har gjort en god research før hun hun skrev denne romanen. Hun forteller godt og det ut som om det kvalitetsmessig er det beste Hislop har skrevet.
Hilsen Marit who turns pages

Jeg har lest The forgotten garden på norsk og jeg likte den. Kanskje hun er bedre på orginalspråket. Kanskje jeg skal finne the "Secret keeper" på orginalspråket .

Jeg strever for tiden litt med å komme gjennom Kate Mortons bok « En svunnen tid». Forfatteren prøver å gjøre romanen spennende med å starte med et mystisk brev til Merredith fra en gammel glemt postsekk. . Hendelsene er knyttet opp mot et slott der det nå bor 3 eldre søstre og en hendelse fra 2. verdenskrig . Datteren til mottakeren, Edie kjenner ikke innholdet i brevet, hun blir nysgjerrig og oppsøker slottet. Så kommer det endeløse skildringer fra det gamle nedslitte og nedstøvede slottet. Det er også gjort noen forsøk på å skildre beboerne og en avdød far. Faren til søstrene har skrevet en roman som heter «muddermannen» Denne romanen går stadig igjen og skal nok ha en sammenheng med de nåtidige handlingene i romanen og med det mystiske brevet tror jeg. Skildringene er etter min mening både overflatiske og litt rotete. Boken skifter også mellom nåtid og fortid, det kan være veldig effektfullt med en forfatter som behersker sjangeren. I denne romanen synes ikke jeg det er særlig vellykket.

Jeg liker ikke å avslutte noe uferdig , og jeg skulle kanskje lest boka helt ut for å finne sammenhengene mellom muddermannen, brevet og hendelsene under krigen. Jeg tenker at det tar for mye tid, og at det blir endeløse timer av kjedelig lesning. Så muddermannen og brevet skal få være i fred for meg. Det finnes så mye annen god litteratur å lese. Da legges den bort

Jeg leste mye Doris Lessing for mange år siden. Jeg tror det begynte med «The Grass Is Singing» . Den var pensum på gymnaset. Jeg tenker at jeg begynner om igjen med noen av bøkene hennes nå. Jeg er akkurat ferdig med debutboken «Det synger i gresset» fra 1950. Den handler om en ung kvinne Mary, som til tross for en vanskelig barndom, har et tilsynelatende godt voksenliv med en god jobb og mange venner. Hun gifter seg og flytter sammen med ektemannen til en liten fattig farm på landet. Der sliter de med hele sin eksistens. Det handler om fattigdom, emosjonelle kriser, rasehat, undertrykkelse og mangel på respekt. Roman begynner og slutter med et mord som man fornemmer må komme som et resultat av det som utspiller seg på farmen.

Det slår meg at romanen er like aktuell i vår tid som da. Alle fordommene, manglende respekt for mennesker som faller utenfor den smale sti, rasediskriminering og kvinneundertrykkelse, ondskapsfullhet er kjente elementer...i dagens norske samfunn. Det har bare fått en annen kanskje mer moderne drakt. Vi bruker ikke pisk lenger, vi har et annet redskapsrepertoar. Skildringene av personene, deres angst, hat, følelse av nedverdigelse, ufullkommenhet, tvil og anger anser jeg som universelt og tidløst. Oppi all elendigheten finnes allikevel noen små lyspunkter. Blomster på et te brett, skumringstimer og av og til noe ømhet mellom ektefellene. Etter hvert tar det onde mer og mer over og de havner i ei hengemyr der de synker mer og mer til det ender som det gjør.

Som sagt, boken begynner med mordet på Mary og i tillegg en skildring av den ubeskrivelig forfalne gården. Det gjør at vi på en måte har en fornemmelse av handlingen allerede før vi begynner. Forfatteren lar oss i grunnen ikke sitte med spenning for hvordan det hele ender. Hun tar oss med på en analyse og forklaring på det makabre resultatet av deres håpløse tilværels

En absolutt favorittbok. En av de mest innholdsrike bøkene jeg har lest. Fantastisk skilding av hvordan mennesker opplever en turbulent tilværelse og både deres styrke og avmakt.

Nervepirrende og spennende. Uten tvil Agathas beste

Da var den lest. Den handlet i hovedsak om Lily. En eventyrlig dame som har levd et både spennende og slitsomt liv. Kort sagt: Handlingen tar oss gjennom 2 verdenskriger og det økonomiske krakket i mellomkrigstiden. Rasehatet og jødenes situasjon i Europa et framtredende element . Tråden mellom nåtid og fortid går gjennom en ring som en niese av Lily kommer over. Denne niesen er fortelleren som tar oss til nåtiden med noe som hun kaller notater. De er ganske forstyrrende etter min mening.

Handlingen er ellers stort sett viet Lilys liv. Her forteller forfatteren lett og ledig, og det er spennende lesing.. Den gir oss innblikk i vår nære historie og i en fantastisk kvinnes liv. Romanen er fin sommerlektyre, men jeg savner originalitet. Jeg synes jeg kjenner igjen mange elementer fra bøker jeg har lest før i samme sjanger. Jeg kan godt anbefale boka, den er lett og den er handlingsmettet og har fungert godt i solen på balkongen.

Veldig god innføring i vin og vinprodulsjon:)

Da har jeg funnet fram og leser opptatt noen av Anne Karin Elstad sine bøker. Jeg synes hun har gitt oss mye fint mens hun levde. Jeg begynte med "fri!". Jeg ble litt skuffet selv om jeg alltid har satt stor pris på denne forfatteren. Jeg kan ikke huske at den var så veldig fortellende i stilen. En slags oppsummering av problemer der alt ordner seg til slutt. Jeg fikk ikke helt gløden av denne selv om det var mange gode problemstillinger og at hun er en god forteller. Nå har jeg begynt på Odel. Den har den samme fortellende stilen, men virker alikevel noe mer reflektert. Jeg gleder meg til å komme videre i den.

Helt enig! Veldig dårlig Agatha kopi

Denne boka berørte meg noe, men var samtidig ikke dyp nok nok til at den gjorde noe noe særlig inntrykk. Det er en bok som tar opp mange sider ved livets gang. Det er en stille bok, og kunne ha inspirert til mange refleksjoner. Jeg synes dette ødelegges av for mange innspill, det blir "så lite av alt".

Boka handler blant annet om kjærlighet og forhold til mann og barn, vennskap, tap og fordommer. Noen ganger hadde jeg vanskelig å holde tråden i boka. Det virket som forfatteren har mye hun ville formidle, men det ble ganske flyktig noen ganger. Hun prøvde å bruke hushjelpen som en slags rød tråd i fortellingen, men jeg syntes ikke det var helt vellykket. Allikevel lå det en viss spenning i å reflektere rundt hva som lå bak de ulike innspillene hennes. Mot slutten ble det sånn noenlunde sammenheng i det hun skrev. Da begynte jeg blant annet å forstå hvorfor hun går på den unge guttens grav og årsaken til at hushjelpen ikke er der mer.

Jeg syntes boka ble litt langtekkelig, det ble for mange spørsmål og innspill som det tok lang tid før jeg skjønte hensikten med. Det er kanskje jeg som er litt sen å oppfatte og for utålmodig. Nå har jo jeg en forkjærlighet for litt mer sammenheng. Allikevel syntes jeg boka var verd å lese .

En ny bok fra Kock som fenger fra 1. side. Denne var om mulig enda bedre enn "Middagen". Helt fra starten får vi innsyn i hovedpersonens praksis som lege og hans syn på sine pasienter. Etterhvert tilbringer han og familien ferien sammen med "venner" som har leid et sommerhus med svømmebasseng. I løpet av ferien opptrer det flere hendelser som utløser etiske og eksistensielle spørsmål. Boka er en skikkelig page turner, man kan ikke komme fort nok videre. Samtidig er det viktig at man av og til tar seg tid til å stoppe opp og reflektere over utsagn og hendelser.

Veldig godt og treffende innslag om denne boken. Jeg er ikke helt enig i dette med starten. Jeg ble fanget fra første linje. "Vi skulle spise på restaurant. Jeg har ikke tenkt å si hvilken, for da er den sannsynligvis stuuvende full neste gang av folk som kommer til å se om vi også er der igjen." Dette er en innføring i noe hemmelig og et varsel om at dette ikke et vanlig restaurantbesøk . Et forførende språk som bærer oss videre fra første bokstav, synes jeg.

Begynner på neste av denne forfatteren så snart som mulig.

Førsteinntrykket av boka om Siri og Jon og deres helt utrolige familie og foreldre, gjorde at jeg ønsket å lese videre. Det var en presentasjon av mennesker og hendelser som kunne virke forvirrende til å begynne med, men slik ar det ofte når man starter på nye bøker. Språket var lett og enkelt og samtidig drivende.

Boka starter med noen gutter som gravde ned en skatt og fant Milles lik. Mille hadde vært barnepike for familien i sommerferien og forsvant plutselig på Jennys gebursdag. Jenny var mor til Siri. Milles forsvinning og Jennys bursdag ble deretter et stadig tilbakevendende tema i boka. Innimellom kom det nye innspill. Det var elskerinner og nye elementer i forholdet Jenny og Siri. Disse innspillene gjorde boka litt forvirrende enkelte ganger, og det kunne bli vanskelig å holde tråden. Jeg tror kanskje forfatteren hadde en mening med dette

Den utro fortfatteren som drikker litt for mye og ikke får utgitt noe, er et yndet tema i film og litteratur. Et eksempel er Woody Allens "You will meet a tall dark stranger”. Ellers har flere norske mannlige forfattere behandlet dette tema. Imidlertid skinner det gjennom at Linn er en kvinne, derfor får det en litt annen dimensjon i denne boka.

Det som ga boka litt spenst, var alle spenningene i familien. Den kunne vært en lærebok for det jeg og studentene mine jobber med nå: "Økologisk betingede samspillsvanser”. Akkurat nå handler det om ulike dysfunksjoner i familien og barns sosiale utvikling. Alma kunne godt vært et case for oss.

Det kunne være vanskelig å finne det dyrebare i denne boka, kanskje det var med hensikt. Mille representerer vel kanskje noe av det. Også var det forsoningsmåltidet som hadde noe godt og dyrebart i seg. Når Siri pakker ut maten og ber Milles foreldre om å sitte ned å ta et måltid med dem, er det noe som endres,

Jeg likte boka, og handlingen drev meg fram. Samtidig representerte den ikke noe nytt. Den var grei nok å lese, men lar meg ikke sitte igjen med noen unik leseropplevelse. Tror ikke jeg spanderer en 6er på denne. 4/5 tror jeg.

Så var jeg igang med Karin Sveen. Har lest 1. kapittel av Frokost med fremmende. Typisk henne. Lun og vennlig og god fortellerstil. Jeg gleder meg til resten av boka Hilsen Marit

Jeg synes boka var ganske god. Den første oss rett i sinnet til den psykisk syke kvinnen. Jeg syntes også at måtte være såpass lang for å få med det nødvendigste. Jeg har gitt denne boken terningkast 5 jeg.