Bokelskere.no

Herlig harselas!
"Tute med de ulver som er ute" av Ida Marie Haugen Gilbert er en sann svir å lese. Om Aslaug Fossen, så vidt bikket 30, som jobber i "Framtid med visjon", en organisasjon gjennomsyret av rette holdninger og profesjonell språkføring, og med en mellomleder, Karen-Britt, så gjennomført vellykket at det gjør vondt.
Aslaug får det ikke helt til. Stadig for sein på jobb, for seint ute med det hun skal levere, og til tider noe uheldig med språkbruken. Man sier da hverken indianer eller sigøyner!
Trøsten i jobben er at det ofte er kake fordi det som oftest er et eller annet som må markeres. Når den plettfrie Karen-Britt innfører frukt og grønt i stedet for kake - da sprekker det for vår heltinne, som tar et voldsomt oppgjør. Og tusler ut med halen mellom beina og en sykmelding på ubestemt tid.
Så dukker det opp et vikariat i en lokalavis langt ute på bygda. Aslaug får jobben og starter opp med intensjoner om å lære bygdetampene et og annet om urbane verdier som hun vil blande inn i reportasjene hun blir bedt om å skrive. Men ender opp med å sette seg ut med Sauelaget, noe man ikke gjør ustraffet. Når så også ulven dukker opp og forsyner seg grovt av saueflokkene. Da er hundre og ett ute.
Ida Marie harselerer med både by og land så det kviner i svingene. Stilsikker, humoristisk og med passe doser ironi.
Et par små innvendinger har jeg her og der, men den største er likevel at jeg skulle ønske boka var mye lenger enn sine 158 sider. Jeg storkoste meg fra perm til perm!

Spennende journalistkrim fra Bergen.
Tom Moen reiser til Bergen for å delta på Gullruten hvor han er nominert for en dokumentarfilm. Der blir han kontaktet av sin store kjærlighet fra ungdomstiden. Noe som skal få uante konsekvenser for Tom. Mer sier jeg ikke om handlingen.
Men jeg vil gjerne si noe om boka, som er både velskrevet og spennende. Og når jeg leser går tankene stadig til en annen bergenser - Varg Veum - fordi boka har en grunntone som ikke er ulik Staalesens krimunivers. Med en helt som graver og spør uten å gi seg på harde møkka!
Og forfatteren nevner det faktisk selv også, i en replikk der Tom møter en forsoffen journalist som sier følgende:
"Om du først skal leke Varg Veum, så må du gjøre det på riktig måte. ..."
Noe Tom gjør fram mot en forrykende finale.
Anbefales for deg som liker krim som ikke er et stinkende blodbad, men som er befolket av troverdige karakterer.
Og ikke minst en menneskelig varme som griper om hjerteroten.
Skrevet av en heller ukjent forfatter, og sannsynligvis ikke en bok du finner fremst i bokhandelen. Men som hadde fortjent plassen og mange lesere!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Etter to knallgode bøker er forventningene skyhøye. Om de blir innfridd? Ja, til de grader. Også i denne tredje boka er det driv og spenning så det holder, og for tredje gang på tre bøker snurrer terningen mellom fem og seks, for igjen å lande på en meget sterk femmer.
Så hva er det jeg savner?
Egentlig ingen ting, annet enn den store overraskelsen, den som virkelig blåser fletta av meg, den følelsen har jeg ikke fått ennå. Men den kommer nok …
Kvalitetskrim fra perm til perm – anbefales på det varmeste.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er ikke mindre elegant flanerende denne gang, men selve krimgåten synes jeg er hakket tammere. Boka er også adskillig kortere med sine drøye 200 sider, og nærmer seg nedre grense for hvor lang en krimbok bør være – i hvert fall etter min smak. Et eksotisk pluss er at boka foregår i en liten landsby i Andalucia, med en herlig blanding av lokalbefolkning og innflyttere – deriblant en nyrik nordmann som er fornøyelig beskrevet.
Språklig en estetisk nytelse, men litt i korteste laget.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Denne gang har hun snekret sammen noe så sjeldent som en riktig god «humor-krim», av det erkebritiske slaget. Så dere som elsker den type humor man så ofte ser i tv-serier fra balløya, vil falle pladask for denne historien. Og ikke minst for bokas hovedperson, Felix Pink, som må være den mest elskelige «forbryteren» som noensinne har havnet mellom to krimpermer.
Sjelden har en hovedperson snublet over så mange forviklinger på så kort tid. Fornøyelig!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Også denne boka er lang, men i motsetning til den første synes jeg den i flere passasjer blir for lang. Spesielt gjelder det privatlivet til Tessa, som ikke er spesielt spennende og uten særlig framdrift. Dermed blir boka rammet av det samme i disse passasjene – det mangler spenning og framdrift.Utenom den innvendingen er «Nedtelling» en helt grei krim på det jevne, men jeg savner følelsen av friskhet jeg satt igjen med etter første boka.
Til slutt bare en liten fotnote til bruken av «cold-case» i norske krimbøker. Svenskene har i hvert fall gjort noe med det, og kommet opp med en oversettelse jeg hørte i en krimserie for en stund siden. Klarer vi noe like genialt som dette?
Kalla fall …

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Som så mange andre bøker i denne kategorien skal det være (minst) en skikkelig vri som setter alt på hodet, som skal ta pusten fra leseren. Denne synes jeg ikke er eksplosiv nok. Jeg blir ikke særlig overrasket, selv om det er en liten vri på slutten.
Boka har likevel et stort pluss, og det er språket. Helene Flood skriver imponerende godt, og jeg stortrives inni Rikkes hode. Forfatteren er psykolog, og at hun har tatt med seg erfaringer derfra inn i forfatterskapet er det ingen tvil om.
Så min konklusjon blir gnistrende godt skrevet, men mangler overraskelsen.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Jeg har brukt uttrykket lensmannskrim fra Hardanger om Matres bøker et par ganger tidligere, og det er hva vi får denne gangen også.
Konseptet er gjenkjennelig, slik det ofte blir i seriekrim. Et aktuelt «samfunnsproblem» brukes som bakteppe for en forbrytelse (denne gang er det homofili), bygdelivets mangfold utbroderes, og noe grums fra fortiden ligger som noe ulmende skummelt. Bland så inn lensmannens noe haltende kjærlighetsliv, samt en sidehistorie om en sønn som lensmannen ikke har den tiden han trenger til å følge opp, overarbeidet som han er. Lyder det kjent, sier du? Joda, men det fungerer.

Utdrag fra omtale på bokbloggen min:
Liker du britisk landsbykrim, ja da er dette noe for deg, for mer erkebritisk enn dette blir det ikke. Underfundig humor, herlige karakterer og en liten dose spenning (kunne nok vært adskillig mer for min del).
Og jeg koste meg virkelig med historien – til et visst punkt. Det fordi jeg synes humoren blir vel mye repetitiv etter hvert, og den store spenningen uteblir – selv om det er noen finurlige vrier innimellom.

Du må ikkje gje deg ....

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Joda, det er marerittfremkallende spennende hele veien, suggererende dystert, hvor mye foregår i nattemørket, i en skummel skog med falleferdige hus, i en fuktig kjeller, med merkelige mennesker som holder til i en liten «landsby» av rustne bilvrak. Og været står selvsagt i stil med omgivelsene. Likevel sitter jeg som på nåler og leter etter et aldri så lite lyspunkt i all denne groteske ondskapen. Er det mulig at det likevel kan gå bra til slutt? Finnes det håp?

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Dette kunne lett ha blitt en sukkersøt feelgoodroman (ikke noe galt i det, kanskje), men Kiley Reid vil mer. Med sine nådeløse iakttagelser evner hun å løfte historien opp fra trivialiteten til å bli et sylskarpt speilbilde av vår egen tid.
Og blir du ikke betatt av bokas heltinne, Emira Tucker, vel da bør du ta et oppgjør med eget følelsesliv. En «helt vanlig» kvinne som står støtt på sine egne bein midt i vellykkethetens tyranni. Hun er til å spise opp.

Kongeriket satt rett i min sikringsboks ;-)

Gå forsiktig og slå ikke av lyset ;-)

Utdrag fra omtale på bloggen min:
De siste månedene har det med ujevne mellomrom dukket opp noen artikler/meninger i løssalgsavisene om unødig? voldsbruk i krimbøkene. Først trakk jeg lett på skuldrene, og tenkte pytt, noe må da vi krimelskere tåle.
Men etter å ha lest voldsbeskrivelsene i denne boka har jeg kommet til at den pågående diskusjonen kan ha noe for seg. For her er de onde så onde at det finnes ingen grenser. Drapene er så bestialske at de grenser til parodisk, spekulativ splattervold der kroppsdelene flyr veggimellom mens likhaugen vokser, og jeg tar meg selv i å tenke – hva er det med noen av disse svenskene?
Ahnhem ga jeg opp etter en og en halv bok – da var jeg forsynt.
Kepler var så avskyelig rå i sin forrige bok, at jeg kvier meg for å gå i gang med den neste.
Og nå altså Arne Dahl.
Forsøker de å overgå hverandre, disse svenskene?

Utdrag fra omtale på bloggen min:
«Enestående krim». «En fantastisk thriller … overrasker helt til siste side.»
Dette er noen av blurbene som lyser mot meg fra omslaget til boka.
Og jeg starter lesingen med dette i bakhodet. Synd, egentlig. Fordi som krim/thriller er boka i beste fall middelmådig.
Som samtidsroman fra et skakkjørt bymiljø i en amerikansk storby er boka god.
Som tilbakeskuende oppvekstroman med to søstre i fokus er den til tider glitrende.

Utdrag fra omtale på boksiden min Bjørnebok:
Vel, for å sitere forlaget; «Marerittet er ikke over. Det har akkurat begynt.»
Og forlaget har virkelig sine ord i behold!
Det er uhyre sjelden at jeg blir så til de grader sittende bom fast i en thriller, kortpustet og fascinert. Fordi Romy Hausmann kaster meg hit og dit med sine glitrende u-svinger i historien. Fordi jeg stadig må kullkaste det jeg tror. Jeg må bla tilbake fordi hun skrev jo noe helt annet bare for noen sider siden … Kan dette stemme da? Men joda, det gjør det. Hun lurer meg trill rundt. Gang på gang. På et utrolig finurlig vis.

Utdrag av omtale fra boksiden min Bjørnebok:
... Alt dette er skrevet med god menneskeinnsikt. Likevel synes jeg historien går for mye i sirkel. Det blir den samme problematikken om og om igjen slik at jeg opplever boka som langsom og repeterende.

Utdrag fra omtale på boksiden min Bjørnebok:
I starten synes jeg det går litt sakte, som om historien har trutnet som et gjenstridig vindu i et gjennombløtt Haugesund.
Men etter hvert som ungdommene trekkes inn i det grusomme spillet suges jeg inn i historien og blir værende der til siste side er lest. Innimellom sittende ytterst på stolkanten i sitrende høyspenning.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
De som kjenner sin Foyn vil nikke gjenkjennende også til denne boka. Det er med, det aller meste vi kjenner så godt fra de tidligere bøkene. Eneste som mangler denne gang er en tur i snekka, men det er vel for sent på året for slikt. Imidlertid blir det tallrike turer i hans elskede Jaguar, både til København, nedover det blide Sørlandet og til Oslo med innlagte treff med kripos-etterforsker Alice. Alltid med sin aldrende sanktbernhardshund Hulda pesende i baksetet.
Etter en noe omstendelig start for å presentere sakens kjerne blir dette etter hvert en både finurlig og spennende krim der de små sporene driver historien framover. Og Mehlums elegant slentrende stil og sarkastiske humor er rikt tilstede også i denne boka.