Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.
18:58, 6. mai 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:En sakteflytende krim, dette, der ørsmå drypp fører historien framover. Først og fremst gjennom Theas handlinger og tanker, men også stadige tilbakeblikk til 1986. Fortalt i stemningsfulle bilder, litt spøkelseshistorie-aktig, sånn som gjør at noe ligger og dirrer. Og omgivelsene og persongalleriet skulle være mer enn nok til å holde spenningen ved like. Slott med vollgrav, store, dype, mørke skoger, trær med hemmeligheter inni stammen, illeluktende grønskete vann fullt av insekter og småkryp, tordenvær og strømbrudd, sorte hingster på nattlige ritt, og stormfull kjærlighet. Thea med mørke hemmeligheter som ingen skal få vite om. Streng svigermor som styrer hele bygda, smådement svigerfar, ektemann som viser en stadig mindre hyggelig side, ektemannens hemmelighetsfulle barndomsvenner som kommer tilbake for å feire åpningen av restauranten, minner som rives opp og ikke tåler dagslys. Pluss en vaskekte greve. Og så (trommevirvler), den store middagen der alle er samlet. Alt ligger til rette for en storslagen slottskrim.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
18:04, 29. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Liker du det mørkt? Da vil du elske dette! Her er ikke mange solgløttene å oppdrive, hverken i de menneskelig sinn eller i det forblåste landskapet. Og når det går riktig forferdelig ille, og du tror at bunnen må være nådd. Da kan du ta deg faen på at det går enda dypere ned. Så gjennomført dystert at det er en ren fryd. Men midt oppi alt mørket er det en språklig eleganse og kraft, krydret med en fandenivoldsk humor og et persongalleri formet av størknende lava. Så helt på kanten at jeg blir sittende med et fårete glis rundt kjeften mens jeg beveger meg fra den ene galskapen til den neste.
17:03, 28. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Jeg flytter forfatterens første spørsmål inn i rettssalen der jeg som juryformann feller følgende kjennelse: Juryen svarer med mer enn seks stemmer ja på spørsmålet om dette er spennende underholdning. Det fordi Espen Skjerven har skrevet en krim med stort tempo, stadig nye overraskelser og tilstedeværende spenning hele veien igjennom. Mest imponerende er åpningsscenen fra rettsalen, her er forfatteren utvilsomt på hjemmebane. Og det er slett ikke verst når historien går over til å bli en mer konvensjonell politikrim heller.
15:40, 27. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Når man starter på en debutantkrim som er en fem hundre siders murstein, er det med en viss spenning – og en aldri så liten dose skepsis … Men skepsisen forsvant like fort som en utepils en solskinnsdag. Fordi Tina Frennstedt har snekret sammen en underholdende, spennende og velskrevet krim der saken fra fortiden glir sømløst sammen med nåtidens sak, og der intrikate handlingstråder styres med sikker hånd.
19:03, 26. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Litt oppvekstroman, litt kjærlighet, litt mystikk og en dæsj spionthriller. Skrevet i et svært vakkert og elegant språk, dannet og forfinet, og ikke minst – erkebritisk. Første halvdel griper absolutt hardest tak i meg, der Nathaniel lever et merkelig natteliv sammen med en avdanket bokser med tilnavnet Lynet. Et natteliv i beste fall på kanten av loven. Andre halvdel er en langsom søken etter hva som egentlig skjedde med moren under krigen, og en leting etter hva som kunne ha skjedd hvisomattedersom han hadde gjort a i stedet for b. Denne delen blir for vag for meg. Litt som å vandre rundt i et tåkete landskap uten å vite hvor man er, og enda mindre hvor man skal.
13:16, 15. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Som thriller; tja, ikke all verdens. Som samfunnskritisk roman; adskillig bedre. Men uansett om man leser boka som det ene eller det andre så er den uhorvelig ordrik og omstendelig i første halvdel. Og jeg er nær ved å gi opp flere ganger. Før den tar skikkelig fyr på side 173. Og brenner ganske så heftig en hel del sider framover, for så å gå over i en mer ulmende fase før flammene får ny næring mot slutten.
17:54, 10. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Dette, mine damer og herrer, er en drivende god krim! Effektivt fortalt i korte kapitler med stadige skift mellom Skottland og gamlelandet. Nesten helt uten dødpunkter i et heftig tempo. Med en likandes hovedperson og troverdige bipersoner. Et knakende godt plott som holder spenningen oppe mesteparten av tiden. Og ikke minst noen aldeles herlige vendepunkt som jeg ikke så komme i det hele tatt.
13:19, 2. april 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:«Førr ei dame …» synger Halvdan Sivertsen. Om låta har surret på ørene til forfatteren er ikke godt å vite, men at den passer er det ingen tvil om. Og ikke bare er hun råtøff, Liv Eriksson, men likandes også. Det samme er historien forfatteren har snekret ihop. Tempo og driv nesten uten dødpunkter. Mange spennende karakterer i tillegg til hovedpersonen, deriblant en bukett businessmenn, herlig portrettert, nesten på kanten, litt sånn derre «Exit» light-typer med lassevis av penger.
17:10, 28. mars 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Anne Mette Hancock har skrevet den type krim hvor lag på lag av gamle synder avdekkes. En krim hvor spenningen ikke ligger så mye i de ytre hendelsene, mer i det psykologiske spillet mellom hun som vil vite og de som vet. I et spill befolket med en hel del aparte typer på et lite, Twin Peaks-aktig sted. Og både persongalleriet og omgivelsene de lever i fungerer godt. Like fornøyd er jeg ikke med spenningen. Riktignok har historien en underliggende nerve som dirrer litt innimellom, men ikke sterkt nok til at det blir noe særlig uhygge ut av det.
12:12, 22. mars 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:De første kapitlene av «Ulykke» er skoleeksempler på hvordan fange leseren. Skrevet med lekent overskudd, en fandenivoldsk, sær humor, testosteronholdig spenst og språklige krumspring som får meg til å smile i godstolen. Nå roer det seg riktignok etter hvert etter som dagliglivet i historien overtar. Men den språklige lekenheten er med hele veien igjennom.
12:05, 12. mars 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Korte kapitler med stadige skift fra lensmann til uteligger og tilbake skal sørge for tempo i historien, men oppleves noe masete og fragmentert siden det er lite nerve mellom disse hoppene. Litt etterforskning, strabaser i fjellet, mer etterforskning, flere strabaser. Naturskildringene fra fjellet løfter historien, mens dagliglivet til lensmannen og hans omgangskrets oppleves mer som stillestående fyllstoff. Spenningen øker mot slutten, men bråstopper. Skurkene fanges. Og så er det slutt. Så dessverre, en nedtur i forhold til forrige besøk på Fagernes. Men kanskje neste gang …
19:40, 7. mars 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Med «Natt» er han tilbake i storform. Og han sparer ikke på en eneste ting, men benytter seg av alle kjente og mindre kjente triks for å skremme livskiten ut av leseren. En katt og mus-lek med nattlige scener, skumle personer i skyggene, forrykende uvær og et par vrier som framprovoserer nakkesleng. Framstilt med språklig overskudd, herlig driv og grøssende spenningstopper. Boka er overdådig overdrevet, og ikke en eneste kalori kan ha blitt brukt på at historien skal oppfattes som troverdig. Og før han startet på sluttscenene må Minier ha tatt en drøy overdose tran, eller hva de nå mesker seg med til froskelårene. For det tar fullstendig av. Og jeg tenker at det får da være måte på!
12:58, 3. mars 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:«Ryktet går» er Lesley Karas debut som forfatter, og jeg synes hun kommer greit fra det. Småbylivet beskrives levende, om enn litt omstendelig der det kretser omkring mødre og barn. Rett og slett en del unødvendig fyllstoff. Men små drypp underveis gjør sitt til at uroen griper tak i meg, og akkurat slik som innbyggerne starter jeg å spekulere i om den eller den kan være Sally. Det store vendepunktet er også godt konstruert, og fører fram mot en spennende avslutning. Boka er lettlest med god flyt uten litterære krumspring. Rett og slett grei underholdning.
19:05, 29. februar 2020*
Utdrag fra omtale på bloggen min:Jeg klarer ikke å definere hva slags bok dette er. Det er i hvert fall ingen krim eller thriller i tradisjonell forstand, selv om det er rikelig både av blod og politifolk involvert. En nesepekende humoristisk kusine til thrilleren, kanskje? For morsomt er det, ikke av det hysteriske slaget, mer sånn at jeg sitter og gliser rått og uhemmet. Først og fremst fordi forfatteren skriver så inni hampen småfrekt, sylskarpt og grenseoverskridende lekent, som om hun erter meg med et strå under haka. Sånn der irriterende kiling som gjør at du klarer ikke la være å le. Selv om du helst ikke vil. Fordi det er jo egentlig ganske makabert.
13:10, 27. februar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Boka har flere stemningsfulle partier der fortellertalentet kommer tydelig fram. Et hjerte og engasjement for samfunnets svakere individer er også tydelig i beskrivelsen av gatebarna. Og at hun fillerister disse hemmelige, okkulte manneforeningene (her i form av Frimurerne) som verner om sin makt og innflytelse synes jeg er strålende. I sum har dette blitt en hederlig debut, så jeg tar gjerne turen tilbake til Trondheim for flere møter med patolog Silje Andersen.
17:09, 21. februar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:«Vinterland» er en godt konstruert og velskrevet krim med kvalitet fra start til slutt. Troverdig og solid, med likandes både hoved- og bipersoner ispedd private pikanterier med passe mellomrom. Spenning er det også underveis, uten at den tar helt av. Alt ligger til rette for en god leseopplevelse. Men det lugger litt for min del. Først og fremst fordi boka er et par hundre sider for lang (576 sider), og avstanden mellom en gnistrende god prolog og spenningstoppen er for stor. De private pikanteriene, så som Junckers ekteskapelige turbulens og demente far, Signe Kristiansens ekteskapelige utfordringer og usmakelige politikollega, Kristoffers posttraumatiske stressyndrom, alle disse er interessante i seg selv, men de tar for mye plass i mellompartiet og står litt i veien for framdriften av hovedplottet.
18:52, 14. februar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Så allerede fra de første setningene lar jeg meg lede inn i fristelse. Og fråtser og mesker meg med karakterer deilig nær, men likevel aldri over kanten. Og får meg til å filosofere over paradokset i budet. For når den store bok sier at man ikke skal ha andre guder, er det da ikke samtidig en innrømmelse av at de finnes?
11:36, 14. februar 2020 Diskusjon: Astrid Marte om Verden som var min Bind 1 av Ketil Bjørnstad av Ketil Bjørnstad
Ser du er i gang med neste tiår, og sannsynligvis resten av serien også. Du har mye å glede deg til.
13:36, 10. februar 2020 Kommentarer: 1
Utdrag fra omtale på bloggen min:McKinty har skrevet en thriller som er åndenødfremkallende allerede fra de første sidene. Med en fortettet stemning som gjør at jeg blar febrilsk videre i stadig økende tempo etter som fristen nærmer seg. Fortalt i et effektivt, suggererende språk som får fram galskapen i situasjonen og Rachels paniske fortvilelse. Hvor langt er hun villig til å gå for å redde barnet sitt? Samtidig gir forfatteren oss små drypp av historien til hjernene bak faenskapen, med vanskelig oppvekst som hovedelement. Og til tross for et nærmest usannsynlig plott føles historien troverdig. Til langt over midten …
16:48, 4. februar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Intrikat historie, godt språk og finurlig humor er de tre merkelappene jeg først og fremst vil sette på boka. Og en slik miks er synonymt med god underholdning, noe jeg synes boka er. Men jeg sliter i starten før jeg får skikkelig tak i historien. Grunnen er todelt; jeg er dessverre en sløv hest selv i starten slik at jeg går glipp av en del detaljer, og så er det mange navn å forholde seg til. Og når en heter Hobs og en annen Hobden, når Sid viser seg å være et kvinnenavn og Min er mann – ja da blir jeg ganske forvirret en stund og må stadig bla bakover. Så hvis du leser dette, og har tenkt å lese boka – ta deg god tid i starten!
Om bokelskere.no