Bokelskere.no

«Himmelherren» fremstår som temmelig standard fantasy, men med et par kule grep (metaaspektet og forvirringen rundt virkelighet kontra fantasi; hvem skriver om hvem?). Premisset for handlingen (fra virkelighet til fantasi til virkelighet) gjør det nærliggende å tenke i retning av «Narnia»-bøkene og «Den uendelige historien». La meg bare da nevne at «Himmelherren» er langt unna deres kvalitet og iderikdom.

Danske Bøgh Andersen har et levende og sprudlende språk, noe som passer til hovedpersonen og hans alder. Likevel kan jeg ikke si at jeg ble berørt på noen måte av dramatikken i boka, sjøl om forfatteren maler med aldri så store og voldsomme penselstrøk. Han er flink til å beskrive Peters fantasiverden, men elementene den består av er så tradisjonelle og forutsigbare at man aldri blir dratt ordentlig inn i den. Det er mange kreative språklige vendinger her, men av og til tar han disse sammenligningene og gjentakelsene sine litt langt. De blir mer forstyrrende enn at de tjener drivet i historien. Kapitlene er korte og episodiske i formen og med en tittel som forklarer hva det skal handle om.

Aldervurdering vet jeg ikke om jeg er kompetent til å gjøre, men Aschehoug retter boken mot segmentet 12-16. Det jeg kan si er at jeg vil anta at 16-åringen kan finne boken noe barnslig, da Peter har en veldig barneaktig iver og fremstår på en umoden måte i noen av tankene og refleksjonene han gjør seg. Lesemessig sett var «Himmelherren» en helt ok opplevelse, men dette er nok ikke en tittel jeg kommer til å trekke frem som en anbefaling for de som vil lese fantasy.

Fin, poetisk, tankefull og realistisk vemmelig. Kanskje var det det at jeg var mer forberedt på hva som kom til å møte meg denne gangen som gjorde opplevelsen mindre sjokkartet, men jeg syns ikke denne boka er så grotesk og avskyelig som enkelte har forfektet. Kanskje de ikke har/hadde lest Fiolinane?

Boka handler om Frrok; hans streben etter å passe inn i hverdagen og hans forhold til den mer distanserte Flori. Leikvoll har på ingen måte fornektet seg noe i denne fortellingen, men alt virker likevel mer sart og sårbart i "Bovara". Naturskildringene står sterkt, det samme gjør åndslivet og tankeuniverset til Frrok. Han drømmer seg ofte bort under faktiske hendelser eller blir påminnet ting som har skjedd tidligere i livet, enten han sitter ved matbordet, bytter skitbøtta til Flori eller steller med hagen.

Handlingsmessig er det ikke mye som skjer her, det viktigste er å være der, sammen med Frrok. Sånn sett er det ei stille bok som tar seg tid til å utbrodere hans virkelighet, mer enn at leseren skal underholdes kontinuerlig i beste såpestil.

Man kommer jo ikke utenom elementene som, på sett og vis, har blitt Leikvolls "varemerke" (kan man kalle det det?). Iallfall: de er der, men de er aldri spekulative på den måten at man får meske seg i detaljer og hendelsene tværes aldri ut. Han holder det enkelt og antyder mer enn han røper. Om derimot situasjonen danner seg, visuelt sett, klart og tydelig i ditt eget sinn er jo ikke det hans feil, eller?

Starten var lovende, men jeg syns hele boka falt sammen da de ankom den byen i skråninga. Først og fremst fordi den da bare fremstår som en veik kopi av "Dødslekene" og den mektige trilogien om Evv Lushon av Bull-Hansen, men også fordi språket blir så klisjeaktig og overtydelig. Det gjør det vanskelig å komme under huden på karakterene og søskenforholdet til de to søstrene virker utrolig kunstig. Og det elsk/hat-forholdet til kvinnelig hovedperson og mannlig biperson fikk jeg helt mark av. Saba er like egoistisk og umoden som Katniss (fra Dødslekene), men makter ikke å skape sympati eller forståelse for sin egen person. Derfor er det svært vanskelig å bry seg om henne. Ikke et godt utgangspunkt for en hovedperson vil jeg si. Det kan eksemplifiseres ved at det skjer noe ekstremt dramatisk på vei mot et vertshus i fjellene med henne, og det ikke ikke fremkaller noe mer enn et skuldertrekk. Det kan jo også henge sammen med at man VET at det ikke kommer til å skje noe alvorlig henne. Det blir aldri særlig nervepirrende med gjennomskinnelig struktur og flat spenningskurve og man fristes ikke til å lese videre. Motivasjonen hennes for å dra på denne ferden er heller ikke sterk nok beveggrunn. Da jeg hadde rundt 110 sider igjen ga jeg opp. Jeg ga egentlig opp litt før det (ved de tenkte ordene "løgner, løgner, løgner"), men leste litt til, bare sånn i tilfelle. Det kunne jeg fint spart meg for.

Alt i alt ei meget skuffende bok.
PS. Dette ble kanskje mer noen sammenraskete "gruk", enn en faktisk omtale, men pytt.

Oi, veldig godt å se at det finnes flere som har fått øynene opp for Bull-Hansen sin trilogi om Evv Lushon. Som du sier; det er ikke mange som skriver på samme nivå som han når det kommer til P-A. Ellers var det overraskende å se at universet til Atwood var større enn jeg hadde fått med med. Jeg rådigger Oryx & Crake og Flommens år.

Boka hadde vært mye bedre uten de overnaturlige elementene.

Forfatteren klarer ikke å flette sammen hverdagselementene og grøsserhandlingen på en troverdig måte og konseptet med stolen virker noe krampeaktig. Historien om fjorten år gamle Eyja som må flytte til en ny plass og begynne på en ny skole er fin og sår nok i seg selv, og står støtt på egne bein. Og faren kunne godt havnet på sykehus av andre grunner enn at en "ond og besatt stol" sørget for at han endte opp der. Liker godt beskrivelsene av Eyja og hvordan hun tilpasser seg sitt nye miljø, men når fokuset intensiveres i forhold til mysteriet med stolen raser i grunn alt sammen.

Post-Apokalypse. For ungdom. Boka er nydelig skrevet, med et klart og direkte språk. Enkelte passasjer kunne jeg ønsket var mer utbrodert for spenningens og opplevelsens skyld, men ellers tenkte jeg aldri over at dette først og fremst ikke er skrevet for en 31-åring. Vi kommer inn i livet til Nanna og Fride (og faren deres) etter at de har vært ca. seks år i en bunkers og er temmelig klare for å undersøke omverdenen. I begynnelsen nekter faren, men så inntreffer det en hendelse som gjør at de er nødt til å reise fra øya deres og inn til byen (som vi aldri får vite navnet på). Det er en tøff reise de må legge ut på og likhetene til McCarthys bok "The Road" er temmelig klare, uten at det gjør noenting. Nanna og Fride fremstår veldig levende og oppfører seg som jeg antar at unger på 12 og 6 gjør. Det medfører at de gjør et par dumme ting underveis, og det til tross for at den eldste av de hele tiden har i bakhodet at de kanskje ikke burde gjøre det de gjør.

Boka ble slukt i ett jafs og må jo sånn sett kunne kalles en "pageturner" på godt norsk.

Oi, så ut til å være innertier den boka der! Takk for tips!

Nei, det har jeg ikke. Høres veldig spennende ut, så takk for tips!

"Fluenes herre" er vel ikke helt innertier? Nå har jeg ikke lest boka siden jeg var femten, så det er fullt mulig at detaljer har gått i glemmeboka. Skal leses på nytt. Legger den til likevel på nåværende tidspunkt. :)

Takk for de andre tipsene. Legges til om litt.

Takk for tips! Skal legges til.

Har lest ti av bøkene, hvis jeg ikke blingset helt. Har planer om å lese iallfall ti til på den lista. Og det er sikkert tredve til jeg burde ha lest.

Takk. :) Har bare lest ni av dem selv (og begynt på den tiende), så jeg kan ikke garantere 100% at de treffer på genren (sjøl om jeg har gjort noe research på alle titlene før de ble lagt til). Vil anbefale de tre øverste bøkene av Bull-Hansen på det sterkeste.

Bare hyggelig! Ja, bøkene må være skrevet på/oversatt til norsk/nynorsk for å komme med på denne lista.

Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).

Framtidssamfunn/Post-Apokalyptisk litteratur.

Liker godt skildringene av samfunnet på Heden. Skikkene/tradisjonene deres virker troverdige og mytologien som spinner rundt virkelige ting som har skjedd er fascinerende. Forholdet mellom de to hovedkarakterene blir litt stillestående i lengden og dermed kjedelig å forholde seg til. Man kommer til eksempel aldri riktig under huden på den kvinnelige karakteren, Hilary, fra Den Store Byen. Magikeren Sorte Rose fra Heden derimot fremstår mystisk og uforutsigbar og man lar seg fort fengsle av hans hemmelighetsfulle vesen.

Barnet Adelheid sin rolle oppi det hele er noe uklar og til å være gitt ekstremt stor betydning av Hilary utgjør hun en forsvinnende liten del av boken. Boka starter bra og holder interessen oppe de rundt 170 første sidene. Deretter dabber det av og helt på slutten raknet det fullstendig, historiemessig sett. Iallfall i mine øyne. Mulig en ny gjennomlesing avslører detaljer jeg ikke fikk med meg.

Språket i boka er bra og forsøker ikke være "kreativt" på noen som helst måte. Det eneste måtte være noen av ordene som skrives på en "gammelmodig" måte. F.eks "sproget", "Skrøbelig" og "trusel"

Totalt sett er boka likevel såpass bra og interessant sett både i forhold til emne/sjanger og generelt at den må sies å være leserverdig.

Hvis boka er stor/tung (fysisk sett) ender den sjeldent opp i lesekroken. Har sikker dårlig teknikk eller noe sånt, men jeg blir rett og slett sår og sliten i hud og hånd. Har hendt mer enn en gang at jeg har kjøpt innbundne romaner og endt opp med å låne paperback-utgaven på biblioteket. Unntakene her er eksempelvis "Shantaram" og "De velvillige" som er mursteiner til og med i paperback-utgaver. Ergo kommer jeg neppe til å lese dem.