Bokelskere.no

Hvorfor må vi være så forsvarsløse ovenfor denne kjønnsdriften, hvorfor kan vi ikke bare stikke den i lommen og ta den opp når det passer?

Og hvorfor forvandler kjærligheten seg til en vane som gir mennesket trygghet fremfor lykke?

Funksjonshemmet er altså ikke noe man er , men noe man blir i et sosialt, politisk, kulturelt og økonomisk fellesskap

Innimellom tenkte Torstein at det fordømte fjøset var en større funksjonshemming enn SMA

(...) ingen må nøle, tenke seg om, når det gjelder kjærligheten. Vi tenker for mye, kjenner etter for lite, det er menneskenes ulykke

Det er lettere enn jeg trodde. Logisk nok. Verden er full av idioter, og de aller fleste av dem er på Facebook. Da kan ikke veien inn være av det kompliserte slaget

For er ikke ensomheten også å være fri som fuglen? Stå opp når man vil. Spise sine egne måltider etter eget forgodtbefinnende? Åjo, det finnes verre ting her på jorden enn å være alene

Vi flørter nå. Jeg innser det. Jeg kjenner det strammer litt i underlivet. Og minner henne på at hun foreslo et besøk hos en god, gammeldags slakter. Hun har kanskje et konkret tips? Krysset jeg en usynlig grense? Ser hun for seg det samme som meg? Blod og fett, og nakne kropper under nedgrisede, en gang hvite frakker? Er det nå hun skal trykke på den røde knappen som hun har under gummibåndet? Knappen For Seksuell Trakassering Av Kvinnelige Spar-Ansatte?

Det er noen som ønsker seg mitt vennskap. Nå er gode råd dyre, det vil si, det er de jo slett ikke. De er gratis. Jeg har som vanlig ingen andre å søke råd hos enn meg selv. Og det eneste rådet jeg kan gi er dette:Nå holder du deg fullstendig i ro

Forandring kommer og tar en bakfra enten en vil det eller ei

Timene går. Facebook er et farlig narkotikum for svake sjeler

Dette med kolbekaffen vil jeg vurdere å spille ut når jeg får plassert ham aldersmessig. Dersom han er på min alder, kan vi kanskje få til en liten nostalgisk latter sammen. Knytte et slags bånd oss i mellom. Viser det seg at han er en ungkalv, vil jeg rett og slett bare si at jeg stakk innom for en latte. Eller er det lættis? Plutselig er jeg litt usikker. Jeg stakk innom Buna og tok meg en kald Farris, er nok det beste. En mann midt i femtiårene som stiller seg kritisk til sukker og kunstige tilsetningsstoffer

Det er enkelt å måle intelligens, og det er trolig derfor det meste blir målt ut fra den. Målt ut fra intelligens, karakterer: Dette som er så opplagt. Vanskeligere å måle det som virkelig betyr noe, det som er mer verdifullt: forståelse,følsomhet, moral.

Vi dør når smerten er blitt større enn livet

Vi holder på å ødelegge jorden med livsstilen vår, det er jo et faktum som lyser mot oss hver eneste dag, men likevel gjør vi ikke noe særlig for å endre det, det er som om vi er totalt likegyldige overfor dem dom kommer etter oss. Gjør ikke noe sørlig, og det er trolig fordi vi har det for bra: De som har det bra er lite interessert i å gå til krig for å endre verden

Hvordan er det mulig å konkurrere med de som døde unge, de som hviler i minnet, og bare blir vakrere og bedre for hvert år, mens vi andre bare blir eldre, fettet setter seg fast på oss ,brystene siger nedover, ganglaget stivner, blikket mister glansen, tankene er ikke like glitrende, vi gjør feil, sier gale eller klønete ting, som sårer, gjør vondt, skader, mens de døde aldri gjør noen feil, de er aldri ufyselige om morgenen, slipper aldri en fjert ved frokostbordet, glemmer aldri de skitne underbuksene på badekarkanten, er aldri i dårlig humør, urettferdige, egoistiske gretne, de døde fortsetter bare å glitre i minnene

Først kanskje ett år senere, noe som er et halvt liv når man er ungdom, når livet er på kokepunktet, når man er et fyrverkeri i tiden

Det er ikke rettferdig, for det virker som om det er så vanskelig å få livet til å henge sammen, denne livstiden som en er nødt til å bære med seg hvor enn man går