Bokelskere.no

Det er nemlig ingen som kan gå på vannet, og derfor har ikke fiskene føtter

Penger og makt kan fare ille med den menneskelige moral

Spørsmål: Hva er det som går fortere enn lyset?
Svar: Det er selve tiden.
Den farer som en pil gjennom oss. Først borer den skarpe spissen seg igjennom kjøttet, organene og skjelettet, kort tid senere kommer fjæren samme vei, det er døden. Fortere enn lyset. Det regner , og så er det gått ti år. Du blunker, og så er du blitt eldre, dødens natt henger over tiden. Så raskt går tiden, men iblant likevel så sakte at vi holder på å kveles.

Iblant trekkes vi mot smerten. Iblant mot savnet. Og går inn i såret. Vi har det ikke særlig bra, og det kan virke som det blir stadig vanskeligere for mennesket å leve, som om det takler det stadig dårligere. Vi tar beroligende, stimulerende, sløvende piller for å kunne tåle hverdagen. Årene går, livets mening er uklar, forståelsen er uklar, bi blir tykkere, nervene brytes ned og går i stykker, vi er hele tiden plaget av en eller annen manglende tilfredshet , utilfredsstilte lengsler. Vil lengter etter en løsning, lengter etter klarhet, men har ikke tid, har ikke ro i sjelen, ikke utholdenhet til å lete etter den, og takknemlig sluker vi hurtigløsningene, hurtigmat, hurtigsex, alt som lover oss en rask løsning, vi lever i hurtighetens tid. Selvhjelpsbøker lover oss et bedre liv, en dypere tilværelse; ti råd for å slutte å drikke, gå opp i vekt, savne, bli redd, ti råd for å leve , sjelden flere enn ti, vi makter knapt å ta innover oss flere, ti, akkurat som fingrene, akkurat som budene. Ti råd for å leve.

Ild og glør er som barn, de stiger og synker , viser seg og skjuler seg , og jeg kan blåse på dem, gi rom, gi luft, gi never, flis og nye kubber. Jeg tok på meg oppgaven å fyre i ovnen da vi flyttet hit. Til å begynne med trodde jeg at jeg så alt som var verdt å se der jeg satt på huk foran ovnsdøra. Jeg trodde at når ovnen var kald, var vinden slukket, og når ovnen var varm, brant det, og at når døra sto på gløtt, ville trekken nære flammen. Men trekken kunne slukke flammen hvis den traff på feil tidspunkt.

Vin har han imidlertid drukket. Noe mer enn han pleier, om sant skal sies. Men ikke for mye, selvsagt. Vin er den feiges utvei fra problemene, og vinen har vel til gode å fjerne et problem ved roten

Hvor kommer rettferdigheten fra, og hvorfor finnes det ikke mer av den?

Livet er ubegripelig, det er urettferdig, men vi lever det likevel, kommer ikke utenom, kan ikke annet, livet er det eneste vi helt sikkert har

Vi har så mye; Gud, bønner, musikk, teknologi, vitenskap, hver dag nye oppfinnelser, mer fullkomne mobiler kraftigere stjernekikkerter, men så dør noen og du har ingenting lenger

Uforklarlig ulykkelig i min egen sønns bryllup, tenkte den psykomotoriske fysioterapeuten ute på tunet. Alle sanser var åpne. Likegyldig innstilt var han overhodet ikke. Men noen glede innfant seg altså ikke. Slik var det. En grundig analyse av saksforholdet skulle være mulig å utføre. Han kunne når som helst sette i gang et rasjonelt begrepsapparat. Men kanskje like rasjonelt valgte han å registrere sin totale mangel på glede og straks akseptere faktumet.

Fysioterapeuten samlet på ros, den kom så sjelden

De hadde begge vært innelukket selv, fanatiske og inne i sitt eget. Han i sin musikk, hun i sin spiseforstyrrelse

Noen ganske få kom seg rundt Løsnesvatnet, eller var heldige nok til å få båtskyss av en fåmælt innebygds som hadde satt garn. Vel framme ble de enten gift eller knivstukket

Innenfor en prestekappe er presten hverdagskledd og innenfor der igjen er han naken

Mer enn halvparten av alle ekteskap går i oppløsning, og en enda større andel av samboende med barn separeres. Giddens snakker om det "rene forholdet", at våre relasjoner i dag ikke bygger på økonomi, slektskap eller praktiske avtaler, men helt og holdent på relasjonen i seg selv

Og eg veit eg ikkje skal det. Men eg liker å tenkje det. For då har eg nesten gjort det

Og hundre slike sorger som er tunge og store, kunne ikkje førebudd meg på den eine som var alle ting

Det er berre eg og alle blomane att no. Og alle er dei falne. Og alle er dei daude

Ingen forelder kan garantere barnet sitt et lykkelig liv. Den innsikten er det bare å tygge i seg, selv om den ikke smaker så veldig godt

Mens «tidsklemma» har blitt et negativ moteord som småbarnsforeldre i alle samfunnslag bruker, opplever barnløse at deres stress ikke er gyldig på samme måte. Men det kan jo faktisk skje, at man har vanskelig med å få livet til å gå opp, uten å ha søvnløse barn å skylde på. Barnløse opplever også urettferdighet i muligheten til å få redusert arbeidstid. Hvorfor skulle barn være den eneste grunnen til at man ønsker å jobbe deltid? Mange har valgt et barnløst liv nettopp for å kunne utvikle sine interesser, kanskje kunne reise mer eller fordype seg som kunstner. Likevel er det bare småbarnsforeldre som kan kreve redusert arbeidstid