Bokelskere.no

Alt jeg ber om er ett minutts stillhet for den moren jeg forsøker å være

Hvem sa at kjærligheten utholder alt? En som ikke har barn selv

Plutselig er jeg femti, seksti, sytti, død

Tenk om alt dette: huset og hagen og barna og alt vi tror skal binde oss sammen egentlig bare ødelegger oss

Ta deg sammen kvinne, dette klarer du. Jeg tok meg sammen. Men så ble de flere som skrek for mye og sovnet for sent og våknet for tidlig og spiste for lite og krevde for mye og alt sammen veltet fram i meg, raskt og rasende, hardt

Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle klare meg uten verken henne eller de andre omsorgsutøvende menneskene på denne hviskende søvndyssende myke avdelingen, barsel i sjette etasje. Men hjem måtte jeg, til datteren min. Jeg måtte be henne om unnskyldning for alt dette, fraværet som hadde vært, fraværet som ville komme

Og hvis handlinger begått i kjærlighet like gjerne ser ut som hat, hvordan vet man forskjellen?

Visste du at man er det man tenker, ser ut som det man spiser, oppfattes som det man kler seg som, blir det man gjør, elskes av den som gidder, får som fortjent?

Så vanskelig det er å møte andre menneskers smerte og frykt, når den ingen ende har

kanskje jeg ikke
kjenner meg igjen
i mennesker som
sier med letthet
at de lever
men mer
i alle
som sier
med tyngde
at de strever ?

Bill Murray, for eksempel
det virker
så populært
å være
seg selv
men jeg
kan fint
tenke
meg
å være
en annen

utrolig
hva jeg kan
få inn i hodet
tenker jeg
og så
ikke lenge
etterpå
tenker jeg:
utrolig
hva jeg
ikke kan få
ut igjen

Den følelsen
jeg sitter
og snakker
med noen
og så
sier alle at jeg bør
snakke med noen

Det føles som å fri men alltid å få nei

Jeg øver på livet

Problemet er hos meg primært, jeg tenker for mye, og jeg trodde det var sånn jeg ble smart, men sånn ble jeg melankolsk

Ideen om at man kan bli så vant med sitt eget perspektiv at man lar hele livet passere rett foran øynene, uten å få med seg noe som helst. Slik går livet tapt, og blir til intet

Jeg tenker at det kanskje er dette Sigrid og jeg mangler, at det eneste hun egentlig gjørvgalt er være til stede. Hun er der hele tiden, og jeg rekker sjelden å savne henne før vi ses igjen. Vi forstiller oss ikke for hverandre lenger heller, vi er mennesker uten hemninger, er til tider ren biologi som tillater oss nærmest hva det skulle være foran hverandre. Vi foretar oss praktiske gjøremål, er et slags arbeidslag som får hverdagene til å gå opp. Det er som om vi bare jobber oss oppover alle trappetrinnene mot noe som sett utenfra utgjør et skikkelig samliv. Leilighet. Arbeid. Barn.

Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten